SOMMER/HØST 2019
Alt går vel egentlig bra; jeg er inne i en ganske stabil periode, Frøya har det fint og jeg koser meg med henne, det har skjedd flere, store positive ting i livet mitt – samtidig kjennes det ut som bakken under beina mine er i ferd med å smuldres opp. Det er mye usikkerhet hva som skjer videre i/med stallen. For meg er stallen, hestene, menneskene, det er alt, absolutt alt. Det er fundamentet jeg har bygget det livet jeg har nå på. Uten det har jeg ingenting. Uten det er jeg ingenting.
Uten at jeg egentlig vet hvorfor, blir jeg så fryktelig lei meg. Ofte av bagateller. Gråter så tårene spruter, spesielt når jeg kanskje er litt sliten fra før av (da blir jo ting mye verre).
Med hele meg klamrer jeg meg fast i det som er fint her og nå, hver eneste gode øyeblikk lagres og gjemmes i hjertet.
HØST/VINTER 2019
Etter fjorårets krise som endte i akuttinnleggelse på en åpen avdeling i romjula og videre til en lukka akuttavdeling på nyåret (=horribel opplevelse), ser jeg i ettertid mye som sannsynligvis bidro til at det ble så ille. Jeg var ikke flink til å si fra om ting, jeg var ikke flink til å hvile (jeg hadde mange 10-12 timersdager ila en uke), jeg var ikke flink til å spise og drikke, jeg var ikke flink til å sørge for at jeg fikk nok søvn. Hver enkelt av disse tingene i seg selv kan jo gjøre at ting føles vanskeligere. Til sammen ble summen så alt for stor.
Alle disse tingene har jeg siden den gang vært kjempe-obs på. Spesielt når høsten kom. Jeg har aldri før vært så flink på å spise nok og hvile nok. Jeg sørget for å ha fysisk overskudd, og jeg hadde mange støttespillere jeg kunne snakke med om det som plaget med psykisk.
Så hvorfor holder ikke det? Hvorfor kommer igjen dette mørket snikende? Hvorfor forsvinner alle fargene? Hvorfor dabber alle de gode følelsene av? Det går fort nedover men ingenting av alt det «rette» jeg gjør, klarer bremse det. Hvorfor skjer dette?? Hva gjør jeg feil?? Hva skal jeg gjøre for å stoppe det før det går for lang??
Jeg føler på et mellomrommet mellom meg og de andre, og det bare øker og øker. Jeg føler meg så anderledes og utenfor. Jeg trenger så desperat andre mennesker, trenger mine venner, men klarer ikke be om hjelp, klarer ikke si høyt hva det er som nå skjer. Jeg vil skjerme dem fra meg. Jeg er i ferd med å bli hul innvendig, alt som er der er et sort skall. Den smygende lille stemmen sier jeg er en byrde for alle rundt meg. Jeg er bare i veien. Jeg er for vanskelig. Jeg gjør det vanskelig for alle jeg har rundt meg. Jeg gjør livene verre til alle jeg har rundt meg. Jeg passer ikke inn noen plass. Og ingenting av dette kommer til å forandre seg. Alt som før var trygt og fast, føles nå usikkert og løst. Jeg klarer ikke prøve mer, jeg er tom for kampvilje.
Jeg var så glad da jeg kom meg gjennom det i fjor, for jeg var så sikker på at jeg var ferdig med dette, jeg hadde klart det. Jeg klarer det ikke en gang til.
JANUAR 2020
Det har gått fra akutt dårlig til stabilt dårlig. Eller ikke egentlig stabilt. Det går sakte men sikker nedover. Bare ikke like dramatisk som før jul. Jeg føler jeg svever i limbo. Alt er i det uvisse. Alt er tung og et enormt tiltak. Selv den minste ting rever mye energi. Næringsinntak og søvn har gått fra utfordrende til nesten umulig.
Som en knyttneve i magen mistet vi brått og brutalt vår kjæreste hund noen få dager før jul. Sjokket, savnet og sorgen tar all plass.
I papirene mine ser jeg at forferdelige utrykket «kronisk suicidal» brukes oftere og oftere, av forskjellige instanser. Jeg kjenner meg overhode ikke igjen i det. Kanskje betyr det at de har gitt meg opp. Håpet kveles ytterligere.
Jeg kjenner at jeg ikke klarer ta vare på meg selv, burde vært innlagt, at jeg trenger bli tatt vare på. Rådløs går jeg tilbake til gamle (men langt fra glemte) strategier. Sult og vektnedgang sender meg inn i en behagelig nummenhet. Alt blir dempet, inkludert de vonde følelsene. Det er deilig. For første gang på veldig lenge får jeg en pause fra alt kaoset og bråket i hodet. Jeg vet det er en svært midlertidig løsning. Men jeg nyter det, inntil videre.
(Dette ble skrevet i 2020. Det som skriver videre, skriver nå, i august 2022)
Verden raste, jeg raste, vekta raste. Long story short (vel... relativt), ble jeg med særdeles ambivalente følelser innlagt på døgnavdelingen for spiseforstyrrelser i Bodø. Der var jeg også en kort periode i 2012, og så slettes ikke lyst på å dra tilbake. Jeg innså samtidig at jeg ikke hadde så mange andre alternativer, for jeg var helt fastlåst, og ble bare dårligere og dårligere i et skremmende tempo. Det viste seg at det ikke var noen grunn til bekymring, tvert i mot. Personalet var sprekkfull av omsorg, forståelse, de var imøtekommende og dyktige i det de jobbet med. For første gang ble min asberger tatt hensyn til, og det var som en ny verden åpnet seg. Jeg ble både sett og hørt. I nesten tre måneder var jeg der, innleggelsen ble litt kortere enn planlagt takket være pandemien, men jeg fikk en ekstra måned der senere på høsten. Det var selvsagt ingen dans på roser å være innlagt, det er tøft, og vanskelige situasjoner vil oppstå, men nå i ettertid fokuserer jeg på det som var bra, og det som funket. Og jeg er evig takknemlig for de fine menneskene som jobbet der da jeg var der.