Pantora

Miljøvennlig vegetarianer?

2012-03-05T22:42:00.001+01:00

Bloggeren Veganeren har et utmerket innlegg om veganisme, miljø og sult. Hun skriver at veganisme handler ikke bare om dyrene, men faktisk også om miljø og mennesker. Hele innlegget kan du lese her (anbefales!). Jeg er vegetarianer, ikke veganer, men poenget er likevel det samme. Og her er noen viktige poeng:

-1 barn dør av sult hvert 2,3 sekund. Hvert år blir 760 millioner tonn korn foret til slaktedyr. Den samme mengden kunne gitt mat til hele verden 14 ganger.

-1 hektar jordbruksareale kan produsere frem:

*Poteter til 22 personer

*Ris til 19 personer

*Lam til 2 personer

*Storfekjøtt til 1 person

-1,1 milliarder mennesker lever uten rent drikkevann. 20.000 liter vann kreves for å produsere et halvt kilo storfekjøtt. Det er nok vann til å ta en 7 minutters lang dusj hver dag i et helt år.

-Siden 1970, er 90 % av Amazonas-regnskogen ødelagtfor å lage beiteområder for husdyr.

-Kjøttindustrien står for mer forurensning enn all transport tilsammen, inkludert fly.

Så det så!

Fredag skrev jeg om at andre noen ganger «forventer» at vet alt og bryr meg om alt som har å gjøre med dyr, kjøtt, pels osv. Og lørdag skjedde det igjen; i en lettere opphetet diskusjon som forgikk på facebokk, selvsagt om å spise kjøtt eller ei, ble jeg indirekte anklaget for å være dobbeltmoralsk fordi jeg;

-spiser økologisk mat, hvor det er brukt husdyrgjødsel.

-(som vegetarianer) har en hund som spiser animalsk.

Jeg klarer ikke engang forsvare meg, for jeg klarer ikke skjønne problemet/hva jeg har gjort galt! Og jeg blir bare så himla lei.

Lurt å skrive dette bildet ut, og henge den på en vegg...

Å slå hodet i dataskjermen vil på sikt føre til økt stress.

Ingen kan gjøre alt.

2012-03-02T20:58:00.001+01:00

Hvalfangst. Jakt. Palmeolje. Dyretesting. Pelsindustrien. Kjøttindustrien. Dyrs rettigheter. Homofiles rettigheter. Kildesortering. Dyrearter som dør ut. Poler som smelter. Global oppvarming. Sirkusdyr. Miljøvennlige produkter. Økologiske produkter. Kreftfremkallende tilsetningsstoffer. Energisløsing. Abort. Hull i ozonlaget. Barnemishandling. Sult. Naturkatastrofer.

Det er så altfor mye som man BURDE bry seg om, ta stilling til!

Too much!

Og det er klart at jeg bryr meg. Men noen ting setter jeg meg mer inn i enn andre. Jeg kan for eksempel ikke på rams hvilke matvarer som inneholder palmeolje, eller hvilke veldedige formål som sender hver eneste krone du gir til det formålet du faktisk gir til, eller hvilke kjeder som boikotter pels og pelsdetaljer, eller hvilke produkter som tester på dyr. Og ikke vet jeg helt om det er dobbeltmoralsk av meg som vegetarianer å kjøpe en pengebok i skinn. Mange tror/forventer at jeg vet alle disse tingene, fordi jeg bryr meg om "de greiene der".

Noen ganger får jeg høre «du som er så glad i dyr/miljøet, du bruker vel ikke det produktet/bryr deg vel om den saken/gjør vel (ikke) sånn og sånn». Nei, ikke nødvendigvis! Jeg klarer ikke bry meg like mye om ALT! Jeg klarer ikke ha oversikt over alle ting, jeg klarer ikke sette meg inn i alle temaer. Det er ikke fysisk mulig. Og når folk sier slikt til meg, hører jeg bare «Det er ikke godt nok, det du gjør.»

Det er utmattende å hele tiden skulle bry seg intenst. I det siste føler jeg at jeg er i ferd med å brenne litt ut. I stede for å føle mye, føler jeg meg bare... tom. Sannsynligvis er det en slags forsvarsmekanisme. Jeg må velge mine kamper, for jeg klarer ikke alt. Og det er vel ikke meningen heller?

Da jeg var liten var jeg med i en miljøklubb for barn. Maskoten var blekkspruten Blekkulf, som hadde mottoet «Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt». Jeg gjør så godt jeg kan, og mer kan jeg faktisk ikke.

Scar tissue

2012-03-01T21:28:00.003+01:00

"Scar tissue has no character. It's not like skin. It doesn't show age, illness, pallor or tan. It has no pores, no hair, no wrinkles. It's like a slipcover. It shields and disguises what's beneath. That's why we grow it; we have something to hide."

1 mars hvert år er Verdensdag mot Selvskading. Det er en viktig dag! Viktig å vite at man ikke er alene, viktig å vite at man blir sett, viktig å vite at det går an å bli skadefri, viktig å vite at det finnes mange som heier på deg. Men fortsatt står mange fordommer og tabuer igjen. Psykolog Svein Øverland skriver på sin blogg:

Vi mennesker er nå engang slik at vi ofte nikker og er enig i teorien, men feiger ut når det virkelig gjelder. Vi er helt for miljøvern og rettferdig handel, men lar prisen bestemme når vi først er i butikken. Vi kritiserer andre for deres feil, men forsvarer det samme når det er vi selv som gjør det. Og vi uttrykker at det er flott at tabuene rundt psykiske lidelser forsvinner, men flakker med blikket når vi møter noen som har diagnosen Schizofreni eller sliter med selvskading.

En fin psykolog jeg en gang var hos, sammenlignet forøvrig selvskading med røyking. Når man skader seg, blir det et kutt her og et kutt der. Det er konkret og det er «godt» og man får tilfredsstilt det behovet. At man vil sitte igjen med synlige merker i lang tid etterpå, tenker man ikke på. Når man røyker, så er det litt samme greia, en røyk her og en røyk der, noe konkret og godt og man får tilfredsstilt det behovet – enn så lenge. At alle disse røykene tilsammen etterhvert vil gjøre skade som du vil slite med i ettertid, tenker du jo ikke på mens du røyker.

Det er vanskelig å forklare hvorfor.. Men der og da føler man at det er det eneste alternativet. At arrene varer lenge enn følelsen klarer man ikke ta hensyn til der og da.

We all make mistakes... Mine are just a little easier to see.

Panikk

2012-02-29T21:07:00.000+01:00

Ingenting har gått etter planen. Mandag bestemte jeg med for ikke å reise til Mo i Rana på tirsdag, fordi det var meldt storm og jeg ikke tok sjansen på å fly i dårlig vær. Da tirsdagen kom var været selvsagt strålende, men da hadde jeg jo bestemt meg for ikke å dra. Møkk.

Jeg har følt meg ganske trygg på at denne neste halvannen uken uten både Siri eller Cecilie skulle gå greit. Helt til mandag ettermiddag. Plutselig kom Panikken. Gårsdagen var mildt sagt ræva. Jeg har aldri vært plaget av panikk, såkalt panikkanfall, men de siste dagene har det kommet i brutale bølger, en nådeløs følelse som truer med å rive meg i fillebiter. Den tar fra meg pusten og tårene spruter. Jeg er alene. Eller, jeg ER jo ikke det, men jeg føler meg alene. Mine to trygghetspersoner er utilgjengelig for meg. Riktignok er det kun midlertidig, men det klarer jeg ikke finne noen trøst i akkurat nå.

Jeg skal begrave meg selv i distraksjoner. I sudoku og Donald-kryssord som jeg løser med fine tusjer i tolv forskjellige farger. I kabal og yatzi, som jeg har lastet ned på nettbrettet. I neglelakk og neglepynt. I 5 sesonger av NCIS, noe som tilsvarer omtrent 4400 minutter, altså nesten tre døgn om det sees på rad og rekke. Også skal jeg skrive. Og krysse fingrene for at plutselig... så er neste fredag her.

Dagens følelse

2012-02-28T21:37:00.000+01:00

Bakemester harepus – black bean fudge brownies

2012-02-27T21:07:00.002+01:00

Jeg hadde liksom egentlig tenkt å kun legge ut "sunne oppskrifter", men føler overskriften her taler for seg selv.. Jeg mener... Fudge brownies, hallo! De er dessuten veganske! Måtte prøves! Oppskriften fant jeg på bloggen Veganeren, som deler de herligste oppskrifter på mat de færreste kjøttetere ville tro faktisk var vegansk! Jeg skal nok lage denne igjen, og prøve å gjøre den litt "sunnere", men denne gangen fulgte jeg bare oppskriften.

Black bean fudge brownies

Ingredisenser:

1 boks (425 gram) sorte bønner
2,5 dl vann
3,5 dl hvetemel
5 dl sukker
3 dl kakaopulver
2 dl hakkede valnøtter
1 ts salt
1 ts bakepulver
2 ts vaniljesukker
100 gram hakket mørk kokesjokolade

Du trenger:

En food processor
En.. eh.. sånn du måler liter og desiliter med!
En teskje
En skarp kniv
En skjærefjøl

I tillegg vil jeg på det varmeste anbefale:

En far som er kokk og som hjelper deg gjennom hele prosessen

Noen små forandringer ble det; jeg fant ikke sorte bønner, så det ble brune bønner i stede. Jeg brukte mandelmel i stede for hvetemel for å gjøre den glutenfri. Det var ikke nok valnøtter så det ble halvparten valnøtter, halvparten mandler. Og så gjorde jeg en "kjempefeil", som jeg ikke innså før morgenen etter, jeg kjøpte nemlig vanlig, mørk kokesjokolade fra Freia, som selvsagt inneholder melk, så da var den plutselig ikke vegansk lengre! Ikke at det gjorde noe, for verken jeg eller noen av de som spiste av den er veganere, men det var bare en irriterende feil å gjøre. Men ok..

Ha bønnene i et dørslag og skyll dem grundig i kaldt vann. Vask boksen, ha bønnene tilbake i den og fyll opp med kaldt vann. Hell alt + 2,5 dl vann i en food processor og kjør til puré.

Bland sammen det tørre og hell i bønneblandingen. Rør godt, tilsett litt mer vann om det er tørt.

Hell røren i en papirkledd liten langpanne og stek på 175 grader i ca. 40 minutter. Avkjøl helst over natta i kjøleskap, eller i hvert fall i noen timer. Skjær i pene ruter og server. Den er ganske mektig, så fersk frukt er godt å ha som tilbehør.

Tyntflytende puré av vann og bønner...

SER ikke spessielt delikat ut!

Økologisk ♥

God blanding av sukker, kakao og mandelmel!

Tidligere nevnte far&kokk.

Greit å ha noen som gjør grovarbeidet...

Røra før steking!

Resultatet! Og du kan overhode ikke smake at den er full av bønner.

Jeg laget den til behandleren min på Dagavdelingen, hun har nemlig bursdag i dag (hurra!!!). Aldri i mitt liv har jeg hatt mer prestasjonsangst for noe jeg har laget, men den slo heldigvis an, servert sammen med kiwi, druer, appelsin, kaffe og bursdagssang.

Who are you?

2012-02-26T21:40:00.001+01:00

Jeg synes det er kleint å ta dette opp, men har gjort det før og nå gjør jeg det igjen. Dette med kommentarer. Ser jeg har fått flere og flere lesere de siste par månedene, og flere følgere på bloglovin. Sååå, jeg blir nysgjerrig; who are you guys?

Det er få kommentarer i forhold til hvor mange som leser. Jeg har spurt noen av de som leser men som ikke kommenterer, om hvorfor, og svaret er alltid at de enten ikke vet hva de skal skrive eller er redd for å si noe feil. Derfor må jeg må bare få understreke hvor HIMLA stor pris jeg setter på enhver kommentar! Jeg blottlegger meg veldig her inne, så selv en liten «*klem*» eller et «<3» er utrolig godt å få. Noen har også sendt meg fine ord på mail eller på facebook, og jeg blir så ubeskrivelig glad av det. Det betyr så mye mer for meg enn dere aner...

Sååå glad blir jeg...

Happy hippo ♥

Flying solo

2012-02-24T20:02:00.000+01:00

..hvertfall en liten stund. Det har seg nemlig slik at psykolog Siri skal være borte i en hel måned, og Cecilie halvannen uke. Og med min «flaks» så skjer dette naturligvis samtidig. Men det går greit, altså. Jeg har visst om det siden før jul og er forberedt på det. Det skal gå fint. Ingen separasjonsangst her i gården, åneida. Ikke noe problem. Hahaha. Men neida, joda, jada, jeg tror det skal gå bra. Jeg er inne i en ganske rolig periode nå. Og vi skal planlegge tiden Cecilie er borte ganske nøye før hun reiser, så hverdagen blir så forutsigbar og trygg som det lar seg gjøre.

Cecilie er borte nøyaktig like lenge som julen varte i fjor, og den tiden var tung. Disse ti dagene ser jeg mye lysere på, ene og alene fordi det er fra begynnelsen av en uke, til slutten av en annen. Kun en helg. Så når hun drar, kan jeg tenke at vi sees jo til neste uke. Julen var over to helge, og da ble det plutselig «sees om to uker». Like mange dager som nå, bare ufattelig mye tyngre. Makes no sense, men slik er det.

Og for å lette ytterligere på det hele, så skal jeg selv ut å fly en liten tur. Mammas jobb skal på kultursamling i Mo i Rana neste uke, og jeg bønnfalt henne om å få bli med, slik jeg alltid gjør når de skal reise en plass. Og overraskende nok; hun sa ja! Så tirsdag til torsdag i neste uke tilbringer jeg på Mo. Det er ikke så veldig langt herfra, men det er uansett deilig å komme seg litt vekk. Flytur og hotell blir sponset av mine fantastiske foreldre, og dagene skal surres bort i shopping og vandring. Et velfortjent pust i bakken.

Befrielse!

Sult

2012-02-23T21:40:00.002+01:00

Jeg kom over noen utrolig intressante artikler om sult, skrevet av den svenske legen Gisela van der Ster, oversatt til norsk av bloggeren Night. Klikk på overskriftene for å lese hele teksten. Anbefales!

Den sultende kroppen
Om hvordan sult og underernæring påvirker kroppen, enten man er undervektig, overvektig eller normalvektig. Her står en lang liste over synlige og "usynlig" symptomer på næringsbrist. Mange spiseforstyrrede sliter med mange rare symtomer men ser ikke sammenheng mellom de og det lave/fraværende matinntaket. De klager over en "fucka" kropp, men kroppen, stakkars, den prøver jo bare å si fra om at noe er galt. Noe som virkelig var en tankevekker for meg, var dette med søvnen. De fleste som har anoreksi sliter med søvnen; det er vanskelig å sovne og man våkner lett. Noe som for meg alltid har vært ekstremt ulogisk, når man sulter seg blir man jo slapp og sliten, og burde dermed være trettere og sove mer enn vanlig! Men greia er at kroppen "vekker" oss, fordi den er underernært og sulten, og prøver minne oss på å spise!

...den totale løsningen på symptomene i listen er at man kan anvende mat som medisin.

Resultatet av sult
Om tankene som til stadighet kverner om mat, og gir liten plass til andre ting, noe som har å gjøre med overlevelsesinnstinktet. "Det spiller ingen rolle om sulten varer i en eller flere dager, eller om man sulter frivillig eller ufrivillig. Kroppen forsøker likevel hele tiden å gjennomrette balansen, hvilket i første omgang merkes ved at tankene stadig kretser omkring mat."
Om humøret som blir ustabilt, og vanskeligheter med å ta selv de letteste beslutninger. En ting jeg kjente meg spessielt godt igjen i, var at man ofte mister kontakt med sin humor. Jeg kan jo tulle og tøyse, men merker at jeg ikke har den humoren som mine nærmeste er vant til at jeg har. Foreldrene mine pleier ofte tulle med meg, med ting som jeg før kunne le av, men som jeg for tiden overhode ikke ser humoren i, og faktisk blir så irritert av at beina nesten gir etter under meg.
Og selvsagt dette med tvangstanker, som kommer nærmest automatisk når man sulter seg.

...jeg vet også at stemmene, monstrene og tvangstankene ikke tåler mat og at de forsvinner når man går opp i vekt.

Resultat av sult på lengre sikt
Sult over lengre tid gjør hjernen enda "sløvere", tankene enda mer rigide og tvangen enda verre. Så jo lengre man holder på, jo vanskeligere blir det å bryte sulten. Men sjansen for å få varig mèn er svært liten, og man vil helt og holdent kunne bli "seg selv" igjen når kroppen er frisk og man er fri fra spiseforstyrrelsen.

7 måneder har gått

2012-02-22T21:51:00.001+01:00

7 måneder er ikke så lang tid, egentlig, likevel virker det som en evighet siden. At det virker så fjernt har nok noe å gjøre med at det er så uvirkelig, det som skjedde. Noen ganger tenker jeg at det bare var en film jeg så det i, før jeg etter noen sekunder kommer på at nei, det skjedde virkelig..

Utrolig sterkt bilde... Foto av Tommy Ellingsen

Det er så mye som har skjedd siden den gang. Verden har fortsatt. Men noen klamrer seg fortsatt fast i alles åsyn...

"Media - psykiateren - politiet - retten."

En fulltreffer fra tegneren Veslemøy.

Innlegg fra 25.07: Ren Ondskap

Innlegg fra 22.12: Fem måneder siden

Find a way or fade away

2012-02-21T21:06:00.000+01:00

Det jeg lærte på Capio, vil jeg sannsynligvis alltid huske. Jeg husker måltidsrytmen, jeg husker matmengden. Jeg husker alle tingene man skal gjøre, og alle tingene man ikke skal gjøre. Jeg vet hva man bør veie, hva man skal gjøre for å nå den vekten, og for å holde den vekten. Jeg ble det fortalt så mange ganger at jeg nærmeste ble hjernevasket. Av den bra typen, den som redder liv. Så jeg vet det så inderlig vel. Det er godt inprentet i meg.

Da jeg var ferdig der, var jeg 100% sikker på at jeg alltid ville huske det,

men aldri direkte ville få bruk for det igjen. Som en påminnelse til meg selv,

fikk jeg Capios logo tattovert øverst på magen.

Jeg kunne gått opp i emnet «Capio» til eksamen og fått en sekser, i teorien. I praksis ville jeg derimot fått stryk. Og jeg fatter ikke hvor jeg «gikk feil». Det har sneket seg så innpå meg. Maten begynte å gå litt dårligere høsten i 2010, men det likevel stabilt ustabilt. Selv om situasjonen var langt fra optimal, så klarte jeg opprettholde et tilnærmet normalt liv. Jeg klarte holde meg på beina selv om jeg vaklet. Men så hadde jeg "plutselig" ikke noen bakke under beina lengre.

Siden jeg begynte på Dagavdelingen, har jeg tatt taxi hver morgen, slik at jeg spiser frokost der klokka ni. Lunsj spiser jeg sammen med de andre klokka tolv. Hvor mye jeg spiser har variert, for det eneste kravet har vært at jeg har spise noe. Vi har altså hele tiden hatt fokus på maten, pratet en del om det, men det er først nå vi tar skikkelig tak i det. En helt konkret ting vi gjør, er å planlegge hva jeg skal spise til faste klokkeslett, ikke bare når jeg er på avdelingen men hjemme også. Å bli bundet til tidspunkter og måltidsplanlegging har jeg skydd som pesten, fordi jeg har overbevist meg selv om at jeg ikke trenger det. Men nå føles det bare veldig, veldig trygt. Oversiktlig. Back to basic. Jeg ville ikke klart ta de valgene alene, men med Cecilie som støtter og forsikrer (og pusher), blir jeg sikrere på at jeg gjør det rette, uansett hvor feil det innimellom føles.

Dette er en av avtalene (som jeg har nevnt tidligere) vi pleier lage. Det er viktig at vi skiller mellom «avtale» og «plan». Kaller vi det en plan, så er det et utgangspunkt, og jeg kan prøve. Men kaller vi det en avtale, så skal/må jeg holde den. Og da må den være overkommelig for meg. Jeg inngår ikke en avtale jeg ikke tror jeg ikke vil klare å holde, eller ikke har tenkt å holde. Avtalene er kortsiktige, men likevel oversiktlige. I mitt hode blir det en slags frivillig tvang, og det trenger jeg nå.

Truth be told...

2012-02-20T21:48:00.002+01:00

De siste månedene har gamle problemer gjort seg gjeldende. Jeg har falt tilbake i gamle vaner som jeg høylytt har skrytt av å være ferdig med, og dyrt og hellig hadde lovet å aldri falle tilbake til. Og jeg trodde det oppriktig. Derfor regnet jeg med at det bare var en litt dårlig periode jeg hadde, da det begynte. Jeg ventet på at det bare skulle gli over av seg selv, slik det har gjort så mange ganger før. Men det gjorde ikke det, tvert i mot. Det utviklet seg.

Jeg har pratet mye. Skrevet mye. Fått mye ros og skryt for all min selvinnsikt. Men hvor langt har den egentlig fått meg? Selvinnsikt gir meg et godt utgangspunkt, men ikke noe mer enn det. Det er på tide å gjøre noe. Ikke bare talk the talk, men faktisk walk the walk.

I dag hadde jeg samtale/møte sammen med både Cecilie og Siri. Vi evaluerte den tiden som har gått, skulle se på fremgangen, men der var det ingen. Det er i hovedsak tre ting jeg sliter mest med; bakteriefobien, som jeg har skrevet en del om her. Maten, som jeg har nevnt litt om. Og en tredje ting, som jeg bevisst ikke har skrevet noe om. Alle disse tingene har jeg nå den siste tiden slitt mer med enn da jeg begynte på Dagavdelingen. Jeg ble spurt om hva det er som ikke virker, hva vi kan gjøre anderledes. Og fortalte at jeg vel så lang egentlig bare sittet og ventet på at noe skulle skje. Ventet på en forandring. Ventet på en forbedring. Jeg har vært passiv.

De tingene jeg sliter med, er ting som kommer veldig fysiske uttrykk, og da er det ikke nok å snakke om de, jeg må fysisk gjøre forandringer. Cecilie har påpekt at miljøterapien og aktivitetene er en stor del av tilbudet på Dagavdelingen, men jeg har likevel kun ansett samtalene med henne som terapi, og resten har i mine øyne bare vært tidsfordriv. Jeg har dermed gått glipp av en del muligheter til å jobbe med ting som er vanskelig for meg. Vi har snakket om det tidligere, at jeg ikke har hatt noen fremgang, og at vi skal skifte taktikk. Og denne nye taktikken begynner å ta form nå.

Kanskje har jeg lenge sett at denne endringen må komme – at jeg må gå fra trygge og vante passiv til skumle og utfordrende aktiv. Og jeg har fortrengt, styrt unna. Jeg har ventet på å bli klar, men innser at jeg kanskje aldri vil bli det, og derfor bare må hoppe i det. Det skremmer meg at selv om hverdagen så lang har vært tung og hard, så er det nå det vanskelige virkelig begynner. Men jeg er så forbanna lei av jævla limbo-land, nå skal det kjempes!

Negle-terapi

2012-02-19T20:56:00.001+01:00

Her en dag ble jeg spurt om jeg hadde noen hobbyer. Umiddelbart tenkte jeg nei, men etter litt tenking kom jeg på... Neglelakk! De siste tre månedene eller så, har jeg pyntet neglene. Bytter lakk/pynt i snitt to ganger i uka. Duse farger med glitter har vært en gjenganger, etterhvert oppdaget jeg også klistermerker og nå i det siste har jeg våget med utpå litt sterkere farger.

Følte meg veldig vill og gal da jeg kjøpte "Blue sky"

og "Forrest" fra Isadora.. Også med gule og grønne farger

på klistermerkene.. Veldig utenfor min "komfortsone"

men åh så fint det ble da!

Jeg har begynt følge noen «negle-bloggere», som legger ut bilder av nydelige neglelakk og design. Jeg sendte mail til den ene, Min Fargerike Verden, og spurte etter tips hvor man får tak i klistermerker til neglene. Snilleste damen fortalte at hun har kjøpt på ebay, og at om hun fikk adressen min så kunne hun sende meg noen brett. Og ikke skulle hun ha noe for det heller! En ukes tid seinere fant jeg en konvolutt i postkassa mi, med intet mindre enn åtte små brett med nydelige klistermerker, og to små neglelakker fra H&M! En i utgangspunktet vanskelig dag ble plutselig veldig god. Jeg blir så himla glad av å "møte" på sånne oppriktig snille mennesker som gir bare for å glede andre, uten å kreve noe igjen. Veldig «pay it forward»!

Tre av brettene.. Blomster, sommerfugler

og rosa blomster som lyser i mørket!

Å lakke neglene er veldig utkobling for hodet. Jeg elsker jo rutiner og strukturerte ting. Først gnir jeg negleolje inn i neglene og neglebåndene, så har jeg et lag med «diamond strengt» base coat, så to lag med selve neglelakken, så enten glitter eller klistermerker (eller begge deler!), og til slutt et lag eller to med top coat. Og mellom alle disse punkene er MYE venting, så det tar en del tid!

Noen ganger går det «andre veien», hvor jeg etter en dårlig dag trenger at neglene er 100% perfekt. Det har derfor blitt noen netter hvor jeg innbitt har blitt sittende oppe for å ordne de på nytt og på nytt helt til de er slik jeg vil ha de. Men for det meste er det bare gøy!

Siden jeg begynte i terapi (for.. 6 år siden!), har jeg ALLTID plukket på neglene når noe har blitt det minste ubehagelig eller stressende. Derfor har jeg aldri hatt fine negler. De har liksom alltid vært «håpløse». Plukkingen har vært helt ubevisst, og det var egentlig helt tilfeldig at jeg oppdaget det, ved at jeg fant et alternativ til neglene. Og dermed plutselig fikk lange, fine negler. Og dermed innså at jeg alltid hadde plukket på dem! Nå pleier jeg ha med et mykt pledd i samtale med Cecilie, som jeg manisk sitter og stryker på. Hos psykolog Siri kan jeg bli sittende å stryke på en søm på buksa, eller på en vott. I gruppeterapi har det vært lettere, siden fokuset ikke har vært så mye på meg. Forrige gang ble det plutselig det, og vips hadde jeg revet av seks tupper. Negler vokser heldigvis fort!

Favoritten er Isadora's mange lakker med wide brush, nydelige farger, lett å legge og holder lenge. I går fant jeg en lakk jeg faktisk har leita etter en stund, nemlig...

Sparkling! Candy! Kan det bli bedre??

Joda, jeg fant noen nye brett med klistermerker på Cubus også!

Ah... Bliss.

Hjertesukk

2012-02-17T21:16:00.000+01:00

Jakt... Man skulle tro det hørte steinalderen til. Bare det at noen kan nyte det å skyte og drepe dyr er i seg selv et stor mysterium for meg. Antallet dyr som blir skadeskutt er et kapittel for seg selv.

En undersøkelse av det Danske Miljø- og Energidepartementet mellom 1991 og 2000 viser høy skadeskytingsprosent på en rekke arter. Av undersøkte arter ble det påvist hagl i kroppen på 36 % av kortnebbgjessene, 32 % av grågjessene, 34 % av ærfuglene, 25 % av revene, 8 % av harene og 5 % av rådyrene. Den danske undersøkelsen konkluderer med at for hver to fugler som felles, flyr tre videre med hagl i kroppen. Det er grunn til å tro at forholdene er tilsvarende i Norge.

Jakt, fangst og skadefelling dreper gjennomsnittlig rundt 1500 dyr hver dag i Norge. I jaktåret 2010/2011 ble det under ordinær jakt skutt totalt 623.026 dyr i Norge. Av dette var 36.409 elger. Norske viltforskere anslår at 4000 elger skadeskytes hvert år under jakta. Hvor mange prosent det utgjør er meg egentlig revnende likegyldig, for uansett er 4000 er MYE!

«En liten trekning i fingeren for jegeren, for dyret eksploderende smerte i muskler, innvoller eller bein, og i beste fall rask død, i verste fall timer, dager eller uker i grusomme smerter.»

Noah skriver om noen eksempler på skadeskyting de siste årene:

Elgku funnet druknet i Os, utmattet av blodtap etter å ha blitt skutt i bakparten.

Elgokse funnet død i Hattfjelldal, skutt i kjeven og magen.

Elgkalv skutt på Dønna med knusingsskade i foten etter tidligere påskyting.

Elg skadeskutt i Vemundvik i Namsos av jaktlag som unnlot å spore den opp, elgen levde i flere dager med avskutt kjeve og tunge, før den ble avlivet av en oppsynsmann.

Flere skadeskutte hjorter funnet i Luster under jakta i 2008 og 2009.

Skadeskutt og død hjortebukk trukket opp av Hornindalsvatnet i Stryn.

5 hjorter med skuddskader i hals og nakke, trolig etter tjuvjakt, funnet i Flora, samt en hjort felt under jakta med gammel skuddskade i foten.

Skadet rådyr observert i Tiltrem og senere funnet død. Det ble anslått at beina var skutt av og at rådyret hadde humpet rundt på stumpene.

Jeg vet at de fleste jegere virkelig elsker å jakte, og har alltid en tale klar for å rettferdiggjøre og forsvarer det de driver med. Og jeg vil tro de fleste påstår at de selv er svært gode jegere, skadeskyter aldri, dreper alltid dyret korrekt. I forhold til temaet skadeskyting, blir det i mine øyne litt som å drite i at barn blir mishandlet, fordi du ikke mishandler dine egne.

Og nå... har Direktoratet for naturforvaltning planlagt et prøveprosjekt med bueskyting! BUEskyting!Virkelig!? Det begrunnes blant annet med at erfaringer («erfaringer»? Hva vil det si?) fra Danmark viser at det er like mye skadeskyting med rifle som ved buejakt. En «god» unnskyldning for å få enda en måte å skade og drepe dyr på... Det er på alle måter et steg tilbake!

Jeg vil ikke legge ut selve bildet på bloggen, men her kan du se et såkalt skrekkeksempel på et dyr som ble skadeskutt under buejakt.

Skrive under på Noahs underskriftskampanje her. Noahs facebookgruppe «jaktmotstand», finner du her. Fakta er hentet fra artikkelen "Jakt - lidelse for dyrene", jeg anbefaler å lese hele greia, og den finner du her.

Et "gjennombrudd" i gruppeterapien

2012-02-16T21:31:00.001+01:00

Jeg har vært med i gruppeterapi hver onsdag i snart tre måneder nå. I midten av desember havnet jeg i en diskusjon med en av de andre deltagerne, om kjøtt og pels, som gjorde meg ganske forbanna og oppgitt. Heldigvis ble vi fort ferdig med det og hele greia roet seg. Gruppen er fin, jeg stoler på de andre og trives der. Men jeg sliter med å klare snakke. Jeg har hatt mye å si mange ganger, jeg har bare ikke klart åpne munnen. Vært redd for å avbryte noen, redd for at det jeg skulle si ville bli misforstått, redd for at det jeg ville si skulle være uinteressant for de andre. Noe har jeg selvsagt sagt disse tre månedene, men da kun på direkte oppfordring fra de andre. Så jeg har sittet der, full av ord og meninger men stum som en østers. Og jo lengre tid det har gått, jo vanskeligere har det blitt. Også føler jeg meg så teit. Skal en slik gruppe fungere så må alle gi litt og ta litt, og jeg gjør jo ingen av delene når jeg bare sitter der og innbitt stirrer ned i gulvet.

I de siste har jeg tenkt at nok er nok, nå må jeg enten få opp kjeften, eller så må jeg bare slutte der. Så i går begynte jeg snakke, etter en halv time med intens oppmoting og brekking av seks negler jeg så lenge har spart på. Jeg sa at jeg jo ikke hadde snakket så mye, og at det har blitt vanskeligere og vanskeligere for hver gang. At det delvis er fordi temaene som har vært oppe, ikke har vært ting som jeg har problemer i forhold til, og dermed ikke føler jeg har noe vettugt å komme med. Jeg fikk spørsmål om hva mine problemer er, og jeg bare.. fortalte det. Fortalte om hva jeg sliter mest med nå, blant annet ting jeg kun har snakket om med behandlerene mine. Og alle de andre både kommenterte det jeg hadde sagt, og spurte om ting i forhold til det. Det føltes så bra, og det er en enorm lettelse å endelig ha «fått det ut»! For første gang gikk jeg derfra med lette skritt og senkede skuldre.

Jeg tror man kan få mye ut av en slik gruppe, bare man "bruker" den riktig. Det tok meg tre måneder, men nå er jeg endelig i gang.

Samarbeid og støtte

2012-02-15T22:00:00.002+01:00

Jeg har tenkt på dette med innleggelse, men kom frem til at jeg ikke ønsker det likevel. Dette skal jeg klare selv. Med Cecilie og Siri i ryggen, selvsagt. Samarbeidet og tilliten jeg har bygd opp med de to er så sterkt og solid, at å fortsette jobben sammen med dem uten tvil er det beste alternativet. Akkurat nå går det for det meste i å prøve stabilisere en usikker og utrygg hverdag, og bare ta en dag om gangen. Og etterhvert, skal vi finne en ny taktikk.

Siri og Cecilies overbevisning om at jeg skal klare det, og deres sterke tro på sine egne evner til å hjelpe meg, er helt avgjørende.

Det stormer rundt meg enda, men som Cecilie en gang så vakker sa: hun står sammen med meg, og jeg kan holde fast meg i henne. Og den siste tiden har jeg merket at om jeg ikke klarer det, så holder hun fast i meg.

Krympe, ikke jage

2012-02-14T21:31:00.000+01:00

I 2009 var jeg, mamma og pappa med på multifamilieterapi i Bodø, et tilbud for «unge voksne med alvorlige spiseforstyrrelser». De har en slik gruppe i året, og den består av 5-6 familier. Det er 6 samlinger fordelt på et år, og hver samling er på 2-3 dager.

En gang fikk vi utdelt playmo-figurer som skulle representere hvert medlem i familie, pluss eventuelle nære venner. Spiseforstyrrelsen var en figur jeg lagde i plastelin. Jeg/vi fikk i oppgave å plassere «meg» midt på et ark, og så plassere de andre figurene rundt meg, slik jeg følte de stod i forhold til meg i livet mitt (hvem stod meg nærmest, hvor stod de i forhold til hverandre, osv). Deretter skulle spiseforstyrrelsen plasseres. Vi fikk flere forskjellige versjoner av oppgaver, typ «hvordan er det nå, hvordan var det før, hvordan ønsker vi det skal være» osv. Jeg husker bare en ting, nemlig at jeg ikke ønsket at Spiseforstyrrelse-figuren skulle være lengre vekk fra meg og «kjernen» i ønske-senarioet. Jeg ville at den skulle være mindre.

Slik lagde jeg den. Så kreativt anlagt er jeg.

Slik tenker jeg i dag også, om spiseforstyrrelsen og de andre monstrene. Jeg vil ikke at de skal bli lenge og lengre vekk fra meg, da ser jeg for meg at de plutselig kan snike seg inn på meg igjen. Eller enda verre; finne noen andre å snylte livslyst av. Jeg vil de skal bli mindre. Ta mindre plass. Bli svakere. Og en vakker, vakker dag så... vel, jeg har ikke bestemt meg enda. Kanskje vil jeg at de skal bli så små at jeg ikke lengre verken kan høre eller se dem. Kanskje vil jeg de skal bli så små at jeg kan tråkke på de med en sko, og knipse de vekk fra sålen slik man gjør med døde insekter. Kanskje vil jeg fange de i et glass, stenge de inne i en beholder og sende de ut i verdensrommet. Mulighetene er mange! En vakker dag...

Er DU lykkelig?

2012-02-13T21:21:00.000+01:00

Her for en tid siden lyste overskriften «Er du lykkelig?» mot meg på forsiden av dagbladet.no. Slike artikler gir meg vanligvis sure oppstøt, men løfte om hele ATTEN råd for å bli lykkeligere, gjorde at nysgjerrigheten vant.

«The Positivty Self-test» måler hvor mange positive tanker du har hatt det siste døgnet, i forhold til negative tanker. For å bli ansett som «lykkelig» skal antallet positive være tre ganger så gøy som negative. Forskerdamen kan fortelle oss at hjernebølgene er større og kraftigere for negative følelser, enn positive. Og det er jo ganske interessant! Har vi en trist ting «trenger» vi tre glade ting for ikke å la den ene triste trekke oss ned.

Testen kan du ta her. Og siden dagsformen varierer, anbefales det å ta den hver dag i to uker for å få et klarere bilde av hvordan du ligger an. Artikkelen sier at « Dette skal være tallet som skiller de som virkelig vokser og har optimal mental helse fra de som «bare» klarer seg i livet.». Er du en av de som «bare» klarer seg i livet, så frykt ikke, her er atten tips for å øke din egen hverdagslykke!

1 Vær takknemlig

Uttrykk takknemlighet for det du har - enten privat, for eksempel gjennom en dagbok eller sammen med en som står deg nær - eller ved å vise takknemlighet til en eller flere mennesker som du aldri har takket på ordentlig.

2 Dyrk optimismen

Ha en dagbok hvor du fantaserer og skriver om de aller beste framtidsmulighetene du kan tenke deg, eller øv på å se den lyse siden i enhver situasjon.

3 Unngå å overanalysere og sammenlikne

Bruk strategier - som distraksjon — for å kutte ned på tida du bruker på å dvele ved problemene dine og på å sammenlikne deg selv med andre.

4 Vær snill mot andre

Gjør gode ting for andre, enten venner eller fremmede, åpent eller anonymt, spontant eller planlagt.

5 «Gjødsle» et forhold

Ta for deg et forhold som trenger styrking, og invester tid og energi i å helbrede, dyrke, bekrefte og nyte det.

6 Engasjer deg

Gjør flere aktiviteter som virkelig engasjerer deg: Øk antallet opplevelser, både hjemme og på jobben, som du kan «fortape» deg i og som er utfordrende og absorberende.

7 Gjenopplev

Spill av og nyt de lykkelige stundene i livet ditt igjen. Gi stor oppmerksomhet til og nyt øyeblikkene som har vært gode, gjennom å tenke, skrive, tegne eller dele dem med andre.

8 Sett mål

Sett deg bindende mål. Velg ett, to eller tre betydningsfulle mål som er viktige for deg og sett av tid og krefter til å nå dem.

9 Lag strategier

Utvikle strategier for å takle uforutsette hendelser. Tren på metoder for å tåle eller overvinne stress, motgang eller traumatiske hendelser.

10 Tilgi

Lær å tilgi. Hold en dagbok eller skriv et brev hvor du jobber med å legge fra deg sinne og forakt mot en eller flere som har såret deg eller gjort deg urett.

11 Utforsk det åndelige

Hvis du er religiøs, involver deg mer, eller les og gruble mer over bøker med åndelig tematikk.

12 Ikke glem kroppen

Ta vare på kroppen din gjennom å trene, meditere, smile og le.

13 Lær noe nytt

I forskningen er det godt dokumentert at å lære nye ting øker hverdagslykken. Da trer du ut av komfortsonen, og opplever samtidig mestringsfølelse.

14 Plei relasjonene

Å ha og pleie gode og nære relasjoner til andre er et av de beste grepene du kan gjøre. Forskning viser at de som er lykkelige, ofte har slike sterke relasjoner.

15 Dobbel lykke

Gjør du gode gjerninger for andre, får du på en måte doblet lykken. Den andre blir glad, og du blir glad selv. Husk at gjerningen i dette tilfellet bør være noe du gjør utover det å få egen gevinst.

16 Tren

Fysisk aktivitet er veldig viktig. Ikke bare bedrer du den fysiske helsa, men om du trener mer enn en halvtime, frigjør du endorfiner som gjør deg gladere.

17 Vær oppmerksom

Oppmerksomhetstrening, eller «mindfulness», har vist seg å ha god effekt på lykkefølelsen. Nøkkelen er at du skal kunne registrere og observere uten å dømme. Den indre dialogen vår er ofte utfordringa — hvor vi hele tida vurderer for og imot, fordeler og ulemper. Når vi tar et steg tilbake uten å dømme, mestrer vi utfordringer og stress mye bedre.

18 Vær læringsorientert

Vi har godt av å være mer læringsorienterte og ikke bare tenke prestasjon. Er du læringsorientert, går det ikke an å mislykkes, selv om noe går galt. Prestasjonsorienterte vil ofte tenke: «Typisk meg, jeg visste jeg ikke kom til å klare dette», mens læringsorienterte vil fokusere på det de faktisk lærte av situasjonen.

"Tilfredshet gjør det lettere å finne glede i hverdagen. Og mer glede i hverdagen gjør det igjen lettere å oppnå tilfredshet."

Ting du kanskje ikke visste om meg

2012-02-12T21:26:00.000+01:00

For en halv evighet siden fikk jeg en bloggutfordring fra herlige Kristine (Terninger -du vet aldri hva du får). Jeg er treg asså, men jeg skrev det ned på «to-do»bloggelista mi, så har ikke glemt det. Greia var hvertfall å skrive noe jeg tenker dere ikke vet om meg. So here we go.

-Jeg blir veldig knytta til fysiske ting. Det er blitt hakket bedre de siste årene, men det er fremdeles vanskelig å kaste selv en ting som ingen i verden ville hatt bruk for. Jeg har vært sånn siden jeg var liten, blant annet så måtte jeg ta vare på hver eneste lille kindereggfigur. Kunne ikke kaste en eneste en, om så jeg hadde ti av samme sorten.

-Jeg har ekstremt dårlig tidssans. Om det i det hele tatt er et ord? Sitter jeg og venter på noe, kan jeg gjerne sitte og stirre inn i en vegg i to timer uten å merke at tiden går. Timene kan fly uten at jeg egentlig vet hva jeg holder på med. Det gjelder også over lang tid. Jeg vet jeg har vært hos frisøren, men om det er en uke siden eller en måned siden, aner jeg ikke. Dette er noe som blant annet går ut over vanning av planter; jeg husker at jeg skal vanne dem, men jeg husker ikke når. Jeg kan tenke at jeg vanna for noen dager siden, men så er det noen uker siden. Kanskje er det like greit at jeg ikke har ansvar for noe annet levende enn planter.

-Noe av det beste jeg vet, er å sitte på flyplasser. Bare sitte og ta livet med ro, titte på menneskene. Å ha 2-3 timers ventetid på en litt større flyplass er midt i blinken for meg.

-Når jeg skal hente meg et glass vann, så går jeg på kjøkkenet, tar ned et glass, fyller det med vann, drikker opp nesten hele og tar med meg det omtrent tomme glasset. Hveeer gang! Samme når jeg svømmer. Dersom jeg skal dukke, så tar jeg et dypt åndedrag, puster helt ut – og dykker ned. Tungvindt..

-Som barn og ungdom drakk jeg omtrent kun vann. Noen ganger juice, mens saft og brus hørte sjeldenheten til. Helt til jeg begynte å tattovere meg. Da jeg tok min første tattovering, hadde brusautomaten der ikke vann, så jeg endte opp med en flaske pepsi max. Og da var det gjort, gitt!

Og for dere som ikke «kjenner» meg annet enn gjennom bloggen her, kan jeg jo legge til at jeg er hele 185.5 cm høy (jada, viktig med den ekstra 0.5 cm'en!), og er enebarn.

Å krype videre

2012-02-10T20:26:00.000+01:00

Ærlig talt.. Disse jævla helgene kommer jo bare oftere og oftere! Og hverdagene blir kortere og kortere. Kanskje er det ikke sånn det egentlig er, but is sure as hell feels that way. I terapi blir jeg til stadighet spurt om jeg alltid skal stole på disse følelsene jeg får, og det skal jeg vel ikke. Men det er liksom ikke bare å ignorere de heller.

Når ting er som de er nå, er det ikke så mye annet å gjøre enn å varsomt sette en for foran den andre. Gang på gang på gang. Bare ta litt og litt om gangen. Siden alt er så uforutsigbart og utrygt, er kortsiktighet det eneste som funker. Sammen med Cecilie lager jeg avtaler som gjelder fra dag til dag (eller som nå; over helga). Avtalene er skrevet ned på et ark, som jeg har liggende på bordet foran meg. Jeg titter på det hele tiden, for å huske på hva jeg skal gjøre, og hva jeg ikke skal gjøre. Tingen er at om «jeg klarer ikke»-tankene/følelsene kommer, så skal jeg fokusere på at jeg skal holde meg til Avtalen.

Jeg stoler på Cecilie og holder meg til Avtalen, og mer enn det trenger jeg ikke forholde meg til akkurat nå. Det høres banal ut men jeg har noe å holde meg fast i, og det er godt nok for meg.

Mestringsfølelse og tiltaksløshet

2012-02-09T21:30:00.000+01:00

Hverdagslige ting gir meg en sterkt mestringsfølelse. Ting som å vaske gulv, tørke støv, støvsuge, skifte på senga, vaske opp, skifte lyspære, rydde, gå ut med søpla, legge på plass rene klær, svare på mailer eller ta telefoner jeg må ta. Det er ting som er oversiktlige. Ting jeg kan krysse av ei liste. Det føles bra, føles normalt.

Men når alt er vanskelige, blir disse tingene et skikkelig tiltak. Jo verre jeg har det jo tyngre blir det. Den siste halvannen uka har alt bare flytt utover. Har ikke støvsuget gulv, ikke vasket bad, ikke vasket kjøkken. Jeg har bare lagt ting fra meg der det passer, selv om jeg bare hadde trengt å ta et skritt til for å legge den der den egentlig hørte hjemme. Klær har bare blitt sleng på badgulvet, jeg må nemlig hjem til foreldrene mine for å vaske dem, og den dørstokkmila er så høy at jeg ikke engang har vurdert den. Selv wordfeud har jeg helt sluttet med, orker ikke forholde meg til så mange mennesker med så himla mange ord, som VENTER på meg.

I dag har jeg fått gjort noen ting, blant annet brukt halvannen time på å gå gjennom 55 blogginnlegg på bloglovin som jeg ikke har orket lese den siste uka. Vært hjemme og vasket klær. Vasket litt på badet. Vannet en orkide (for første gang på en måned, stakkars!). Ikke fordi jeg følte jeg egentlig orket noen av disse tingene, men fordi jeg fysisk kan kjenne presset til å få de unnagjort. Leser og kommenterer jeg ikke bloggene jeg følger, får jeg dårlig samvittighet, og det orker jeg ikke på toppen av alt det andre. Undertøy og håndklær måtte vaskes, fordi jeg rett og slett ikke har flere rene igjen. Men bortsett fra det så bare hoper det seg opp.

Jeg er jo fysisk i stand til å gjøre alle de tingene jeg vanligvis lett klarer å gjøre. Men jeg ser ikke noen grunn til å gjøre det. Jeg kan tørke støv, men det blir jo støvete igjen. Jeg kan vaske klær, men de blir jo skitne igjen. Jeg kan skifte en lyspære, men den vil jo gå igjen. Det føles jævla så nyttesløst. Så jada. Neida. The end.

When the road gets tough

2012-02-08T21:58:00.000+01:00

Her er det bare meg og hjertet mitt (tidligere omtalt som «lille Håpet»). Hjertet mitt som alltid slår så trofast, og noen ganger så hardt og desperat at jeg kan høre ekkoet i tomrommet inni meg. Og tankene, som jeg vil fortsette å kalle «monstrene», men som jeg ikke skal «personifisere» noe mer. De gjør sitt ytterste for å drepe meg, eller i det minste ødelegger meg. Ikke fordi de mener å være slemme, men fordi de ikke vet om annet. De har ingen fri vilje. De er sykdom. Og på sikt skal de bli mindre og svakere.

Jeg prioriterer å bruke tid og energi på behandlingen nå. Noe som gjør det vanskeligere å blogge for tiden. Vanskeligere å snakke med venner om disse vanskelige tingene. Eller kanskje ikke egentlig «vanskeligere», men mer det at jeg har mindre behov for det. Det anser jeg forsåvidt som en bra ting. Jeg har Cecilie, jeg har Siri, og hos dem får jeg «snakket fra meg». Det som skjedde før helgen gjorde at jeg (følte at jeg) mistet noe av tilliten til dem, og det var helt forferdelig. Men etter samtalene på mandag er vi back on track, og vel så det.

Cecilie er så sterk, så trygg, gir ikke opp, vingler ikke, viker ikke en millimeter. Er strengt og gir motstand til monstrene, samtidig som hun støtter meg. Hun er så sikker i sin sak, uansett hvor mye jeg tviler på meg selv, uansett hvor mye jeg argumenterer for at monstrene er uovervinnelige. Hun VIL virkelig hjelpe meg, og hun tror oppriktig at hun kan det. Det er ikke mulig å sette ord på hvor viktig det er.

Jeg har fremdeles skrivelyst/trang/kløe, bare så det er sagt. Bare at fremover vil bli litt flere «lette» innlegg, men forhåpentligvis fremdeles verd å lese. Mye av tingene som er aktuelle nå, er ikke noe «hemmelighet», men akkurat nå føles det for personlig til å kunne dele det. Jeg trenger skjerme meg selv litt.

Har dyr følelser?

2012-02-07T21:11:00.001+01:00

Kan dyr tenke? Føle sorg? Glede? Samvittighet?

Ja.

Disse neste bildene ble tatt i 2009, da jeg skulle reise fra Roxy, til folkehøyskolen. Det var ikke tvil om at hun skjønte hva som var i ferd med å skje. Se de triste øynene da... ♥

There's a spark

2012-02-06T21:00:00.001+01:00

Jeg kom meg, som planlagt, til dagavdelingen i dag. Samtalen med Cecilie var utrolig bra. Hun roste meg for at jeg kom, og ga meg tid og rom til å lufte ut alt jeg trengte. Vi kom faktisk frem til veldig, veldig mye nyttig. Timen hos psykolog Siri var minst like bra. At alt gikk så fint i dag er ubeskrivelig godt!

Og så blir jeg redd. Jeg tenker; denne gode følelsen kan umulig vare! Det gjør den jo aldri. Så jeg forbereder meg allerede på å miste den. Men så tenker jeg... FAEN heller! Jeg fortjener å ha det litt greit nå. Det skylder du meg, Karma/Livet/whatever. La meg få trekke pusten og pusse fjærene mine. Give me a fucking break. Ok? Ok!

Jeg møter fremdeles mye motstand – fra meg selv. Men jeg er på rett vei. Eller, jeg er hvertfall PÅ veien. I motsetning til nå i helga, da lå jeg i grøfta. Dekket av gjørme. Omgitt av mørke. Og det trenger jeg legge bak meg nå.

When the world says "give up"...

2012-02-05T20:32:00.000+01:00

Jeg skrev forleden dag at jeg sikkert ikke burde skrive slik jeg har det nå, men litt må ut. Så får jeg heller lese over det en ekstra gang eller fem, før jeg publiserer det.

Herregud.. Dumme, naive lille meg som tenkte at det «ikke kunne bli verre nå». HAHAHA brølte livet og rev vekk verden under meg.

Alt er så flyktig. Alt er så skjørt. Smertefullt uforutsigbart. Alt forandrer seg på et lite øyeblikk, raser i løpet av sekunder. Og det gjorde det på fredag. Jeg brukte torsdagen til å stable vekk noe av smerten og redselen, og klarte det relativt greit. Men fredag raste alt over meg. Begravde meg. Tidligere har jeg nevnt at behandlingsopplegget jeg er i, virker for godt til å være sant, og når noe virker for godt til å være sant så er det som regel det. Og så smalt det. Noe skjedde, noe ble sagt i samtalen med Cecilie på dagavdelingen, og absolutt alt gikk i vranglås. Jeg gikk derfra med en sterk følelse av at jeg er ferdig med behandling. Jeg har prøvd, det funker ikke, ikke noe mer å gjøre med det. På tide å innse at slaget er tapt. Samtalen med psykolog Siri noen timer senere forsterket den følelsen. Da jeg gikk hjemover var jeg bestemt på å ikke dra tilbake til verken avdelingen eller Siri.

Jeg brukte altså mine siste krefter før helga til å dytte vekk med all min kraft, det jeg tidligere desperat har klamret med fast til.

Fredag ettermiddag ringte Siri til meg. Jeg tok den ikke, men hun la igjen en beskjed på telefonsvareren min. En beskjed som fikk meg til å lure på om jeg kanskje potensielt måtte revurdere den følelsen av å være ferdig. Selv om jeg føler meg ferdig, betyr det ikke nødvendigvis at jeg er det. Mange tanker kan forandre seg i løpet av en helg. Og det har de. Mye takket være beskjeden fra Siri, som jeg har hørt om igjen og om igjen i løpet av helga. Jeg har dessuten fått mye gode støtte og mange fine meldinger fra venner, noe som har hjulpet mer enn jeg trodde det kunne gjøre.

Jeg skal komme meg avgårde på de avtalene jeg har på mandag. Og jeg har tenkt ekstremt mye, fått samlet tankene og skrevet mye ned. Nå er jeg klar for mandag.

Born to die

2012-02-03T22:22:00.000+01:00

Feet don't fail me now
Take me to the finish line
All my heart, it breaks every step that I take
But I'm hoping that the gates,
They'll tell me that you're mine
Walking through the city streets
Is it by mistake or design?
I feel so alone on a Friday night
Can you make it feel like home,

if I tell you you're mine
It's like I told you honey

Don't make me sad, don't make me cry
Sometimes love is not enough

and the road gets tough
I don't know why
Keep making me laugh,
Let's go get high
The road is long, we carry on
Try to have fun in the meantime

Come and take a walk on the wild side
Let me kiss you hard in the pouring rain
You like your girls insane
Choose your last words
This is the last time
Cause you and I, we were born to die

Hanging on by a thread

2012-02-02T20:56:00.001+01:00

Innlegget jeg skrev for noen dager siden, innehold mye håp om, og tro på fremtiden. Den følelsen visnet hen i løpet av timer, og det påfølgende halvannet døgnet var mildt sagt et helvete. Akkurat nå verken kan eller vil jeg skrive om det. Tenker at det ikke er hensiktsmessig – verken for meg selv eller for dere som leser.

I dag er det like mange vonde ting, vonde følelser, usikkerhet og redsel, men det er kommet inn noen positive ting og følelser også. Så jeg "holder ut", slik så mange oppfordrer meg til å gjøre/forventer at jeg gjør.

I morgen skal jeg først på dagavdelingen, og deretter til psykolog Siri. Forhåpentligvis begynne å skissere en plan for tiden fremover.

Kun en ting er jeg sikker på:

På stedet hvil / ny taktikk

2012-01-31T21:25:00.002+01:00

Både samtalen hos Cecilie og samtalen hos Siri i går satte meg veldig ut. Forvirret meg. Skremte meg. Det var fokus på og snakk om Veien Videre. For slik det er nå, så funker det ikke, det er det ikke tvil om. Noe må skje. Men hva? Og hvem skal finne det ut?

Cecilie påpekte at jeg ikke har blitt noe bedre disse siste tre månedene jeg har gått på avdelingen. Tvert i mot har det faktisk blitt verre på et par området. Selv har jeg aldri tenkt på det på den måten. Jeg har vært strålende fornøyd (kremt, alt er relativt...) med å overleve fra dag til dag, uke til uke. Som jeg skrev om i går, så bruker jeg den energien jeg har på å kjempe for å holde meg her jeg er, og ikke bli dratt ned i avgrunnen. Men man er ikke på Dagbehandlingen for å stabilisere, man er der for å bli bedre. Det er ikke nok å bare overleve, man må ha en fremgang og progresjon. Og det skjønner jeg jo.

Det forklarer en del. Faktisk, så forklarer det mye. Håpløsheten, feks. Jeg har jobbet hardt, jobbet bra (Cecilie sier hvertfall «bra jobba» til meg stadig vekk). Jeg har trodd jeg har beveget meg fremover, og ikke skjønt hvorfor ikke ting ble lettere, hvorfor jeg ikke ble bedre. Men jeg har altså stått på stedet hvil. Uten å klare se det selv. Nå ser jeg det plutselig veldig tydelig.

Hele veien har jeg vært innfor, eller veldig nær, min komfortsone. Brukt mange «trygghetsstrategier». Snakket mye, luftet hode mye, men ikke gjort så mye. Ikke utfordret meg, ikke gjort noen forandringer. I begynnelsen laget vi en «eksponeringsplan», men er på tre måneder ikke kommet lengre enn et bittelite steg.

Så kanskje er det ikke det at jeg ikke kan bli bedre, at det er håpløst, at jeg er en «lost case». Kanskje er ikke alt så mørkt som jeg tror, kanskje er det bare det at jeg står med ryggen mot sola. Kanskje må det ikke noe mer eller noe magisk til, men rett og slett noe anderledes.

Og Cecilie... Hun ser alt dette, og hun sier vi skal prøve en ny taktikk. Tilliten jeg har til henne er sterk. Jeg klarer roe meg ned. Stoler på henne. Og Lille Håpet innerst inne i meg nikker og smiler.

Nedovertrappen

2012-01-30T21:41:00.000+01:00

Jeg er i en rulletrapp som går nedover, og jeg må hele tiden bevege meg for å holde det i «sjakk», for å ikke å bli tatt med helt ned i avgrunnen. Det siste året har jeg snublet noen ganger. Jeg har reist meg og fortsatt, men tiden jeg mistet mens jeg lå nede har ført meg mange hakk nedover.

All energien går bort i kjempe for å holde meg her jeg er. Det er som å betale rente på et lån; jeg føler ikke at jeg får noe igjen for det eller at jeg kommer meg noen vei.

Målet er jo å få styrke og kraft til å gå fortere; å klare gå oppover, men hvor jeg skal få den energien fra er helt uforståelig. Jeg har god støtte, gode hjelpere, men jobben må jeg gjøre selv. Ingen andre kan finne svaret/løsningen, det må jeg selv gjøre. Men jeg finner det liksom ikke. Vet ikke hvor jeg skal lete. Vet ikke om det egentlig finnes.

Mat-monstrene

2012-01-29T20:21:00.003+01:00

Angsten og mat/spiseproblemer er to monstre som har fulgt meg i større eller mindre grad så lenge jeg kan huske, og enda litt lengre.

Som liten var jeg redd for mat, nærmere bestemt redd for å bli syk av mat. Jeg sluttet feks å spise jarlsbergost da jeg hørte at pappa ikke tålte den, i tilfelle jeg heller ikke skulle tåle det (til tross for at jeg i årene før det hadde spist jarlsberg uten problemer). I dag skjønner jeg at det var redselen/angsten for å ikke tåle noe, som gjorde meg dårlig, ikke matvaren i seg selv. Jeg ble stemplet som «kresen». Det var mange matvarer jeg unngikk, ikke fordi jeg ikke likte de men fordi jeg ikke turte spise det. Det som jeg «kunne» spise, spiste jeg mye av, jeg var langt og tynn og hadde skyhøy forbrenning. Slik var det også på ungdomsskolen, men da fikk jeg det for meg at jeg burde veie mindre, selv om jeg ikke var misfornøyd med hvordan jeg så ut. Matpakken gikk i søpla hver dag. De neste årene ballet det ytterligere på seg, og mot slutten av videregående kunne jeg omtrent på en hånd telle de tingene jeg kunne spise. «Mat» var utelukkende noe jeg assosierte med stress og ubehag.

Så kom jeg til Capio, hvor jeg slapp melk og rødt kjøtt, men utover det var det ikke noe som het «spiser ikke» eller «liker ikke». Mat var medisin, og den skulle spises. Det var helt fantastisk, å «få lov» å spise ting jeg før aldri i verden ville funnet på å spise. Noen ting var ikke det helt store, som sopp og selleri, men jeg fikk prøvd det også. Og det var mange ting som var godt. Jeg fikk erfare at det gikk an å assosiere mat med glede og nytelse. Det var som en helt ny og vakker verden åpnet seg for meg. Som å være fanget i en mørk kjeller i så mange år, og så endelig få komme ut i sollyset. Så mange lukter, så mange farger, så mange smaker. Og den kjelleren vil jeg aldri ned i igjen, nå som jeg vet hvor fantastisk det er her oppe i lyset.

Vegetarmat, selvsagt.

Selv om jeg i perioder sliter ekstra med maten, så passer jeg på å ikke kutte ut noen typisk «farlige» (fetende) matvarer. Jeg kan fremdeles spise «alt» (som ikke har kjøtt eller melk i seg). At jeg kan det betyr ikke at jeg nødvendigvis gjør det, men er det noe jeg ikke spiser, så er det av de rette grunnene; fordi jeg synes det smaker pyton. Ingen matvarer er stemplet som «forbudte». I hvertfall ikke over lengre perioder, men noen ganger faller jeg tilbake i gamle vaner. Som regel bare over noen dager, for når jeg ser lyset begynne å forsvinne setter panikken inn for fullt, og jeg bryter ut.

Men det er vel mest i teorien.. For i praksis er mat er fremdeles vanskelig. Og det hjelper ikke akkurat at angsten for bakterier blander seg inn i hele mat-situasjonen. På mange måter er jeg nesten tilbake der jeg var som barn, jeg er redd maten skal gjøre meg dårlig. Om den ser rar ut, lukter rart, smaker rart, går den i søpla. Er den utgått på dato havner den også i søpla, enten det er «brukes innen» eller «best før». Jeg kan klare skjønne at det ofte er angsten som gjør meg kvalm eller dårlig i magen de gangene det skjer, men jeg kan jo ikke vite for sikkert at det er derfor hver eneste gang.

Jeg hadde nok klart takle angsten og spisefortyrrelsen hver for seg, men sammen virker de uslåelig. Hvordan jeg nå skal avslutte dette innlegget, vet jeg ikke. Jeg kan prøve være litt optimistisk og skrive:
"jeg vet ikke hvordan jeg skal overvinne dem,
men jeg tror det er mulig"
eller jeg kan være pessimistisk(/realistisk?) og skive:
"jeg tror det er mulig å overvinne dem,
men jeg kan ikke fatter hvordan jeg skal klare det".
Jeg prøver virkelig å være postivt her i bloggen, hvertfall innimellom. Men noen ganger må jeg bare kalle en spade for en spade (selv om den spaden kanskje bare er en spade i mine øyne...)

Levende metaforer

2012-01-27T21:20:00.001+01:00

Mine problemer har jeg alltid omtalt som det de er; Angsten, Spiseforstyrrelse, Depresjonen, osv. Jeg har aldri gitt dem andre navn eller brukt metaforer. Aldri "personifisert" dem. De er jo bare sykdommer, diagnoser. Negative og destruktive tanker jeg har hatt, har jeg slitt med å godta som mine egne. Samtidig har jeg nektet for at de kommer fra noen andre, jeg er jo ikke schizofren! Men kanskje er ikke de to de eneste alternativene?

Når jeg har blitt spurt «hvorfor er det sånn eller sånn?» har svaret alltid vært «jeg vet ikke». For jeg har ikke visst det. Har ikke skjønt det selv. Men etter at jeg begynte bruke metaforer, navngitt psykdommen («monstrene»), har mange brikker falt på plass. Jeg klarer se en sammenheng. Det som har skjedd de siste dagene ville jeg ikke kunnet skjønne, forklare eller sette ord på uten metaforene...

De siste dagene har noe skjedd mye inni meg. Håpet har vært så svakt at det ble tatt til fange av monstrene. De bandt Det fast med stramme tau, lesset på med møkk og dritt, sa så mye stygt at lyset i øynene sloknet. Satte inn nådestøtet. Håpet hadde ikke sjans. Siden onsdag ettermiddag har Det ligget i gjørme opp til midjen, helt uten å bevege seg. Og monstrene har feiret seieren, selvsikre som aldri før.

Det er det at jeg uventet har vært alene de siste dagene (dvs uten samtale), og som jeg skrev i går; det trenges hyppige samtaler for å holde monstrene i sjakk. Jeg har ikke klart holde de nede på egen hånd. Og de har innprentet så mye dritt inn i hodet mitt de siste kveldene. At jeg har tapt. At de skulle ta over. At jeg er ved verdens enda. På en sånn udramatisk og kontrollert måte, jeg ikke klarer beskrive. Torsdag kveld satte de inn nådestøtet mot meg; de overbeviste meg om at jeg aldri ville se Cecilie igjen. «Du er helt ALENE». Og jeg trodde dem.

Jeg kom meg til Dagavdelingen i morges. Og jammen var ikke Cecilie var tilbake på jobb. Jeg klarte ikke møte blikket hennes, redd for at hun skulle se hva som hadde skjedd. Selv om monstrene tok feil i at jeg aldri skulle få se henne igjen, ble ikke troverdigheten deres det minste svekket. I samtalen løftet Cecilie Håpet opp av gjørma, med den største selvfølgelighet. Men Det bare lå der. Tilsynelatende dødt. Monstrenes triumferende latter klirret i hodet. Jeg fikk ikke forklart det, men klarte sette ord på mye av det andre kaoset som foregikk i hodet. Men den trygge følelsen jeg vanligvis får av å snakke, uteble. Gråten satt i halsen og tårene balanserte ukontrollert i øynene gjennom hele samtalen. Jeg var sikker på at alt var ødelagt og aldri ville bli det samme.

Men det utrolige skjedde; over de neste timene begynte Håpet å bevege på seg, litt etter litt. Det var ikke død, Det hadde bare stengt seg. Skrudd seg av. Midlertidig. Det bare ventet. På Cecilie. Jeg kunne grått av lettelse. Håpet er fortumlet og mørbanket, men uten tvil i live.

Monstrene sier at når Cecilie blir borte, er hun borte for alltid. Cecilie selv derimot, sier at når hun ikke er på jobb, ligger hun hjemme på lading. Lader opp til å stå imot monstrene, sammen med meg. Hun hadde lest det jeg skrev om her på bloggen i går, om at ting som blir sagt, så lett kan ødelegges av monstrene. Så hun skrev en lapp til meg, som jeg har å holde fast i over helga. En påminnelse om at hun står sammen med meg. Og den kan ikke monstrene ta fra meg!

Å holde fast i noe

2012-01-26T21:19:00.000+01:00

En god samtale kan lette mye. Men det tar ikke lange tiden før de stygge følelsene tar overhånd igjen. Det trenges hyppige samtaler for å holde monstrene i sjakk. Fine ord og meninger kan så lett vendes og vris på, eller rett og slett glemmes, når jeg sitter alene i mørket. Den gode samtalen jeg hadde på mandag for eksempel, var en hel evighet siden.

Det er noe annet med fysiske ting. Ikke som løsning, men som distraksjon fra den vonde/påminnelse om det gode. Den fysiske tingen er der, hele tiden, og skulle jeg glemme hvordan den ser ut, eller hvilken form eller farge den har, så kan jeg bare se på den igjen. Monstrene klarer ikke ta den fra meg. Det er sterkest dersom det er en ting jeg får fra noen andre, fra noen som er glad i meg og vil meg godt. Har gaven en "dypere" mening får den økt kraft.

Fra min fantastiske venninne Mathilde (som jeg har skrevet litt om HER), fikk jeg oppmuntringspakke her om dagen. Den inneholdt mange nydelige ting, som vitner om hvor godt hun kjenner meg. En av tingene var en nøkkel, festet på forsiden av kortet hun selv hadde laget. En nøkkel med fire små, men mektige bokstaver;

«Som en påminnelse om at det er HÅP og at nøklene til livet finnes selv om de noen ganger kan være vanskelige å finne...»

En symbolsk liten ting, som er ubeskrivelig god å ha i disse dager. Nøkkelen har jeg i et kjede rundt halsen, og har hatt det på meg siden jeg fikk den. Jeg holder fast i den, i «life», i «håp», i kjærligheten fra min gode venninne. Jeg holder fast så godt jeg bare kan.

Tilsynelatende forlatt

2012-01-25T20:52:00.003+01:00

Når noe virker som det er for godt til å være sant, er det som regel det. Og den følelsen har jeg hatt siden jeg begynte på dagavdelingen. Det er for bra, for utrolig, for godt til å være sant. Det vil ikke vare. Å være syk i forrige uke var en bekreftelse på det. Og så denne uken, hvor Cecilie har vært borte to dager på rad. Alt jeg klarer tenke er This is it. Her slutter det. Jeg mister Cecilie. Jeg er helt alene. Og den følelsen kommer enten jeg er «alene» to dager (som nå), eller en hel uke (som i jula). Og dessuten er psykolog Siri borte halve denne uka, så jeg har kun en time hos henne, på fredag.

Lille Håpet innerst inni meg er nemlig så knyttet til Cecilie, så avhengig av henne. Og når hun uventet "forsvinner", så blir Lille Håpet overmannet av monstrene. Jeg kan høre dem helt ut hit. Ikke at de egentlig skriker eller er høylytte. Faktisk så hvisker de bare, men er likevel helt øredøvende. Stemmene deres er så full av selvsikkerhet. Det er nærmest umulig å ikke tro på dem.

Sannsynligvis er det ikke bare Cecilies fravær som er årsak til den lamslående panikken, det var liksom bare dråpen som fikk glasset til å renne over. Sannsynligvis har panikken noe å gjøre med at jeg var himla sårbar i utgangspunktet, men likevel skremmer det meg at jeg takler det så dårlig. Sannsynligvis går denne intenst vonde følelsen over igjen, men akkurat nå er alt bare så uutholdelig uoversiktelig.

Krisemaksimering, angst og rasjonalitet

2012-01-24T21:35:00.001+01:00

Etter innleggene mine om bakterieangsten (her og her), var det flere som spurte meg HVA det er jeg er så redd for? Det vet jeg ikke. Det har liksom bare ballet på seg etterhvert som tiden har gått. Og det er vel det som er greia med angst; det er ikke rasjonelt.

Artikkelen på forskning.no jeg leste, fortalte at noro-virus (omgangssyke)- bakterier kan overleve utenfor kroppen i opptil to uker, og at de overlever frysing, varme opp til 60 grader og antibac. Det føltes som fullstendig kontrolltap. Mine to største tryggheter forsvant: antibac og tiden.

Og jeg gjorde det verste jeg kunne gjort; jeg ga etter for angsten og isolerte meg. Dro ikke på avdelingen. Dro ikke på butikken. Satte ikke min fot utenfor leiligheten på fem dager. Lediggang er roten til alt ondt, som det så fint heter! Jeg satt inne og bare leste på forsking og artikler, etterfulgt av tenking og krisemaksimering. Antibac, som har vært min faste følgesvenn i mange år, svikter. Og om det var sånn at bakteriene overlevde flere uker utenfor kroppen, så hadde jeg absolutt ingen måter å beskytte meg på. Inkubasjonstiden på 48 timer hadde så lenge vært min angstramme, jeg kunne føle meg trygg etter de 2 døgnene, når jeg hadde utsatt meg for smitte. Nå ville jeg plutselig aldri kunne føle meg trygg.

Jeg så for meg følende: jeg hadde med meg en veske ut, og satte den på gulvet på feks en kafê, hvor det tilfeldigvis var noro-virusbakterier, og de festet seg på veska. Etter fem dager skulle jeg bruke vesken igjen. Jeg tok på den, bakteriene kom på fingrene mine. Jeg tok på håret mitt, bakteriene hoppet over på håret. Så fikk jeg hår i munnen, og vips var bakteriene inne i min kropp. Det er kanskje ikke slik det funker, men angsten står sterkt på sitt. Bakteriene kunne sikkert haike med klær, med hår, med en melkekartong, med en pakke tyggis, og bare ventet på å få komme inn i kroppen min. Det ville ikke hjelpe å vaske hendene når jeg kom hjem, for etterpå ville jeg kanskje ta på en bærepose jeg hadde hatt med hjem, og bakteriene ville være tilbake på hendene mine, og jeg ville spre dem rundt på alt jeg tok på. Leiligheten min som før har føltes som en trygg plass, var ikke det minste trygg lengre.

Nå har de verste «sjokket» har lagt seg. Jeg klarer være litt mer rasjonell. Og det er det som er stikkordet, det er det (eneste) som hjelper; å prøve tenke rasjonelt. Jeg må se på andre, og tenke at andre blir ikke smittet av å «puste samme luft» som andre puster, og da blir ikke jeg det heller. Andre blir ikke smittet av å være i samme rom som en person som i har smitten i kroppen, og da blir ikke jeg det heller. Andre blir ikke smittet av å snakke med en person som kanskje muligens har smitten i kroppen, og da blir ikke jeg det heller. I det hele tatt skal det mer til for å bli smittet, enn å bare gå ut av huset. Det hjelper å snakke om det, og få tilbakemelding av andre at faktisk er veldig urealistisk det jeg tenker/frykter. Selv om det er ekstremt sjeldent at jeg tørr fortelle om mine utrolig teite tanker (selvinnsikt? Check.).

Å se at andre mennesker ikke sikrer seg så intens som jeg gjør, er for meg helt uforståelig. Det er jo ingen som liker å få omgangssyken, men likevel er det få andre som tyr til like ekstreme tiltak som det jeg gjør. Jeg synes det er mange som er litt lite hygieniske, men likevel blir de ikke smittet. Det er faktisk veldig betryggende og motiverende, å se at det går an å leve et normalt liv selv om man vet at faren for smitte er der. For det er det som er målet mitt, å kunne leve uten lammende angst. Målet er ikke å skulle godta at jeg kan få omgangssyken, for det verken klarer eller vil jeg godta. Jeg vet at man kan være relativt trygg mot smitten, selv uten de mange og omfattende trygghetsstrategiene jeg nå har. Sist jeg hadde omgangssyken var på barneskolen. Jeg gikk gjennom både ungdomsskolen og videregående uten å bli smittet, og uten å være så overhygienisk som jeg er nå. Så det går an, nemlig!

Juletider

2012-01-23T21:37:00.004+01:00

Jul forbinder jeg med kos, hygge, positive ting. Desember generelt. Intens lykke. En slags ferie fra alle plager. Desember er alltid det lettelse måneden, psykisk sett. Jeg klarer skyve vekk mye av det vonde. De siste årene etterfulgt av en januar helt neddi søla, men det er egentlig verdt det.

Jeg vet mange med spiseforstyrrelser synes jula er spesielt tung, men jeg har egentlig aldri følt det. Kanskje jeg «slipper billig unna» fordi jeg er vegetarianer, og dermed slipper forholde meg til all den feite kjøtt-maten. I forhold til godteri, så spiser jeg jo det innimellom uansett, og at det er jul gjør det lettere å spise det. Ikke akkurat med god samvittighet, men hvertfall uten den dårlige samvittigheten. I jula SKAL man være sosial. SKAL man kose seg. SKAL man ha det bra. Likevel er det for mange ikke sånn. Selv har jeg gode venner å leke med, en fin familie som er glad i meg, mat på bordet etter mitt ønske og pakker stablet under treet. Alt-i-alt har jeg det godt, det er jeg klar over. Å være uten behandling når det er jul er tungt, samtidig som jeg av hele mitt hjerte unner mine gode hjelpere ferie og fri. De fortjener det, uten tvil.

Hver jul er det to merkedager. Første er mine foreldres bryllupsdag. De giftet seg 30 desember 1988, og nøyaktig et halvt år etter ble jeg født. Mamma påstår hardnakket at det var et kort svangerskap. Til tross for at jeg vet jeg ble født nesten to uker OVER termin... De har aldri gjort noe spesielt ut av dagen, men de får små gaver av meg, og det er en fin dag å huske på.

Den andre er min bestemors bortgang. Midt oppi alt kaos med min sykdom og innleggelse, sovnet Mor stille inn første juledag i 2007. Hun hadde alzheimers, og de siste 5-6 årene av hennes liv var hun mer eller mindre helt borte, gjenkjente ingen. De siste årene hun levde hadde hun ikke språk igjen, og sannsynligvis ikke hørsel eller syn heller. At hun døde var på en måte mer en lettelse enn en sorg, for den Mor vi alle kjente var borte forlengst.

Den julen i 2007 var ikke god. Den var preget av uutholdelig smerte, redsel og desperasjon. Men jeg kom meg gjennom den, vi kom oss gjennom den hele familien, og jeg sverget på at jeg aldri skulle ha en slik jul igjen. Og det er et løfte jeg aldri vil bryte. Julen 2008 var fantastisk, da var det tilbake til slik en jul skal være, slik jul føltes da jeg var liten. Og slik har det vært siden.

Jula 2011

Jeg kan ikke si at jeg allerede gleder meg til neste jul, for nå er jeg klar for resten av vinteren, for påsken, for vår, for 17. mai, for teaterfestival, for sommer, for bursdag, for varme, for reise. Etter det vil jeg være klar for fine farger, mørke kvelder, stearinlys, fyr i peisen, frost i gresset, lue og hansker, tykke gensere. OG SÅ kommer jula igjen, og det er deilig å tenke på.

«Summen av laster er uforanderlig»

2012-01-22T21:25:00.000+01:00

Altså, at gir man slipp på en uvane/last, vil en annen uvane/last ta dens plass. Opprinnelig brukt som unnskyldning av en dame som hadde sluttet å røyke, men begynt å snuse.

Jeg kjenner meg veldig igjen i dette, selv om jeg aldri før hadde tenk på det på den måten. Når det går bra på et område, går det dårlig på et annet. Sånn har det alltid vært for meg. Jeg kan huske fra ungdomsskolen, med selvskadingen og matproblemene. Gikk det bra med det ene, gikk det alltid verre med det andre. Konsekvent.

Nå er det litt flere ting å sjonglere i tillegg; depresjon, angst, fobi, tvangstanker, tvangshandlinger. Noen ganger er det et par ting som er kjempesterke, andre ganger litt flere ting som er litt mindre sterk hver for seg, men summen er uansett den samme. Når noe går bra må noe annet gå dårlig. Det er en naturlov. Går automatisk. Ingenting å gjøre med det. Sånn er det bare.

Det er (selvsagt) noe jeg har nevnt i terapi. Psykolog Siri mener det er noe som skjer ubevisst. Cecilie mener det er en «regel» jeg på et tidspunkt har laget meg. Det de sier er altså at det er noe jeg selv gjør. Dette ordet, «ubevisst». Det provoserer meg på en måte, det antyder at det er min egen feil. Selv om jeg ikke gjøre det med vilje, selv om jeg ikke ønsker det, så er det jeg som gjør det slik.

«Ubevissthet: fellesbetegnelse på psykologiske prosesser (reaksjoner, oppfatninger, tankeforløp, ønsker og behov) som en person selv ikke er oppmerksom på. Som regel er det lettere å være klar over resultatet av en prosess enn prosessen selv eller årsaken til den; man vet hva man gjør, men ikke alltid hvorfor, hva man føler, men ikke alltid hva følelsene kommer av.»

Rasjonelt sett kan jeg tenke at det ligger litt håp i det ordet. At det er ubevisst betyr at jeg kan bli bevisst på det, og dermed kan endre på det. Jeg bare fatter ikke hvordan.

Tusen takk

2012-01-20T22:06:00.001+01:00

Noen ganger er det så mye dritt. Så mye mørke. Så mye redsel. Så mye smerte. Så mye håpløshet. Noen ganger kanskje så mye at jeg lurer på om det virkelig er meningen at et menneske skal takle så mye. Men jeg er heldig også, for jeg er ikke alene.

Tusen takk for ubetinget kjærlighet,

...fra min mamma og min pappa, som alltid bare er det, står klar, er tilgjengelig, gjør alt for meg, og mere til. De som har oppdratt meg med ubetinget kjærlighet, hengivenhet og omsorg, og gitt meg det beste utgangspunkt jeg kunne fått her i livet.

...fra Christina, min søster. Vi deler riktignok ikke samme blod, men det har ingenting å si. For tiden har vi ikke så mye kontakt, men det har ikke noe å si det heller, for jeg vet at hun er en person som kommer til å være i livet mitt for alltid. Båndet mellom oss er så sterkt at jeg kan kjenne at hun tenker på meg. Hun støtter meg og elsker meg ubetinget (og jeg henne).

Tusen takk for styrken,

...fra Cecilie på dagavdelingen. Hun som er seig, som ikke viker, som ikke tviler, som ikke gir seg, hun som står sammen med meg i stormen, og får meg til å stole på at hun vil ri den ut sammen med meg. Hun som bare ved hjelp av ord kan få meg til å se farger der jeg tidligere bare kunne se bekmørktet. Min største trygghet i en ellers utrygg og skremmende hverdag.

Tusen takk for fellesskapet,

...som jeg har med Mathilde, den snilleste, godeste, mest omtenksomme og fantastiske personen jeg kjenner, som alltid har de fineste ord på lur. Utrolig vakker både inni og utenpå. Ei jente jeg er så veldig glad i, og så glad for å ha i livet mitt!

...som jeg har med Lise, Norges tøffeste jente, som ser min verden og lar meg se hennes, på godt og vondt. Jeg setter så ubeskrivelig stor pris på henne, og på den kontakten vi har.

Tusen takk for støtte og forståelse,

...fra venner og bekjente på facebook, enten det er små virtuelle klemmer eller lange og gode samtaler på chatten. Mennesker som oppriktig bryr seg om meg, og/eller selv kjenner på kroppen hva jeg går gjennom.

...fra bloggleserene, enten i form av kommentarer, det å klikke seg inn hos meg med jevne mellomrom eller "bare" et megetsigende lite blunk når vi treffes i forbifarten.

...fra gamle venner som jeg kanskje ikke har så mye kontakt med til hverdags, men som er der.

Og... kanskje en liten takk til de små men hardhause delene innerst inne i meg; lille motet, lille håpet, lille viljen, lille livsgnist. De som har sørget for at jeg enda er her, ved å ha stått i mot og hver dag står i mot de store monstrene som skriker, brøler, kjefter, ramponerer, ødelegger, trakasserer og hater. For selv om jeg i perioder ikke orker kjempe, så lar de meg heller ikke legger meg ned for å dø. Kanskje gir jeg dem ikke så mye omtanke og kreds som jeg burde.

Bottom line.. TUSEN TAKK.

Spiseforstyrret trening

2012-01-19T21:50:00.001+01:00

For de fleste som sliter med mat og kropp, er det er en fin balanse mellom sunn aktivitet og sykelig aktivitet, og det merker jeg godt. Skal man holde seg på den «sunne» siden, må man ta i betraktning den energien man får inn i kroppen, ikke bare fokusere på energien man skal ha ut. Jeg skrev i forrige uke om hvor deilig det er å bruke kroppen, å være fysisk aktiv. Samtidig er jeg redd for at det skal bli for mye, at jeg skal bli for opphengt i det. I teorien, skal det å være i mye aktivitet få meg til å ville få i meg mer næring også, for en sterk, sunn og fin kropp er det jeg ønsker meg mest av alt. Men mye aktivitet trigger «flink-tankene». Flink å trene, flink å ikke spise. Flink, flink, flink.

Da jeg var på mitt aller dårligste trente jeg ikke så mye, men det gjorde jeg i tiden før, og det var all den treningen som la grunnlaget for at jeg ble så dårlig som jeg tilslutt ble. Og jeg er så vanvittig redd for å havne der igjen. Jeg holder meg lang unna treningssenter med store triggere som tredemølle og trimsykkel. Begynner jeg trene-trene (dvs mer enn tur, ballspill, klatring) så tror jeg ikke at jeg vil klare stoppe. På en måte er jeg flink, som har selvinnsikt nok til å ikke «åpne den døren», samtidig som jeg tenker at jeg er lat og bare bruker det som unnskyldning. Ved nærmere ettertanke ser jeg at den siste tanken der ikke er min egen, men spiseforstyrrelsens...

Noe av det verste jeg får høre er «det har du bare godt av». Feks om jeg ikke får skyss til noe jeg skal på, og noen sier «du kan gå, det har du bare godt av». Jeg skjønner rasjonelt sett at det er ment som at jeg, i likhet med alle andre mennesker, har godt av å bevege seg, godt av frisk luft. Men i mine ører er det en «skjult beskjed» om at jeg ser ut som en som burde begynne å beveget seg mer. Det har kanskje noe å gjøre med at jeg i en periode var så fysisk dårlig at jeg ikke fikk lov til annen aktivitet enn det å gå mellom matbordet og sofaen, og ikke fikk låse baddøra i tilfelle jeg skulle besvime i dusjen. Og spiseforstyrrelsen insisterer på at det er det som er det ideelle, kun da er det «bra nok», alt annet er for dårlig. For tykk. For lat. For svak.

Jeg er ikke enig. Og jeg skal ikke dit igjen. Sånn er det bare.

Derfor må poenget med aktivitetene jeg gjør, være at jeg gjør det fordi det er gøy eller fordi det er sosialt. Ikke fordi jeg «må» eller «burde». Ikke for å få god samvittighet. Ikke for det akkurat har vært jul, eller påske, eller lørdagskveld, eller en annen høytid/event hvor det er sosialt forventet at man skal stappe i seg usunne ting. Og ikke minst; det er viktig at det heter «fysisk aktivitet» og ikke «trening». Kanskje en gang i fremtiden vil jeg kunne få et normalt forhold til hele greia, men slik det er nå må jeg ta noen forhåndsregler.

Sosial turgåring sommeren 2011

Hva nå?

2012-01-18T21:42:00.001+01:00

Jeg vet ikke hva jeg kan skrive etter gårdagens innlegg. I ettermiddag kom jeg meg i hvertfall i gruppeterapi, og jeg vet at det sikkert var lurt av meg å komme meg ut av leiligheten, å få brutt "isolasjonen". I går fikk jeg ringt Cecilie på dagavdelingen og avtalt samtale på fredag, klokka elleve, som jeg skal dra på uansett. Og i dag ringte jeg psykolog Siri og avtalte at vi skal ha vanlig samtale i morgen, i stede for yoga, som egentlig var planen.

Så lang som ting har gått nå, tenker jeg at en innleggelse og intensiv (eksponerings)terapi er min beste sjanse. Jeg skal ta det opp med Siri i morgen.

I kveld har jeg sett "psyk forandring" på tv3, om mennesker med tvangstanker som er under behandling på Østmarka. Jeg var skeptisk til å se det, og kommer nok ikke til å fortsette å se på det. Bare å se hva en med vasketvang måtte gjøre; ta på skitne ting som gulv, vask, toalettlokk, toalettskål, og så ta seg i fjeset, og ikke få vaske seg etterpå, gjorde at jeg gråt meg gjennom halve programmet og selv måtte gå å vaske hendene. Om det er sånne ting jeg må gjøre for å bli frisk, vet jeg ikke om det er noe jeg vil klare. Men hva er alternativet?

Spikeren i kista

2012-01-17T21:43:00.001+01:00

Inni meg har jeg et sort hull som spiser meg opp, et slags monster, som er i ferd med å sluke meg og det begynner med innsiden.

Lenge slet jeg med å finne en grunn til å stå opp, og å finne en grunn til ikke å bare gå å legge meg. Nå trenger jeg ikke senga. Jeg kan like godt legge meg ned på sofaen, eller på gulvet for den saks skyld. Bare jeg får ligge. Alene. Passiv. Jeg får stadig vekk høre at det ikke er bra å være passiv. Men jeg føler ikke jeg har noe alternativ. Jeg tørr ikke annet.

Depresjonen kan jeg strengt tatt takle. Jeg vet den kommer og går. Jeg overlever den. Men ikke når den blir kombinert med angsten. Den angsten jeg skrev om her i forrige uke. Den angsten som har tatt over livet mitt på alle mulige måter. Nå er det sesong for influensa, forkjølelse og omgangssyken, og overskrifter i media som «nå kommer superbakterien» og «noroviruset herjer hele landet», og beskrivelser av omgangssyken som «ekstremt smittsomt»/«svært smittsomt» gir meg en følelse av håpløshet som er sterkere enn jeg noen gang før har kjent.

I morgen skal jeg komme meg på gruppeterapi. Torsdag skal jeg komme meg til Siri og få snakket om alt dette. Det er gåavstand til VOP og det er ingen dører der jeg trenger åpne manuelt så jeg slipper være borti noe som helst. Fredag skal jeg få kommet meg til Dagavdelingen for å snakke med Cecilie. Og jeg skal be pappa kjøre meg, så jeg slipper å ta taxi slik jeg vanligvis gjør. Jeg aner jo ikke noe om hvem som har sittet i sete før meg, og hvilke bakterier det mennesket har lagt igjen.

Jeg leste nemlig en artikkel på forskning.no, som fortalte at spysyke-bakteriene kan overleve utenfor kroppen i mange uker, og det var spikeren i kista; jeg innser at jeg aldri kommer til å leve et normalt liv.

Jeg dro ikke til Oslo denne helga som var, og skyldte på stress og behov for faste rutiner og vaner. Men det som stoppet meg var redsel for bakteriene. Å være nær folk på fly, på tog, på gata, det ville ikke gått. Jeg har sittet inne i leiligheten siden fredag, og kan skylde på forkjølelsen, men det er strengt tatt kun mandag morgen jeg følte meg dårlig. Jeg var bedt med ut i helga, men turte ikke ta sjansen på å være ute blant folk. Jeg er i god nok form til å dra på avdelingen i morgen, men det skal være klatring, som er en times kjøretur unna, og jeg verker klarer eller tørr sitte så tett med folk i en hel time.

Det eneste jeg vil er egentlig bare å isolere meg. Bryte all kontakt med så mange mennesker som mulig. Men hvilket liv er det egentlig å leve!?

Det er bare så forbanna VONDT. Og det nærmer seg et kritisk punkt. Dette går ikke stort lengre.

Inside out

2012-01-16T22:03:00.000+01:00

Når jeg blir syk (av typen forkjølet og slapp) blir jeg utrolig følsom, svært ulykkelig og får sprø humørsvingninger. Og da er et et ganske bedritent utgangspunkt at jeg generelt er ganske følsom, ganske ulykkelig og har ganske sprø humørsvingninger fra før av.

Den siste uken har jeg hatt litt vondt i halsen, men ellers vært i ganske god form. Lørdag trodde jeg at jeg var frisk igjen, men i går begynte plutselig nese å renne. Jeg la meg klokka et natt til i dag. Fikk ikke sove og var ute av senga sikkert ti ganger før jeg sluknet rundt 02.30. Våknet opp 05.30, med et hode og en kropp som verket noe helt hinsides, det rant fra nesa og knitret i ørene som fyrverkeri. Smerten i bihulene manifesterte seg etterhvert som tannpine, så det var ikke så mye annet å gjøre enn å stå opp og finne smertestillende. Hvert fiber i min kropp skrek at det bare var å legge seg ned å dø. Jeg bare gråt og gråt, av smerte og ubehag. Og av frustrasjon, fordi jeg innså at jeg ikke ville komme meg avgårde til verken psykolog Siri eller dagavdelingen. Det er en uke siden jeg hadde en ordentlig samtale med Cecilie, og det er litt for lenge.

Jeg ble sittende våken mens jeg ventet på at smertestillende skulle begynne å virke. Jeg tente et stearinlys, og begynte gråte igjen, fordi jeg synes lyset var så fint, og jeg ble så glad for at det stod der og blafret og holdt meg med selskap så tidlig på morgenkvisten (...det skal i det hele tatt ikke så mye til før jeg tar til tårene når jeg er syk). Klokken var da 06.30, så jeg kunne like godt holde meg våken til klokken ble åtte, så jeg kunne avbestille taxien, avlyse timen hos psykolog Siri og sende melding til avdelingen. Men jo lengre jeg var våken, jo mer våken ble jeg. Da klokken ble ni spiste jeg frokost, og da klokken ble ti var jeg så energisk at jeg støvsuget og luftet ut i hele leiligheten, vasket på kjøkken og bad, sorterte og ryddet klær og ting og tang. Deretter gikk jeg i dusjen og slo til med en full kroppsskrubb. Så begynte jeg tenke på all nysingen jeg har gjort, og fant det lurest å gå over alt av lysbrytere, håndtak og kraner, i tillegg til data, mobil og nettbrettet med antibac-servietter. Jeg følte meg så vanvittig bra at jeg uten tvil kunne løpt et maraton. Eller hvertfall startet på det...

13.00 la jeg meg. Jeg sluknet med en gang jeg lukket øynene, men før det ble jeg liggende å gråte. Jeg innså at det ikke bare er denne mandagen jeg mister, men tirsdag og onsdag også, potensielt torsdag og fredag i tillegg. Dager med behandling som jeg på ingen måte har råd å «miste».

Og apropo å ikke ha råd, så har jeg strengt tatt ikke råd til all denne behandlingen. Nytt år og nytt frikort som skal fortjenes. Med egenandel på taxi til behandling, 4-5 samtaler i uken og gruppeterapien, tok meg under en uke å komme opp i det magiske beløpet, men problemet er at det tar så lang tid før frikortet kommer. Jeg får jo igjen de pengene jeg betaler i mellomtiden, men det er penger jeg faktisk ikke har. Ikke om jeg skal få betalt husleie og kjøpe mat og noe som helst annet hele denne måneden. På et eller annet merkelig vis har jeg nå tusen kroner i minus på kontoen. Penger er noe dritt når det er for lite av de (samtidig som jeg kjenner at jeg er utrolig takknemlig for at vi har sånn frikort-system her i Norge). Heldigvis har jeg foreldre som kan hjelpe meg økonomisk, men det er bare.. frustrerende.

19.00 prøvde jeg sove litt igjen, men ble bare liggende og gråte igjen, fordi jeg da innså at å ikke komme meg på avdelingen eller til psykologen resten av denne uken, vil si at jeg er helt alene hele uken. I verste fall helt til neste mandag, kanskje enda lengre. Det er for mange dager alene. Det går ikke. Men det er ingenting å gjøre med det.

Memo to self:

Gode leveregler og handlemåter

2012-01-15T22:08:00.000+01:00

Jeg liker buddhismen.. Ingen viftende pekefingre, ingen trusler om helvete, ingen sprø historier om menn som våkner opp fra de døde eller går på vannet. Ingen mann i himmelen som du kan få tilgivelse av uansett hva du har gjort, og så leve lykkelig og bekymringsløs alle dine dager. Bare god gammeldags kardemommelov!

Fem leveregler for buddhister:

Jeg vil ikke drepe noe levende vesen.
Jeg vil ikke stjele.
Jeg vil ikke misbruke seksuelt.
Jeg vil ikke snakke usant.
Jeg vil ikke bruke rusmidler

Buddhas ti råd om hvordan vi skal handle, snakke og tenke

Med kroppen skal vi:

- beskytte alle levende vesener

- være gavmilde

- være forsiktige når vi nyter noe

Med munnen skal vi:

- snakke sant

- snakke godt om andre

- snakke vennlig til andre

- snakke om det som er nyttig

Med tankene våre skal vi:

- ønske å dele med andre

- ville gjøre godt mot andre

- tenke sant og riktig

...nuff said.

Bakemester Harepus - sunne pannekaker

2012-01-13T19:28:00.001+01:00

Har tidligere postet oppskrift på grove urtescones. Faktisk for nøyaktig fire måneder side.

Så.. SUNNE PANNEKAKER! Man må ha...

En bolle til å blande i.

Ei spiseskje til å måle i.

En gaffel til å røre med.

En steikepanne til å steke i.

Og av ingredienser må du ha (til en pannekake, som er en porsjon)..

2 egg (helst økologiske)

2 ss cottage cheese

2 ss havregryn

1 ss kanel

litt salt

oog litt smør til å ha i panna

Ja, strengt tatt er det såkalte «lavkarbo»-pannekaker. Men jeg spiser den først og fremst fordi den er god. Second, for å få i meg mer proteiner. IKKE fordi jeg er redd for karbs. Bare for å ha det sagt.

Først pisker du eggene. Selv pleier jeg pelle vekk den hvite strengen som er på eggeplommen, fordi jeg tenker det er en navlestreng (men det trenges vel strengt tatt ikke, jeg tror ikke har så mye å si for sluttresultatet). Så kan du ha i resten i den rekkefølgen du selv ønsker. Du kan egentlig også ha eggene i sist, men jeg synes det er lettere å blande tørt inn i vått, enn omvendt. Kanelen kan være litt tricky, den legger seg lett oppetter kantene men det blir lettere når man får rørt litt. Jeg pleier ha i litt ekstra havregryn, for å få den litt fastere og tørrere, for å få litt mindre av omelettkonsistens og -smak.

Dette er havregrynet.

Skal jeg først spise egg, MÅ det være økologiske.

...derfor.

Så er det frem med stekepanna, på sånn.. halv varme. Og oppi med smørret. La smørret smelte og renne litt utover. Og så tømme den deilige blandingen oppi. Den skal bare ligge der til den blir ferdig, man skal ikke snu på den. Man kan forøvrig heller ikke rulle den, slik navnet kanskje tilsier at man skal kunne klare. La den ligge i panna i.. jeg vet ikke hvor lenge. 5-10 minutter kanskje? Jeg følger aldri med på klokka, bare titter til den av og til. Den er ferdig når overflaten ikke er "våt" lengre, jeg pleier sjekke det ved å rulle sammen litt tørkerullpapir og trykke neddi. Henger det mye vått igjen på papiret må den stå lengre. Når den er ferdig, har du den over på en tallerken. Du kan sikker ha på det du vil, selv synes jeg det er godt med vaniljekesam og syltetøy.

Underveis!

Smiler til deg, gjør den!

Velbekomme!

Å gjenopprette kontakt med kroppen

2012-01-12T21:01:00.001+01:00

Jeg så en fin video her om dagen, om ei ung jente som snakket om kroppsfokuset i dagens samfunn. Blant annet så sa hun «My body is not who I am, I am my soul, my heart, my brain, my belives. I am my actions». Det var veldig fint sagt. Man skal ikke skue hunden på hårene. Du kan ikke se på kroppen hvem den personen er. Men samtidig, så er det der med kroppen veldig viktig, å være i kontakt med sin egen kropp. På Capio var min behandler opptatt av dette med at man HAR ikke en kropp, man ER en kropp. Og akkurat det sliter jeg med. Jeg er en av de som «lever fra hodet og opp». Egentlig uten å tenke over det selv. Det var psykolog Siri som tok det opp. Da kom det frem at jeg ser på hodet mitt som «meg selv», og kanskje brystet/sjelen også, men resten av Kroppen anser jeg som daukjøtt. Den gjør som hodet befaler, men er en vablete, dissete, ekkel, uformelig klump av bein, kjøtt og (ikke minst) fett.

Psykolog Siri vil gjerne få vekket dette daukjøttet, og spurte hva som kunne hjelpe. Å være fysisk aktiv er veldig godt, da er det mer et samarbeid mellom Hodet og Kroppen enn at Hodet bare forteller Kropp hva den skal gjøre. Å gå tur er bare sånn passe, skal jeg kjenne noe må jeg helst gå fort og lenge, ikke bare tusle men kjenne både pust og puls. Onsdag er fast turdag på avdelingen, men siden været her oppe er så uforutsigbart så skal onsdagene fremover tilbringes i en klatrevegg! Første tur dit var i går, og det er utrolig herlig følelse å klarte oppover, og jeg kjenner i aller høyeste grad min kropp! Hånda der, foten der, holde fast, løfte opp. På tur opp er jeg faktisk nesten bare kropp. Siden vi var noen stykker som skulle klatre ble det litt ventetid, så noen av oss spilte badminton og kastet litt ball mens vi ventet. For å holde varmen, men først og fremst for å ha det gøy. Også mye Kropp når man skal ta i mot og kaste ting. Gleder meg allerede til neste onsdag, for å si det sånn. Og fredager er det alltid ballspill i gymsalen en times tid. Godt det også!

Tilbake til samtalen med Siri. Vi snakket altså om dette med fysisk aktivitet, og så spurte hun om noe jeg absolutt ikke var forberedt på; om vi skulle begynne med yoga. Jeg ble totalt overrumplet, men etter litt tenketid fant jeg ut at det er noe som er så totalt utenfor min komfortsone at jeg faktisk bare må prøve det. Hun driver på med yoga sånn ellers, så hun vet jo hva hun driver med. Så fra og med neste uke så skal vi ha yoga i den ene av de to timene i uka jeg har hos henne. Blir interessant!

Og sånn ellers så kommer jo også kuledyna inn under dette temaet. Da vi søkte snakket vi litt om dette med at det kunne hjelpe med å «få kontakt med kroppen», men der og da var det ikke noe jeg tenke på. Nå er det jo kjempedeilig. Jeg vet ikke om jeg vil si jeg får kontakt med kroppen, men jeg kan kjenne den, kjenne kulene mot meg. Og det er jo et god start!

Å bli fanget i sitt eget hode

2012-01-11T21:46:00.001+01:00

Som jeg har nevnt, er tvangstankene og angsten i forhold til bakterier blitt helt vanvittig, altoppslukende, altomfattende. Jeg føler meg fanget i mitt eget hode. Mentalt forkrøplet.

Jeg har også skrevet om dette i august i fjor, da angsten hadde blitt verre de siste månedene ("Når frykten tar over" og et oppfølgingsinnlegg etter tilbakemeldinger jeg fikk i det første). Nå er det enda verre.

Jeg klarer altså ikke spise eller drikke noe/av noe jeg ikke vet er helt rent (typ desinfisert). Det vil si, omtrent noe som helst utenfor mitt hjem eller hos foreldrene mine. Men nå er jeg ikke lengre trygg bare ved å ikke spise/drikke noe «ute i verden». Bare det å gå ut av huset er å utsette meg for bakterier/smitte. Å vite at jeg puste luft som andre mennesker puster i, nærmere bestemt puster inn luften andre puster ut, føles skrekkelig. Jeg føler jeg har mistet mer og mer kontakt med «virkeligheten», for jeg ser det så utrolig godt selv; tankene mine er paranoide og totalt urasjonelle.

Om jeg tar romjula som eksempel:

Når jeg var med på spillekveld, hadde vi godis i en skål. Jeg klarte ikke spise noe, fordi alle tok nedi den. Jeg ville nok ikke klart spise om så jeg hadde fått mitt eget godteri i min egen skål, fordi jeg sannsynligvis ikke ville klart stole på at skålen var «ren nok». Brus kunne jeg heller ikke drikke, siden jeg ikke klarer drikke av glass.

Når jeg var med på fest, klarte jeg jo da ikke å låne glass der jeg var, så jeg måtte ha med cider, og jeg måtte tørke av drikkekanten på hver boks med antibac. Boksen bar jeg hele tiden med meg, slik at ingen drakk av den ved et uhell (eller med vilje, for den saks skyld).

På byen turte jeg ikke kjøpe drinker, fordi jeg var redd for at noen har tatt på sugerøret eller på kanten av glasset. Jeg klarte kjøpe glassflaske med cider, men da måtte jeg stå og se på når flasken ble åpnet, og se at bartenderen ikke var borti drikkekanten.

Jeg stresset med at når man snakker med noen på byen, så står man tett sammen og må som oftest stå å rope til hverandre, ansikt til ansikt. Også dansegulvet da, hvor man står tett og puster og peser og hopper og synger og gauler.

Samtidig er det jo liksom ikke spøkelser jeg er redd for, bakteriene er jo ekte. Selv om jeg er reddere for de enn det som sunt/nødvendig er, så er det jo reelt. Andre juledag var jeg ute med venninner, og vi gikk på do. Det var ikke såpe på doet, så vi gikk til de andre doene, men ikke såpe der heller. Det var ikke engang såpedispensere på veggen. Med andre ord, det var vanvittig mange folk, kanskje 100-150 stykker, der som hadde vært på do uten å ha fått vasket hendene (selv hadde jeg antibac, naturligvis). Det var jo et litt spesielt tilfelle, men det «beviser» at det noen ganger er noe å faktisk være bekymret for. Dessuten har jeg lest at kun 30% av alle menn vasker hendene med såpe etter dobesøk. Sånne fakta er kraftfòr for angsten.

Jeg må spørre meg selv om gleden ved å være med andre mennesker veier opp mot angsten jeg vet pleier komme i ettertid. Den gjør jo alltid det. Men jeg kan kjenne angsten ganske høyt opp i halsen. For høyt til å tenke at slik det har vært nå i romjulen, er noe jeg vil utsette meg for oftere enn et par ganger i året.

Noen ganger bryter jeg bevisst noen av «reglene» mine, fordi eksponering visst nok er den beste medisin. Og det går jo greit når jeg gjør det! Men jeg synes ikke det hjelper noe i det hele tatt. Jeg gjør det sikkert ikke ofte eller strukturert nok, men å kjenne at det omtrent har motsatt effekt er så umotiverende.

Det så ufattelig pinlig og upraktisk å ha det slik. Jeg klarer ikke se for meg hvordan det kan bli bedre, klarer ikke se for meg at det kan bli bedre. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

En verden som går fremover

2012-01-10T21:38:00.001+01:00

Homofile i Usa's militære har gjennom alle tider vært tvunget til å skjule sin legningen. I 1993 ble det faktisk opprettet en egen lov om det, bedre kjent som «Don't ask, don't tell». Siden da har tilsammen ca 17.000 måttet forlate militæret etter å ha blitt «avslørt». I september i fjor ble endelig dette forbudet opphevet, og det var en stor seier. Endelig går ting i rett retning!

US Navy har en lang tradisjon på at når et skip kommer tilbake fra sjøen, blir en person om bord plukket til til å gå i land aller først og kysse sin kjære; "first kiss". I desember 2011, ble dette kysset for første gang gjort av et par av samme kjønn. Les mer om det her. Søt sak!

Jeg synes det er helt utrolig at slike ting ikke er en selvfølge i 2012!

Senest på nyttårsaften ble to homofile banket opp i Trondheim, bare fordi de gikk hånd i hånd. Det vi får høre om slike saker via media er selvsagt kun en brøkdel, men jeg tenker likevel at det går rette veien her i Norge også. Noen trangsynte ignoranter finnes det, det vil det nok alltid gjøre. Heldigvis er det flere og flere som skjønner at kjærlighet er kjærlighet, og menneske er menneske.

Det er fremdeles hatkriminalitet og diskriminering.

Men vi skal ikke finne oss i det!

Haha! Søt da.

Les også: Straffet for kjærlighet

Hverdagens realitet

2012-01-09T22:18:00.002+01:00

Mandag, igjen. Herregud, hvor godt det er med slike dager som dette. Jeg får fått vrengt hjerte og sjel (sånn på en god måte) både på hos Cecilie på dagavdelingen og hos psykolog Siri. Virkelig fått pratet og fortalt og fått ut ting. Satt ord på ting. Og det trengtes, badly, for det kjennes ut som det enda er et hav av kaos igjen inni og rundt meg. Det er fantastisk med trygge rutiner og vaner. Slik ting er nå, er det nødvendig også. I natt måtte jeg gråtende innse at det var å sikte litt vel høyt å dra til Oslo to helger på rad. Jeg ble nødt til å ringe til mamma og vekke henne, for å forklare saken og få bekreftelse fra henne om at det er greit at jeg ikke drar. Det er fint og herlig å reise bort, men det innebærer mye stress og styr også. To reiser på under ei uke er strengt tatt litt i meste laget. Jeg hadde vanvittig lyst å reise nedover igjen, men nå som beslutningen om å bli hjemme er tatt, kjenner jeg en enorm lettelse. Det er et lite nederlag, men det kjennes helt rett ut.

Planen er å slappe av, ta livet med ro, leve forutsigbart.

Tenke, snakke, skrive, spise, sove, puste.

Min eminente terapaut Cecilie søkte forøvrig om kuledyne til meg en gang før jul, og den fikk jeg i posten på selveste julaften (julegave fra NAV, det er jammen ikke ofte man får det!). Å ligge under den 20 kg tunge dyna gjør meg så beroliget som en fysisk ting kan gjøre meg. Under dyna, med dempet belysning, tente stearinlys og fin musikk, blir jeg trygg, varm og ganske liten. Anbefales på det varmeste!

En fantastisk helg (med en dårlig start)

2012-01-08T21:09:00.001+01:00

Fredag morgen skulle pappa kjøre meg til flyplassen, og kom inn for å hente bagasjen min da han kom. Plutselig hører jeg han utbryte noe jeg ikke helt hører, og han forsvinner ut døra. Jeg titter ut, bilen er borte og jeg ser sporene hans i snøen nedover veien. Full fart på med skoene og løper etter. Da jeg så bilen liggende med baken i grøfta, skjønner jeg fort at pappa hadde glemt håndbrekket og at bilen hadde tatt seg en tur på egen hånd. Men da jeg sto i gangen og så bilen var borte, tenkte jeg med en gang at noen hadde stjålet den, og at pappa løp etter. Da jeg hørte den merkelige, dumpe lyden (som altså var bilen som bikket utenfor), var jeg helt sikker på at det var lyden av pappa som ble kjørt ned. Da jeg skjønte hva det egentlig var ble jeg først letta, men kjente etterhvert mer og mer hvor vanvittig redd jeg hadde vært. En kollega av pappa kjørte meg til flyplassen, og å dra fra en svært stresset og forvirret pappa i kulden og mørket var ikke gøy. Jeg gikk med gråten i halsen i mange timer. Heldigvis traff jeg ingen kjente, ellers hadde jeg nok ikke klart holde meg. For all del, det gikk så bra som det kunne gjort når det først skulle skje; ikke traff bilen garasje, postkassehus eller trær, ikke kom det verken biler eller mennesker på veien, ikke var Roxy i bilen. Men likevel, den umiddelbare redselen sitter enda i kroppen.

Fra flyet.. Propellfly fra Lofoten til Bodø!

Da jeg kom til Oslo møtte jeg en av mine beste venninner fra folkehøyskolen. Hun var med som støttekontakt til Pinpoint Piercing, hvor jeg tok tre etterlengtete, litt anderledes piercinger. Resten av ettermiddagen, kvelden og natten brukte jeg til å sove ut.

Oslo by nigh!

Lørdag, startet med 6 timer sammen med tre andre hyggelige IKS-damer, og deretter var det tid for årets høydepunkt; Gaygalla på Edderkoppen Teater! Jeg var i utgangspunktet kjempestressa og gruet meg faktisk litt. «Galla» høres så forferdelig formelt ut. Eneste galla-lignende kjolen jeg eier, er fra cubus, og er ikke det litt trashy? Men jeg kom meg avgårde, og oppdaget fort at jeg selvsagt ikke hadde noe å frykte. Showet var helt fantastisk, med kjendiser av alle legninger; Linni Meister, MGP-Jostein, Ingrid Bjørnov, Hanne Krogh, Great Garlic Girl, Linn Skåber, Anne-Kath Hærland, idol-Henrik, Fabian Stang, +++. Og A1! Jeg er i utgangspunktet ikke fan i det hele tatt, men da de plutselig kom ut på scenen og begynte synge «take on me», «caught in the middle» og «same old brand new you», kjente jeg ungpikehjertet banke ganske godt. Etterpå var det fest og mingling, og jeg traff på (enda) ei jeg gikk på folkehøyskole med. Jeg elsker, virkelig elsker Hanne Krogh, så vi gikk for å se om vi fikk et glimt av henne på nært hold. Noe vi gjorde, og vel så det! Jeg fikk ta et bilde med henne, og prate litt med henne; hun sa jeg måtte rette meg opp i ryggen, og fortalte om en tante av henne, som var like høy og vakker som meg (hennes ord!), som alltid lutet ryggen, men det måtte jeg ikke gjøre, fordi det er flott å være så høy! Ååååh, smelt... Jeg klarte ikke så mye annet enn å fortelle hvor fantastisk jeg synes hun er, starstruck til tusen! Deretter fikk jeg vann på mølla (kan også ha vært alkoholen...), og tok bilde sammen med Linni Meister, idol-Henrik, Sturla Berg Johansen og Pia Haraldsen. Fikk også pratet litt med Linni, hun var virkelig herlig!

A1! Wooooh!

Da drar jeg!

2012-01-05T21:21:00.002+01:00

Riktignok ikke før i morgen, og riktignok ikke lengre enn til Oslo, men likevel. Hadde man snudd strekningen på hodet, og flydd fra Oslo og sørover, hadde man faktisk havnet helt i Tyskland, eller noe. Kanskje er ikke kulturforskjellen like stor når det er fra Lofoten til Oslo, men det er nok for meg. Godt å komme seg litt vekk. Selv om det bare denne helga. Jeg lander i Oslo klokka tolv, har time på Pinpoint Piercing klokken tre. Resten av dagen/ettermiddagen/kvelden vet jeg ikke enda hva jeg skal, men tror ikke det skal bli noe problem å fylle den, for å si det sånn. Lørdag er det IKS-samling hele dagen, og så Gaygalla på kvelden. Fly hjem søndag formiddag.

Jeg flyr tilbake til Oslo igjen torsdag neste uke, med familiebesøk, venninnebesøk og IKS-kurs. Kanskje er det litt lite miljøvennlig og tungvint å reise tilbake til Lofoten bare for noen dager, men jeg trenger de tre dagene på Dagavdelingen og den ene samtalen hos psykolog Siri, den uken.

Det er så fint, å sette seg på et fly, og la det ta meg med langt vekk. Vandre rundt blant mennesker som ikke vet noe om meg, og som jeg ikke vet noe om. Ta inn alle inntrykk i stillhet. Sette seg på en trikk og hoppe av der det passer. Bare gå rundt og titte på byen. Bo på hotell. Jeg elsker virkelig Oslo. Der føler jeg meg fri.

2009, sitter oppå Tigeren som en jævla turist

Hjertevarme

2012-01-05T00:04:00.000+01:00

Beyond kreativt!

"happy family" ♥

Så nydelig..

Kjærlighet!

Herlig!!!!

Panda daycare!

"Mamma!!"

Favorittdyr! ♥

Everyday catlife.

Utrolig bilde...

Ekte kattevask!

Søteste!

Varmeteppe!

Bambi og Trampe (nesten..)!

Linselus much?

...det svarte mørket brer seg over sinn og psyke

2012-01-03T20:57:00.001+01:00

Det er som om noen har skrudd av lyset

Det svarte mørket brer seg over sinn og psyke

Og alle mine minner de betyr noe fint lite

Nå som alle disse sinnssyke innfalla blir virkelige

(...)

Jeg har et monster under senga mi som tapper meg for energi

Spenna renner ut fra mine hender til det brenner i

Jeg kanke sove nå så spøkelsene stemmer i

Det går mot nok en våkennatt i mørket så uendelig

(...)

For jeg forsvinner inn i ting jeg ikke ser

Og tingene jeg finner gir meg lyst å drikke mer

Sitter fast i skitt som ganske sikkert ikke skjer

Mens alle skikkelsene sitter der og ler

Helt fantastisk.. Herregud. Det er så godt å finne slike sanger, og vite at hey, jeg er faktisk ikke alene.. Og når alt blir slik; når mørket kommer og jeg blir redd, er det som oftest bare å krype sammen i en ball og håpe at noen skal vise meg nåde og skru på det forbanna lyset, selv om troen på at det vil skje er forsvinnende liten. Det er vanvittig vondt, og det er liksom ingenting som gjør situasjonen bedre. Men et par tinger kan gjøre det hakket mer utholdelig.

For eksempel Roxy... Kurven hennes er ikke så stor, men hun deler broderlig med meg når jeg trenger det.

Det ser kanskje ut som tvangskos

men hun koser seg faktisk på ordentlig, altså!

Min lille portugisiske prinsessehund ♥

Glede og frykt

2012-01-02T21:35:00.003+01:00

Herregud, så deilig at verden er åpnet igjen!!

På Dagavdelingen var jeg den eneste pasienten der nesten hele dagen, så jeg fikk Cecilie «for meg selv» (nesten) hele dagen. I tillegg til en (etterlengtet) samtale, spilte vi i løpet av dagen både biljard og Scrabble. Etterpå hadde jeg time hos psykolog Siri, en fin samtale hvor jeg fikk fortalt mye viktig. Det er bare så ubeskrivelig godt å være i gang igjen!

Ok, da.. Dette bildet er ganske beskrivende! ♥

Samtidig gruer jeg meg til tiden som kommer, for jeg vet at jeg har jævlig mye å jobbe med fremover, og at det kommer til å bli jævlig tøft. Tvangstankene og angsten i forhold til bakterier er helt vanvittig, altoppslukende, altomfattende. I vår/sommer skrev jeg vel noe om at den hadde eskalert så veldig, men herregud, da var det bare "a walk in the park", sammenlignet med slik det er nå. Det har kommet så gradevis, sneket seg inn i hodet mitt og invitert med seg alle mulige (og umulige) urasjonelle tanker. Jeg har nesten ikke merket det selv, før nå den siste tiden, og egentlig ikke helt klart sette ord på det i samtale før nå i dag. Jeg føler meg fanget i mitt eget hode. Mentalt forkrøplet.

Wilson: I'm stuck, and I don't know how to get unstuck.

Miller: The only wrong thing is to do nothing.

(Fra House ♥)

Tvangtanker i bilder

2012-01-01T20:10:00.000+01:00

De "greieste" tvangstankene kan deles inn i to kategorier;
Sortering og Telling.

Jeg elsker å sortere. Feks, når pepperkakehusene skal pyntes, er det viktig å sortere nonstop først. Det må være orginale nonstop på husene.

En pose med lite rødt... Irriterende.

Nissefiguren må være rød. Trærne må være grønne med en brun nonstop i stammen og gule nonstop i toppen som ei stjerne.

På spisepepperkakene derimot, kan det være melkesjokoladenonstop. Litt freshere farger.

Jeg har elsket å sortere siden jeg var liten. Mamma pleide tømme kakestrø på et fat, også satt jeg med en pinsett og sortere de forskjellige farger i eggeglass. Sansynligvis ville jeg hatt glede av å gjøre det selv i dag. Rene meditasjonen!

Telling er betryggende, beroligende. Jeg kan telle helt tilfeldige ting. Som feks når jeg pynter juletreet. På bildet under her er årets juletre. Pappa slenger på lysene og spiret på toppen (ikke noe stjerne her i gården, nei), også henger jeg opp kuler og pynt.

På årets tre hengte jeg opp:

58 røde julekuler (enten ensfarget eller med søv/gull-pynt)
25 gullfargete julekuler
16 gullstjerner
25 diverse andre ting (3 porselensengler, 6 gullengler +++)

(tilsammen 124)

Roxy var ikke så veldig imponert. Første jula var hun så gira at hun spiste kuler og pynt rett av treet. De siste årene skal det litt mer til for å få henne så begeistret... Fine hundeloffen min ♥

I skrivende stund: Angstnivå ja, er hvertfall sinnsykt klar til å dra på Dagavdelingen om (kun!!) 12 timer og 50 minutter... Og til psykolog Siri om 18 timer og 20 minutter.

2012 neste

2011-12-31T16:32:00.001+01:00

Sees i 2012.

Keep me hanging on (dag 4/9 & 5/9)

2011-12-29T22:06:00.001+01:00

I går var det midt i romjula. Halvveis. Fem netter sovet, fem netter igjen. Nå er det fire netter igjen. Det er egentlig lettere å telle netter, enn dager/timer/minutter. Dagene går så mye saktere enn nettene. Når jeg sover, går jo tiden uten at jeg legger merke til det.

Nå er det dessuten bare en helg igjen. Av en eller annen grunn var/er det vanskeligere at denne julen/romjulen går over to helger. Hadde avdelingen stengt feks en tirsdag, og åpnet igjen fredag uken etter, så hadde det føltes lettere. Da hadde det vært «i neste uke», i stede for «om to uker». Selv om det er like mange dager. Dessuten er jeg jo ikke så glad i helg, selv om hver dag på en måte er helg i høytidene.

Tirsdag (dag 4/9) var det morsom og koselig spillekveld med vennegjengen. I går (dag 5/9) var det bursdagsfeiring for to venninner. Kvelden var kjempefin, vi var alle i kjempeform og dro ut på byen klokken tolv. Drinker, dansing og gode følelser. Så traff jeg på ei jeg ikke egentlig kjenner så fryktelig godt, men hun vet hvordan jeg har det og hun er ei som skjønner. Hun var så snill og sa så mange fine ord til meg, at masken jeg vanligvis har på blant folk, falt, og jeg begynte gråte. Vi gråt begge to, men det var fint. Det er så mye mer frigjørende å gråte sammen med andre, når man blir "tatt i mot" og får trøst og forståelse, enn å gråte alene. Godt å få kunne vise sårbarhet. Godt å få ut litt smerte.

Jeg klarte ta meg sammen, men begynte igjen da vi skulle gå. Tok meg sammen enda en gang, men begynte gråte igjen i bilen på turen hjem. Jeg ville ikke dra hjem, så sjåføren tok oss med hjem til seg. Venninna mi sovna på sofaen, mens jeg og han satt på kjøkkenet og prate i 2-3 timer. Enda en god samtale. Deretter så vi på barnetv en times tid, før jeg ble kjørt hjem, nærmere halv åtte. Det er så viktig for meg å se at noe som i utgangspunktet er vondt, kan bli til noe nyttig og fint.

I skrivende stund: (relativt) lavt angstnivå

3 dager, 10 timer og 51 minutter til Dagavdelinga åpner.

Eller rett og slett bare fire netter.

Opp og ut (dag 3/9)

2011-12-27T19:36:00.002+01:00

I går våknet litt opp i vranglås, men kom meg ut av senga til slutt, spiste frokost og ble med på en fin tur sammen med mamma, pappa, onkel og Roxy. Deretter dro jeg hjem til leiligheta mi, etter å ha vært hjemme hos mamma og pappa siden lillejulaften. Sov to timer, jobbet deretter hardt i en halvtime med å finne motivasjon til å stå opp. Klokken var da blitt halv seks, så det var bare å dusje, finne klær og sminke seg. Den lysten jeg dagen før hadde til å boikotte all sosialt samvær var ikke like sterk lengre, så det bar avgårde på fest. Mange fine venner, gode klemmer, morsomme samtaler, mye alkohol og latter. Det gjorde godt! Jeg våknet i dag opp med stive bein og blåmerker på armen, noe som vitner om en bra natt.

Så langt har dagene egentlig gått relativt fort. Men det er gjerne sånn, at tiden går fort, men kommer så sakte. Er en uke foran meg virker den uendelig lang, er den bak meg har den gått nesten uten at jeg har lagt merke til det. Merkelig det der.

I skrivende stund: (overraskende) lavt angstnivå.

5 dager, 13 timer og 23 minutter til Dagavdelingen åpner.

Søvn (dag 2/9)

2011-12-26T19:05:00.002+01:00

Søvnen har vært veldig varierende de siste månedene. Før gjorde jeg fint lite om dagene, så jeg var gjerne våken til 3-4 om natten og sov til 11-12 om formiddagen. Da jeg startet på Dagavdelingen kom jeg inn i en fin rytme, hvor jeg la meg rundt 22-23, og sov til 8. Så plutselig fikk jeg ikke sove, og var våken til 2-3 selv om jeg skulle opp 8. Jeg begynte å sove 1-2 timer på ettermiddagen, slik at jeg tilsammen fikk nok søvn på et døgn. Det er vel summen av timene som telles, de MÅ vel ikke være sammenhengende?

HERREGUD så mange velmenende og gode råd man får, når det kommer folk for øret at man sliter med søvnen. "Du må legge deg selv om du ikke er trett. Du må ikke bli liggende i sengen om du ikke får sove. Du må trimme før du legger deg, Du må ikke trimme rett før du legger deg. Du må ikke spise rett før du legger deg. Spis en banan. Drikk noe varmt. Ha det kaldt på soverommet. Prøv å tøm hodet før du legger deg (HAHAHAHAHA, den var god). Du må ikke sove på dagtid. Ikke se på noe spennende før du legger deg."

Det jeg hører: Du gjør noe feil, det er din egen feil at du ikke får sove!

Jeg ga etter for "presset" og sluttet å sove på dagtid. Da begynte jeg å sove 1-2 timer mindre på natta. Så jada, neida... Gode råd mottas ikke med takk.

I går var dag 2/9. Første juledag. Gikk tur med pappa, onkel og Roxy. Regn, kuling og springflo. Ikke så ille som i resten av landet, heldigvis! Egentlig skulle jeg treffe venninner på kvelden, men jeg hørte ikke noe om når og hvor, og paranoid som jeg er tok jeg det som en avvisning og ble hjemme. Der og da vurderte jeg å bare droppe alt det sosiale for resten av jula, litt "sort-hvitt"-tenking; går jeg glipp av en kveld kan jeg liksågodt gå glipp av alle.

I skrivende stund: Middels angstnivå.
6 dager, 13 timer og 53 minutter til Dagavdelingen åpner.

Julaften (dag 1/9)

2011-12-25T22:41:00.002+01:00

Jeg har tenkt å skrive litt dag for dag, for å få tiden til å gå. Selv om det føles utrolig trist å trenge «å få tiden til å gå» når det er romjul.. Men det får så være. Satser jo på at det vil være mye positivt å skrive, og det er det positive jeg vil fokusere på.

«Dag 1» var altså julaften. Kvelden før følte jeg meg rar, og julaften våknet jeg opp med en slapp kropp og et varmt hode. Lurte på om jeg kanskje var i ferd med å bli febersyk og dermed ville få ligge i fred og ro i senga hele romjula. Det er vondt at følelsen det ga ikke var skuffelse, men lettelse.

Jeg sov noen timer på formiddagen, og da jeg våknet var jeg i kjempeform. Pappa laget nøttesteik (vegetar) til meg, noe som har vært en juletradisjon de siste tre årene. Klokken 18.16 startet pakkeåpning, jeg fikk så mye fint, det er tydelig at jeg har gode venner som kjenner meg godt, jeg blir helt rørt! Jeg fikk bøker, dvd-er, sminke, penger, noen alternative gaver, diverse figurer og mye annet rart. Også Asus nettbrettet som jeg fikk et par uker før jul, da. Veldig, veldig fornøyd.

Julaften er kanskje den fineste dagen i verden?

Tradisjonell bildetaking før pakkeoppakning!

Pakker, pakker, pakker!

Manisk? Neinei!

Spennendeeee!

..og siden jeg ikke har hukommelse er det best å notere

hva jeg får av hvem. Årets hjelper; Asus nettbrettet!

I skrivende stund: Lavt angstnivå.

7 dager, 10 timer og 18 minutter til Dagavdelingen åpner igjen.

Klar for jula?

2011-12-23T22:54:00.001+01:00

Etter en særdeles dårlig onsdagskveld og natt, ringte jeg i går morges psykolog Siri og fikk time da i stede for i dag. Det var godt å få snakket ut om det som bekymrer meg mest. Jeg fikk ikke servert en magisk løsning, men det hadde jeg ikke forventet heller, der og da var det uansett «nok» bare å få pratet.

Jeg dro hjem til mamma og pappa en tur, hvor de var i full sving med pynting, baking og hygging. Det var godt å kjenne på den trygge atmosfæren, og jeg ser frem til fine dager hjemme sammen med foreldrene mine, med film-titting, spilling, god mat og kos.

På ettermiddagen i går møttes jentene i gjengen for en «babyshower», en frøken i flokken vår er nemlig gravid. Det var virkelig koselig å samles igjen, og det var godt å kjenne på fellesskapet. Det var en svært fin forsmak på alt det morsomme og hyggelige vi skal finne på sammen i romjulen.

I dag er det lille julaften, og det var siste dag på Dagavdelingen for i år. Jeg hadde en bra samtale med Cecilie, og hun ga meg heller ikke en «magisk løsning», men det var både godt og nødvendig å få snakket med henne. Vi gikk gjennom planene mine for jula dag for dag, og jeg har jo mye fint å fylle hver eneste dag med. Jeg føler meg klarere for jula nå enn jeg gjorde onsdag kveld og natt, og det er jammen godt, for nå kommer den!

Noen er hvertfall klar! Roxy og treet.

♥♥♥ GOD JUL! ♥♥♥

Fem måneder siden

2011-12-22T22:17:00.000+01:00

I dag er det fem måneder siden 22.07. Jeg lurer sånn på hvordan det går med alle de som overlevde. Alle de som var pårørende, enten for overlevende eller drepte. Alle de som hjalp til. Hvordan går det med de i dag? Hvordan har de det? Hvilken følelse sitter de med? Er livet tilbake til "normal", i den grad det noen gang kan bli det? Det går ikke an å glemme, men går det an å klare å legge det bak seg? Samfunnet forøvrig fortsetter som før. Er det betryggende eller provoserende? Urettferdig? Gjerningsmannen og rettsaken får mye fokus i media. En vond påminnelse eller interessant?

Jeg lurer også på om min generasjon om 50-60 år vil sitter og mimrer tilbake, og spørr oss selv om det ikke var noe helt forferdelig som skjedde i 2011, og etter litt tenking komme på at "i 2011 ja, det var grusomt, det var da den store smørkrisa var, det!!"

Et skår i julegleden

2011-12-21T22:35:00.000+01:00

Jula er lykke, jeg har kun positive assosiasjoner til den. Det er en gledes tid på alle måter! I år har jeg hatt nedtelling til julaften på mobilen siden september. Og allerede rett etter forrige jul begynte jeg glede meg til alle mine gode venner skulle samles hjemme til jul i år igjen. Det kommer til å bli fullt program mer eller mindre hele denne jula, og det er betryggende. Alle julegaver er i boks, diverse juleantrekk er innkjøpt, adventskalenderne nærmer seg slutten og jeg er klar som et egg!

Jeg har ventet og gledet meg INTENST. Som.. ja, som en unge til julaften! Samtidig som jeg den siste tiden har hatt en ekkel følelse, som har vokst seg sterkere og sterkere. En sånn klarer-ikke-sette-fingeren-på-det kind of følelse. Også kommer jeg på... Sist jeg gikk en hel uke uten behandling, var i august. Og siden da har jeg i gjennomsnitt hatt to timer i uka hos psykolog Siri, og de siste to månedene i tillegg hatt Dagbehandlingen fire dager i uka. Jeg har visst om denne behandlings-frie uka lenge, og har overhode ikke tenkt på at det skulle kunne bli et problem. Men etterhvert som den tiden nærmer seg, får jeg mer og mer panikk, og det føles uoverkommelig. Og det føles vanvittig patetisk, at jeg ikke føler at jeg kan klare EN uke alene!

Siste dag på Dagavdelingen er lille julaften, og så åpner de igjen mandag den andre januar. Det er altså egentlig bare fire dager jeg «mister», men likevel. Det er ni dager i strekk. Jeg er redd denne ene (lille) tingen skal ødelegge for de mange hyggelige tingene som skjer, alle de gode tingene jeg skal være med på. Og jeg føler meg innmari teit som «lar meg» bli så engstelig.

I morgen har jeg «fri», og fredag, altså lillejulaften, skal jeg på Dagavdelingen fra ni til tolv, og så time hos psykolog Siri klokken to. Jeg kan ikke annet enn å klamre meg til håpet om at vi da skal finne en skikkelig bra (gjerne magisk) løsning.

(har skrevet mer om ferier/fridager her)

Menn i et nøtteskall

2011-12-20T20:41:00.001+01:00

Oppfølger til "Bikkjer i et nøtteskall" - om hvorfor hunder er bedre enn kvinnfolk.

Hvorfor hunder er bedre enn mannfolk!

1. Hunder klager mindre.

2. Hunder er lettere å få husrene.

3. Hunder liker ballspill, men okkuperer ikke tv-en hver gang du skal se på en av dine serier.

4. Hunder venter tålmodige utenfor mens du shopper.

5. Du kan be dyrlegen kastererer hunden, selv om hunden protesterer.

6. Du kan ha flere enn en hund, uten at ryktene begynner gå.

7. Hunder som tigger er søte. Menn sim tigger er patetiske.

8. En hund er en "pack animal". En mann er en "six-pack animal".

9. En hund er en trofast følgesvenn.

10. En hund vil aldri frivillig forlate deg.

Konklusjonen er vel at hunder er menneskets beste venn?

Nydelig gammelt bilde jeg fant...

Samme jente/hund, er det ikke?

Meg og MIN lille bestevenn! ♥

Urasjonelt sinne

2011-12-19T20:58:00.001+01:00

Som jeg har skrevet om tidligere, har depresjonen noen ganger med seg en vanvittig håpløshetsfølelse. Andre ganger kommer den med sinne. Vanvittig sint, rasende, av selv den minste ting. Det er bra å være sint, mener enkelte. Men ikke slikt sinne. Destruktivt sinne. Si-og-gjøre-ting-jeg-ikke-burdesinne. Brenne-lyset-i-begge-endersinne. Totalt urasjonelt sinne.

En sinna fyr jeg traff i Dyreparken...

Jeg hadde en slik «runde» for et par måneder siden. Denne gangen visste jeg litt mer hva greia var, og unngikk «sinne-triggere» etter beste evne. Men sinnemonstret er grådig og jafser etter alt som kommer for nærme.

(stikkordet er altså urasjonell)

.....som da pappa skulle ta med vintersko til meg, og tok med støvletter. Typisk mannfolk, ganske vittig egentlig, men jeg ble så vanvittig rasende at jeg vurderte å kaste meg ut av bilen i fart, i ren trass.

.....som da jeg gikk inn på et kjøpesenter for å handle, og ble møtt av et KORPS som spilte KORPSmusikk. Trenger jeg si mer? La oss bare si at jeg ikke var langt unna å slå krøll på samtlige blåseinstrumenter.

.....som da jeg her en dag vasket opp, og vannet var glovarmt. Jeg brant meg gjennom oppvaskhanskene, og bannet av smerte, men var så rasende at jeg faen ikke skulle gi meg, og bare fortsatte til jeg var ferdig.

.....som når mamma prøvde skremme meg; snudde seg plutselig mot meg, tok tak i armen min og ropte BØ! Jeg ble ikke redd i det hele tatt, men bare det at hun prøvde, gjorde meg så utrolig sint at jeg rett og slett ikke klarte snakke.

.....som da jeg på Dagavdelingen ikke fikk spist frokost klokka ni, og det gikk slag i slag og plutselig var klokken nesten ti. Da var det kun to timer til lunsj så da var det ikke aktuelt å spise den frokosten. Frokost bestående av havregryn med soyamelk. Og den morgenen da jeg skulle måle opp mengden, oppdaget jeg at jeg ikke hadde vasket opp litermålet kvelden før, og ikke faen om jeg skulle ta meg tid til å vaske det opp da. Så jeg bare tømte en dæsj havregryn oppi boksen. Noe som ikke høres så sprøtt ut, men det er så altfor utenfor min comfort zone når dagen allerede er utrygg, at jeg ville nok ikke klart spise det uansett.

Men så fikk jeg snakket med Siri på torsdag og Cecilie på fredag, og alt bare roet seg helt ned. Jeg har hvertfall ikke kjent noe (urasjonelt) raseri siden da. Den har noe for seg, den snakkingen altså...

Talk that talk

2011-12-18T18:44:00.000+01:00

Det er et ordtak som sier at "delt glede er dobbel glede, delt sorg er halv sorg". Det ligger nok noe i det. Delt glede ER dobbel glede. Delt psykdomsmonstertanker blir riktignok ikke halv, men det tar liksom brodden av det. Det er mye som blir lettere, på en måte litt ufarliggjort, når jeg får sagt det høyt.

Jeg tenker ofte at det er ganske utrolig at bare prating (med rette menneske) kan hjelpe så mye! Men så kom jeg på at det er jo «bare» tenking som førte til at jeg fikk et problem i utgangspunktet.

Nok en fredag

2011-12-16T21:26:00.000+01:00

I slutten av forrige uke og begynnelsen av denne, var jeg ganske happy. Jeg tenkte at NÅ snur det! Nå blir jeg et lykkelig menneske! Den gang ei. Det ble verre igjen, blir liksom alltid det. Jeg har vært skikkelig surkete, og i går var alt bare totalt, fullstendig møkk, jeg var så utrolig sur og sinna. Det ble en vanskelig morgen på Dagavdelingen i dag, og jeg var så sint at jeg var på gråten, men kunne ikke annet enn å stenge alt inne.

Så fikk jeg pratet med Cecilie, fikk fortalt alle de små tingene som får meg til å ville knuse hodet mitt i veggen, og andre ting jeg hadde på hjertet. Og det.... føltes bedre. Lettere. Lunsjen var koselig, og etterpå fikk jeg beskjed om at Asus-nettbrettet som ble bestilt til meg for halvannen uke siden, endelig var kommet. Åh, som jeg har ventet og gledet meg til å få det! Etter en fin avslutning på Dagavdelingen, ble jeg hentet av pappa og vi dro hjem. Vi spilte kort og spiste grøt med mandel i, og hadde kjøpt to marsipangriser; en som førstepremie og en som trøstepremie. Jeg fikk også snakket litt med mamma og pappa, fortalt og forklart litt, uendelig godt å få gjort det.

Nå tenker jeg at dette, sånn alt-i-alt, har faenmeg vært en uforskammet bra dag. Og det går ikke an å forklare hvor deilig det er å bli «minnet på» at det faktisk kan gå denne veien også.

I kveld skal jeg se handball-kamp med fine venner, og resten av helga skal jeg bli kjent med mitt nye nettbrett (elsk!!), følge slutten av VM (heia Norge!!) og være litt mer med fine venner og med familien. Og så er det vel plutselig mandag atter en gang!

Ikke helt der men.. Barney ♥

Konflikter

2011-12-15T20:08:00.002+01:00

Pels- og kjøttindustrien, jakt, hvalfangst, ja dyrs rettigheter generelt, er et ømtåelig tema. Det er noe jeg brenner for og er levende opptatt av, og blir det en diskusjon om det så blir det fort personlig. Også har jeg dessuten i utgangspunktet lett for å ta ting personlig. Derfor prøver jeg å unngå å diskutere det med fremmede mennesker; mennesker jeg ikke kjenner eller vet noe om bakgrunnen til. Og om jeg gjør det, så merker jeg gjerne fort om diskusjonen begynner ta en stygg vending. Da har jeg da mulighet til å trekke meg ut, roe meg ned, holde kjeft. Noen ganger klarer jeg det, men som oftest ikke.

♥

Jeg går i gruppeterapi, noe jeg har gjort den siste måneden. Hver onsdag ettermiddag. I går ble det snakk om pels og kjøtt, og jeg visste jeg var på dypt vann allerede før jeg åpnet munnen. Men jeg klarte ikke holde kjeft. Det var snakk om respekt, om å ha ulike meninger men like vel respektere hverandre. Jeg er usikker. Det kommer vel an på hva man legger i ordet respekt, men for min del føles det rart og vanskelig å skulle respektere at folk går rundt med pels, når vi i dag vet det vi vet om pelsindustrien. Mitt valg om å være pelsmotstander skader jo ingen (jeg er jo ikke akkurat typen som går rundt og kaster rødmaling), men velger man å bruke pels så er jo det noe som i stor grad går ut over noen andre.

Og så smeller det fra en av de andre i gruppa; han kaller meg egoistisk. Kanskje var det ikke akkurat det ordet han mente, men jeg skjønner hva det var han ville frem til; jeg er egoistisk («narsistisk» blir kanskje rette ordet?) fordi jeg mener at MIN og bare MIN mening er det eneste rette. Som jeg har sagt før (LINK) så tenker jeg at egoist noe av det verste man kan være, og å selv bli kalt det er et jævlig hardt slag i trynet. Det ordet brant seg fast i meg.

Nei, jeg føler på ingen måte at jeg er det, så jeg fikk stotret frem et slags forsvar, men da var klokken blitt sju og vi var ferdige. Ut i mørket med tårer i øynene og ingen intensjoner om å noen gang komme tilbake til gruppa. Men jeg skal nok det. En uke til neste gang, en uke hvor dette får ligge og gjære i meg.

Don't treat others the way you don't want to be treated

Greia er liksom at.. Når jeg vet det jeg vet om alle grusomhetene dyr utsettes for, så klarer jeg ikke tenke anderledes om det enn jeg gjør, ha andre meninger om det enn det jeg har, eller ta andre valg i forhold til det enn jeg gjør. Og jeg klarer bare ikke å skjønne at andre kan vite det jeg vet, og likevel ukritisk spise kjøtt/gå med pels osv.

For det er den «ukritisk»-delen jeg reagerer på. Det finnes forskjellige måter å reagere på når man får infoen om hvordan mange av dyrene har det. Man har de som er vegetarianere, man har de som tenker på det, bryr seg og velger økologisk, man har de som «bare» tenker på det og bryr seg. Og så har man de som rett og slett ikke bryr seg: trekker på skuldrene, smiler hånlig og slentrer inn på McDonalds. Og det er den siste gruppen der jeg har problemer med.

Jeg vet andre har andre meninger enn meg, på mange områder. Det er ikke alltid jeg klarer respektere det, men jeg godtar det. That's the best I can do.

Se også feks "Ærlighet og sinne" - om å være ærlig og bli sint (evn engasjert). "Å brenne for noe" - om å bry seg. "Å kle seg i døde dyr" - om pels. "Soyakua" - om å være vegetarianer.

"Lev hver dag som om det var din siste"

2011-12-14T20:18:00.000+01:00

Det er det verste sitatet jeg veit om, det gir meg akutt og lammende dødsangst! Hva om du hadde fått vite at i dag var din siste dag, enten jorden går under om 24 timer eller om det er en sykdom som dreper deg. Tror du at du ville nytt den dagen? No way. Og om alle skulle levd hver dag som om den var deres siste? Det hadde blitt mayham! Ingen hadde jobbet noen plasser, butikkene ville blitt ranet, folk ville gjort akkurat det de ville fordi det ikke ville fått noen konsekvenser!

Nei... Be meg heller Gripe Dagen eller noe annet som faktisk lar seg gjennomføre!

La Linnèa Leve

2011-12-13T22:25:00.003+01:00

Jeg unngår folk fordi jeg tror jeg er kjedelig og vil unødig plage andre med det. Samtidig vet jeg at man på mirakuløst vis kan bli i godt humør av å treffe andre mennesker. Man kommer bare ikke på det før man har kommet seg ut og møtt dem.

-Linnèa Myhre

Bloggen hennes er superdeprimerende og kynisk, men den er ærlig. Jeg leser den og tenker at... ja for faen, det er faktisk sånn det er. Og jeg synes det er tøft av henne å skrive om det. Hun har det tung på flere områder, og pakker det ikke inn i fine farger og myke bamser. Nå for tiden kan man på p3.no se en serie som heter "La Linnèa Leve", som er et oppmuntringsprosjekt med/om/for Linnèa. En kompis av henne fra p3 tar henne med på diverse aktiviteter for å prøve å gjøre henne lykkeligere. Anbefales.

Terapautens bæreevne

2011-12-12T21:42:00.000+01:00

Jeg hørte et veldig beskrivende og fint uttrykk her om dagen, nemlig «terapautens bæreevne», det vil si om man føler terapauten klarer «bære» det vonde man har inni seg eller ikke. Selv har jeg to sterke terapauter med god bæreevne, noe jeg har fått bevis på flere ganger. De er stødige og trygge. Jeg trenger ikke holde igjen noe i redsel for at det skal bli for mye for dem.

Når jeg er langt nede, så får jeg fryktelig dårlig samvittighet for at jeg lar disse fine menneskene kaste bort tid og energi på meg, når jeg jo «veit» at det er håpløst. Sist det skjedde, ble den dårlige samvittigheten så påtrengende at jeg så meg nødt til å si fra til Cecilie om at det faktisk er håpløst, at «slaget er tapt». Jeg prøvde nærmest overtale henne til at det ikke var noe mer å gjøre. Og Cecilie sa rett ut at hun ikke ville brukt så mye tid på meg dersom det ikke var noe håp. Punktum. Jeg tviler ikke et sekund på at hun mener det. Ved en tidligere anledning har jeg også tatt dette opp med psykolog Siri, og hun svarte at hun ikke ville gitt med to timer i uka dersom hun ikke trodde det nyttet.

På forhånd hadde jeg jo sett for meg at de skulle si at «neida, det er ikke håpløst», siden det er jobben deres å ha tro på meg. Det er jo ikke akkurat som om de ville innrømmet det dersom de ikke hadde troa. Men når jeg hører dem si det høyt; at det ER håp, at det kan bli bedre, da klarer jeg ikke la være å tro på det. Jeg kan høre oppriktigheten i stemmene deres, og vet at det er sånn det er.

Håpet løftet hodet og smilte. Kanskje er det sånn med Håpet, som det er med feer i Peter Pan, dersom man ikke tror på det, dør det? Det har blitt fortalt så mange ganger at det ikke er noe, at det ikke er ekte, at det ikke eksisterer, at det har vært i ferd med å begynne å tro på det selv. Men nå er det noen som kan se Håpet, og tror på det. Kanskje er det jeg som er Håpet. Eller den jeg var. Tora før all elendigheten kom.

Jeg må bare innse at tankene og følelsene mine sannsynligvis er tuklet med av indre demoner. Det er Cecilie og Siri jeg må høre på og stole på, til jeg og Håpet blir sterkere.

Å være i undertall

2011-12-11T22:42:00.000+01:00

Jeg har tidligere skrevet om å være to mot en. Cecilie og jeg mot psykdommen. Jeg sa til henne i forleden dag, at vi er faktisk ikke to mot en. Vi er to mot mange. To mot en helt gjeng. Et helt fuckings fotballag. For i tillegg til "de fire store" indre demonene er det dessuten mange sleipe småjævler. Små deformerte kloner. Den som kaster kinaputter inni hodet mitt og gir meg hodepine. Den som sitter og sparker i balansenerven min og får meg til å svimle. Den som stjeler verdifull søvn, ved å setter hjernen i høygir når det er leggetid. Den som stikker et sugerør ned i energilagret mitt og super i seg energien jeg så gjerne skulle hatt. Den som som planer frø av tvil inni meg. Den som i tide og utide skrur opp tempoet på hjertet og strammer rundt luftrøret.

Det er storm og det gjør vondt. Jeg føler meg hjelpeløs, er redd, er lei av stormer. Og midt oppi dette sa Cecilie noe til meg, noe av det fineste jeg har hørt; at hun står sammen med meg i stormen, at jeg kan holde fast i henne. Og det gjør jeg. Det er nemlig ikke antallet det kommer an på, men tro, viljestyrke og utholdenhet, noe Cecilie har så det rekker til oss begge.

God fredag!

2011-12-09T22:38:00.000+01:00

Dagen i dag har vært god, svært god faktisk, sånn til fredag å være. God dag på Dagenheten, god samtale med Cecilie, god time hos psykolog Siri. Jeg har på mange området klart å legge sammen to og to, og faktisk fått fire. Mye tenking, men av den gode sorten, av den oppløsende typen. Fortsettelse følger...

Og sånn ellers, så har jeg lenge tenkt at kommentar nummer 1000 skal få en gave. Jeg ville ikke si noe om det på forhånd, for jeg ville jo at gaven skulle gå til en av mine faste lesere, de som leser og kommenterer fordi de vil, ikke fordi de kan få en gave.

Kommentar nr 1000 kom på tirsdag, og den kom fra... *trommevirvel* KarianneD! Ei herlig jente jeg har «visst om» lenge, og fikk æren av å møte og bli litt kjent med på årets IKS-sommerleir. Gaven blir en mandala-tegnebok og en liten overraskelse. Jeppsi pepsi og gratulerer til henne ♥

Hvor kommer de fra?

2011-12-08T21:50:00.000+01:00

Tanker og følelser er så himla innviklet. Det er vanskelig å skille mellom de. For meg er det meste en følelse. Jeg tenker ikke at noe vil gå galt, jeg føler det. Jeg tenker ikke at jeg er tykk, jeg føler det. Jeg tenker ikke at den tingen blir for vanskelig, jeg føler det. En tanke kan man endre, følelser er det verre med. Man kan liksom ikke snakke en følelse til rette, slik man kan med en tanke. En følelse kan man ikke diskutere med. En følelse bare er det den er.

Og disse vonde/onde/fæle/stygge/tunge tankene og følelsene jeg får, de kommer ikke fra meg, jeg gjenkjenner de ikke som mine egne. Ikke at jeg hører stemmer, altså. Jeg bare vil ikke ha de, jeg vil jo ikke ha et liv med disse tankene, og nekter tro at det er fra meg de kommer. Men det er vanskelig å forklare. Noen mener slike tanker og følelser kommer av psykdommen, men de kom jo før jeg ble syk, de er jo årsaken til sykdommen.

Jeg har tanker om at noe er galt med meg. Ikke at jeg er ødelagt, for noe ødelagt kan fikses, men defekt. En medfødt defekt. Det er meningen at jeg skal ha det som jeg har det. Jeg har ikke sjans. Jeg har aldri hatt en sjanse. Jeg luftet dette litt for Cecilie. Hun spurte om jeg anså andre (psykisk) syke mennesker som defekte også, men det gjør jeg selvsagt ikke. For de er syke. Det er ikke jeg. Jeg bare er sånn. Cecilie mistenkte at det er «depresjonen som snakker», og det tenker jeg er godt mulig. Men igjen, hvordan kom depresjonen inn i hodet mitt?

Kom gjerne med innspill. Dere andre med «psyke» tanker, hva tenker dere?

Egenfokus

2011-12-07T21:35:00.000+01:00

Tidligere, under innleggelse på Capio og i Bodø, på IKS sommerleirer og andre IKS aktiviteter, på gruppeterapi, har det vært mye åpenhet mellom pasientene/deltagerne. Det har vært en slag kutyme, enten offisielt eller uoffisielt, å prate sammen, dele hva man sliter med. «Felles skjebe, felles trøst» kind of opplegg. Det er greit å vite hvor man har hverandre. Og båndene man knytter er viktige, sterke og fine. Men man kan fort bli for engasjert, og «leve» seg for mye inn i andres problemer, ta det for mye innover seg. Plutselig kan man glemme hvorfor man faktisk er der man er, og hva man er der for å gjøre. Man er der for seg selv. Jeg har mange ganger gått i den fella; inntatt roller som har stjålet mye fokus, tid og energi. Tatt ansvar som ikke var mitt å ta, som jeg ikke trengte eller burde ta, men jeg gjorde det likevel.

På Dagenheten derimot, har jeg tatt litt avstand fra de andre pasientene, og brukt mest tid og energi på kontakten med Cecilie. Det er tross alt derfor jeg er der. Jeg kan fokusere på meg selv.

Men så er det jo det at samfunnet sier man skal ta vare på og hjelpe andre, og man skal hvertfall ikke bare tenke på seg selv, for da er man jammen meg egoistisk! Det finnes jo unntak, men redselen for å bli oppfattet som/for å være egoistisk, er brent fast i meg. I mine øyne er en egoist noe av det verste man kan være. Men hvordan definere egoisme? På IKS sommerleir i år, fikk jeg høre en veldig fin definisjon, som jeg er helt enig i (og som jeg heldigvis ikke kjenner meg igjen i); Egoisme er når du krever at andre setter til side sine egne behov, for å tilfredsstille dine behov.

Så, jeg trenger ikke vite alt om alle. Noen dyktige og kompetente mennesker har allerede ansvar for de andre pasientene. Det er greit å ha nok med seg selv.

Når alt "er" håpløst

2011-12-06T22:21:00.002+01:00

Innimellom er jeg helt nede i kjelleren. Noen ganger så er jeg i tillegg til å være deprimert, også tverr og negativ. Jeg ser ikke noe vits i noe som helst, og gidder ikke leite etter det heller. Orker ikke, gidder ikke, makter ikke, klarer ikke, VIL IKKE. Hvorfor skulle jeg det, når jeg «vet» at det er håpløst? Møkk og dritt. Og da har jeg trygge mennesker rundt meg som setter meg til veggs ved å spørre «så hva gjør du her da, i behandling?». Med det samme føles det som et angrep. Jeg vet ikke om jeg skal gråte eller brøle. Men jeg skjønner fort hvor de vil. Og jeg tenker meg om. Jeg skjønner at tankene/følelsene jeg har kanskje ikke er den hele og fulle sannhet, og at noe en plass inni meg vet det. Noe bitte lite inni meg som har holdt meg gående alle disse årene, uten at jeg selv skjønner hvorfor eller hvordan.

Det bitte lille, innerst inne, det er Håpet. Vesle Håpet som stadig vekk blir truet, banket, tråkket på, hundset og terrorisert av de onde maktene som har okkupert resten av kroppen. Grove klør, rustne knivblad, skarpe tenner, glødende jernrør kommer farende ut av intet. Nå er Håpet nedbrutt, og sitter for det meste sammenkrøpet og stirrer tomt ut i luften. Så liten og så forsvarsløs. Det har sluttet å kjempe tilbake, lar seg bare slenge vegg-i-mellom som ei filledukke. Alene vil det dø ut. Men det er ikke alene. Det har nemlig disse menneskene, Siri og Cecilie, som setter meg til veggs og spør meg hvorfor jeg går i behandling dersom det ikke finnes Håp. For de menneskene vet at Håpet er der en plass. De vet det, de ser det, de tror på det, når jeg ikke klarer det. Og akkurat det er vel en av de største grunnene til at jeg går i behandling.

What's going on...

2011-12-05T20:06:00.002+01:00

Denne videoen av Jonah Mowrey har de siste dagene fått mye oppmerksomhet fra hele verden. Og med god grunn. Man kjenner det langt, langt inn i hjerterota. I går kom det en ny video av han, som har fått mye kritikk fordi det virker som den forrige videoen var en bløff, han virker nemlig ganske kjepphøy og arrogant i den nye. Men jeg for min del synes det virker som han har det bedre, er mer selvsikker, og har fått venner. Selv om han var så langt nede i august trenger ikke bety at han fremdeles er det. MYE kan tross alt skje på 4 måneder. Dessuten er han kun 13 år gammel, han har lov å være litt "goofy"!

Uansett, har utrolig mange mennesker vist utrolig mye medfølelse, omtanke og omsorg. Masse svar og støtte på youtube, twitter og i blogger. En video jeg kom over på youtube var spessielt fin, og rørte meg faktisk enda mer enn Jonah.

Litt sånn.... "denne burde alle se"-faktor, den siste her.

Forutsigbarhet, struktur, trygghet

2011-12-04T22:29:00.001+01:00

Veldig plutselig er det blitt desember. Det er omtrent halvannen måned siden jeg begynte på Dagenheten. Jeg blir litt redd av hvor knyttet og «avhengig» jeg har blitt, av behandleren min Cecilie, av Dagenheten, av faste rutiner. Og frem til den siste halvannen uken har det vært 100% forutsigbarhet. Litt uflaks, litt tilfeldigheter, litt sykdom og litt dårlig vær førte til at det ble forskjellige endringer i forskjellige planene, mange dager på rad. Jeg fikk vite de forskjellige grunnene til at det ble slik det ble. Uventete ting skjer, det er bare sånn det er, ikke noe å gjøre med det, jeg VET. Men usikkerhet og uforutsigbarhet gjør meg redd, og jeg kan ikke styre de følelsene/tankene/redslene som da kommer. Som jeg har skrevet litt om før, så går jeg i revers; i panikk og frustrasjon begynner jeg å rive ned i stede for å bygge opp. Som feks da jeg tidlig her en morgen fikk telefon om at avdelingen dessverre ville være stengt den dagen, pga sykdom. Det tok det meg ikke lang tid å falle tilbake i gamle vaner; jeg gikk å lå meg igjen i stede for å spise frokost, brukte store deler av dagen til å sove, holdt meg innendørs uten så mye som å titte ut av vinduet... Uka som kommer skal nok alt være tilbake til normal, men at «ting kan skje» ligger i bakhodet og gnager.

Men bortsett fra det da, så er jeg veldig fornøyd med Dagbehandlingen. Det er strukturerte, trygge, faste rammer på avdelingen, men samtidig uhøytidelig og lett stemning. Mye tull, tøys, latter. Lite «institusjonspreg». Den første tiden var den interne humoren som var det vanskeligste, men jeg er forlengst kommet «inn» i den.

Også Cecilie da. Mitt eneste faste holdepunkt i hverdagen. Hun er veldig anderledes enn andre behandlere jeg har hatt. Når jeg snakker med henne, enten det er i samtale eller generelt i avdelingen, så er hun liksom mer menneske enn hun er behandler (om det gir noen mening?). Det gjør at jeg kan føle meg mer som et menneske jeg også, i stede for «pasient». Samtidig er hun en autoritet, så jeg er ikke i tvil om at hun er trygg og har kontroll. Det synes jeg er veldig godt. Akkurat det jeg ønsker og trenger; et menneske å prate med. Ikke bare om det som er trist og vondt, men også om det fint og godt. Jeg kan dele hele meg, for det er det visst tid til. Og jeg begynner tro på det også.

"Våg å være"

2011-12-02T22:48:00.002+01:00

Da et av mine søskenbarns barn i vår ble konfirmert, lette jeg på nett etter et passende konfirmant-dikt til å skrive i kortet. Jeg kom over "Våg å være" av Hans Olav Mørk, og synes det var fryktelig fint sånn generelt. I utgangspunktet var jeg på leting etter noe litt moderne og kult, for jeg liker jo å tro at jeg i denne konfirmantens øyne er litt kul (selv om den vesle sossejenta senest i sommer oppgitt kalte meg "bitch", hehe, den ungdommen). Men så tenkte jeg, at selv om hun sikkert vil synes det er et typisk-voksen-teit dikt nå, så vil hun kanskje lese det igjen om ti år og tenke at det var faktisk ganske fint (herregud, var ikke det litt gammel-kjerring-aktig tenkt?!). Så jeg kjørte på med dette diktet.

Våg å være

Våg å være ærlig

våg å være fri

våg å føle det du gjør

si det du vil si.

Kanskje de som holder munn

er reddere enn deg?

Der hvor alt er gått i lås

må noen åpne vei.

Våg å være sårbar

ingen er av stein.

Våg å vise hvor du står,

stå på egne bein.

Sterk er den som ser seg om

og velger veien selv.

Kanskje de som gjør deg vondt

er svakest likevel?

Våg å være nykter

Våg å leve nå.

Syng, om det er det du vil -

gråt litt om du må.

Tiden er for kort til flukt,

bruk den mens du kan.

Noen trenger alt du er

og at du er sann!

-Hans Olav Mørk

Kreftene som river

2011-12-01T21:48:00.000+01:00

Tvangstankene er Havet. Noen ganger er det urolig og bølgene slår innover land, andre ganger er det blikkstille. Flo og fjære kommer og går om hverandre. Vannet er varmt eller kaldt. Det kan være deilig å svømme i, men det finnes mange understrømmer man kan bli tatt av.

Angsten er Vinden. Det kan være vindstille, det kan være full storm, det kan være alt i mellom. Vinden kan vare og vare og vare, og noen ganger må du bare legge seg ned og holde deg seg fast, mens du trygler den om å stoppe, til tross for at den ikke hører deg. Eller det kan komme et vindkast ut av ingenting som gjør at du mister balansen.

Spiseforstyrrelsen er Temperaturen. Temperaturen varierer hele tiden og er uforutsigbar. Den globale oppvarmingen henger som en konstant «trussel» over hodet ditt, for varmen skal visst bli enda varmene, kulden skal visst bli enda kaldere, varmen skal være varm enda lenge, kulden skal være kald enda lengre, og 2 pluss 2 blir alt annet enn 4.

Depresjonen er Dagslyset. Det kan være lange mørke perioder med små lysglimt innimellom, eller det kan være lengre lyse perioder med korte, mørke perioder. Slik dagslyset er her oppi Nord. Når lyset kommer, blir du euforisk og tror det har kommet for å bli. Slaget i magen er hardt når mørket kommer snikende igjen, og du klarer ikke helt tro på at lyset vil komme tilbake igjen.

Alle fire har forskjellige styrker, og kombinasjonen av de forskjellige utgjør hvordan jeg har det. Noen ganger har de gjerne hverandres «egenskaper» om hverandre, og det er umulig å ha oversikt. Kaos regjerer. Men det vises som regel ikke utenpå, for alt foregår inni hodet mitt og i sjelen min.

Temperaturen (den globale oppvarming) smelter poler, som øker vannstanden i havet. Havet (golfstrømmen) påvirker også temperaturen. Vinden kan blåse opp havet, og også påvirke temperaturen. Dagslyset (det vil si mangel på dagslys) gjør både havet og vinden skumlere. Mangel på dagslys gjør at temperaturen faller.

Havet kan plutselig bli springflo. Vinden kan plutselig bli orkan. Dagslyset kan forsvinne helt bak tunge skyer. Og temperaturen er det liksom alltid noen som er misfornøyd med.

Værmeldingene er aldri til å stole på. Jeg vet liksom aldri hva som kommer og hvordan kombinasjonen blir. Det er aldri tid til å forberede seg. Nervene mine ligger utenpå huden og jeg føler meg helt forsvarsløs.

Klein reaksjon på legning

2011-11-30T22:17:00.002+01:00

Når jeg skriver om å være skeiv, er jeg gjerne litt eplekjekk. Jeg verken skammer meg, eller er inni noe skap. Spør noen direkte, kan jeg fortelle. Kommer det naturlig opp, kan jeg si det. Men jeg tar det ikke opp frivillig, for jeg føler ikke noe behov for det. At jeg ikke skjuler det, betyr ikke at jeg trenger fortelle det til alle og enhver. Jeg har IKKE noe problem med at noen forteller det til «alle og enhver» dersom de ønsker å gjøre det.

Problemet er at folk nærmest forventer at dersom man er skeiv,

så skal man si det (helst presentere navn, alder og legning når man hilser på noen),

"snakke ut" om det, svare på dumme (yeah, I said it) spørsmål.

Javisst er det noen skeive som «sliter» med at de er det, som kanskje synes det er vanskelig å fortelle det, som gjerne vil snakke om det. Men det er faktisk ikke ALLE som har det sånn.

Jeg bruker forøvrig konsekvent ordet skeiv, fordi (jævla) homo og (traktor)lesbe ofte brukes som skjellsord, mens skeiv er et ubelastet ord.

Også alle disse «standard» spørsmålene da.

Hvor gammel var du da du fant ut at du var skeiv?
Når kom du ut av skapet?
Hva sa foreldrene dine da du fortalte det?
Hva sa familien din første gang du kom hjem med en kjæreste av samme kjønn?
Vil du adoptere, eller ha egne barn?

Joda, jeg kan godt svare jeg, også kan jo du svare på de samme spørsmålene etterpå. Fair and square det, vel...

Hvor gammel var DU da du fant ut at du var hetero?
Hva sa DINE foreldre da du fortalte dem det?
Hva sa DIN familie første gang du kom hjem med en kjæreste av motsatt kjønn?
Vil DU adoptere, eller få egne barn?

Mange forteller dessuten om venninner/kompiser/slektninger/klassekamerater/ect som er skeiv, og om hvor sinnsykt greie folk de er, altså, skikkelig bra mennesker, liksom. Som for liksom å forsikre meg om at det er helt grei for de at jeg er skeiv. Som for å gi med deres velsignelse.

Men det er jo virkelig oppriktig godt ment, det er jeg helt klar over, så jeg kan liksom ikke si noe på det heller. Jeg bare synes det blir så... kleint. Tilgjort. Unaturlig.

Sånn på tampen, er utrolig bra video; «When Did You Choose to Be Straight?». En reporter spør randomme folk på gata: Do you think people are born gay or choose to be gay?

Den viktigste "jobben"

2011-11-29T21:05:00.006+01:00

Det er en stund siden nå, men jeg har hvertfall offisielt sluttet på «skolen», og det er tredje gang jeg må avbryte forsøk på å få studiekompetanse. Nedtur. Nederlag. Men det føles ok, det føles rett. Skole er ikke noe jeg verken kan, vil eller bør bruke energien min på nå. Det verste/vanskeligste er faktisk at jeg ikke lengre har et sosialt akseptabelt svar («jeg tar opp fag!») på lur når folk spør meg hva jeg gjør. Jeg er åpen om at jeg går i behandling, det er ikke det, men det var bare så fint å kunne svare noe som fikk meg til å høres tilnærmet normal ut. Noen ganger er jeg redd andre skal bli lei av at jeg er psykisk syk, «get over it allready» liksom. Its getting old.

Det største nederlaget er at jeg har måttet slutte på trommer. Læreren har vært endel borte, og jeg orker ikke forholde meg til denne nye vikaren. Det ble for uforutsigbart. Dessuten har jeg begynt i gruppeterapi onsdag ettermiddager, så det blir litt for stramt program. Trist, for jeg likte virkelig trommingen, det eneste «normale» jeg hadde midt oppi alt av terapi og behandling. Jeg fortalte trommelæreren litt om at jeg har sosial angst og at jeg er i behandling, og han var veldig forståelsesfull.

Jeg bruker all tid og energi på tenking, skriving og snakking. Det er kanskje ikke en jobb jeg kan putte på CV-en min, men det er sannsynligvis den viktigste jobben jeg kommer til å gjøre i livet mitt. En jobb jeg må gjøre for at jeg skal få ha et liv.

Read my eyes

2011-11-28T21:40:00.002+01:00

Siden jeg var barn, har jeg vært sjenert, og på et tidspunkt gikk det over til en slags sosial angst. Jeg snakket omtrent ikke med noen andre enn de som stod meg aller nærmest. Det var ikke før jeg kom til Capio at jeg klarte bryte ut av skallet mitt, i en alder av 18-19 år. Men fremdeles holder jeg tilbake. Sånn til hverdags er det ikke noe stort problem, siden det var så mye verre før kjennes det veldig bra ut nå, selv om jeg ikke er «helt der». Det største problemet hele veien har vært i terapien. Jeg har vært mye stille, gått mye rundt grøten, svart «vet ikke» til de fleste spørsmål. På Capio var jeg utrolig heldig, og hadde jeg en behandler som så gjennom stillheten min og forstod det jeg ikke klarte si høy, men man kan ikke satse på å treffe på slike personer hele livet.

Det gikk nesten halvannet år fra den siste uken min på Capio, til første time hos psykolog Siri. At jeg var så «underernært» på behandling og svært lang nede, gjorde at jeg snakket, fortalte, forklarte. Å sitte stille, stirre ned i gulvet og håpe på at hun skulle forstå alt, var ikke noe alternativ. Jeg holdt fremdeles litt igjen, men var forbausende åpen. Og jeg har jo fått erfart at det er det man må, for jeg har fått så uendelig mye igjen for det. Det nytter dessverre ikke å bare vente til noen skjønner hva du mener, trenger og vil.

I samtale med Cecilie på Dagenheten, har jeg gjort et ubevisst valg om å ikke holde tilbake i det hele tatt. Jeg tar ansvar for meg selv, og har vært åpen og ærlig, bedt om ting, sagt hva jeg trenger, tatt opp ting på eget initiativ. Det er forferdelig skummel, men samtidig så godt, så rett, så trygt. Jeg hopper i det med begge føtter, for jeg føler jeg er på rett sted til rett tid, og jeg tror at dette er min beste (og siste) sjanse. Og så langt har det gått over all forventning.

Gi meg TID

2011-11-27T20:36:00.002+01:00

Da jeg dro til Capio i 2008, hadde jeg fått betalingsgaranti for 3 måneder der. Jeg var cocky i begynnelsen, tenkte at herregud, som om jeg skulle trenge sååå lang tid på å bli frisk! Nei, jeg regnet med jeg ville bruke en måned, kanskje to. Jeg var tross alt innlagt, og skulle jo bli helbredet! Det gikk relativt kort tid før jeg innså at det ikke er slik det funker, ikke i det hele tatt. Tre måneder er forsvinnende liten tid til å fikse noe man har brukt mange, mange år på å fucke opp. Jeg fikk etterhvert mer tid, men det lå hele tiden i bakhodet; så og så lang tid har jeg på meg til å klare dette. Innen den tiden må jeg være frisk. Og når jeg er under press så går jeg gjerne i revers; får panikk og begynner rive ned i stede for å bygge opp. Det skal sies at jeg tilslutt fikk en fin avslutning på Capio og følte meg klar til å dra. Jeg var ikke «helbredet» men hadde i teorien nok verktøy i verktøykassa til å klare det siste biten selv.

På Dagenheten er det ingen utskrivelsesdato, ingen tidsfrist, inget tidspress. Selv om jeg har litt vanskelig for å tro på det. Det er liksom for godt til å være sant. Men jeg blir tryggere og tryggere. Og får høre at vi har det ikke travelt, og det tar den tiden det tar. På behandlingsplanen min står det at jeg har «alvorlige og langvarige psykiske plager som krever omfattende og langvarig behandling». Det er godt å se det sort på hvitt, at det at jeg trenger tid ikke bare er noe jeg føler, at jeg ikke bare er vanskelig.

Jeg hørte en fin liten tysk historie, om en mann som besøkte en tysk by. Han gikk forbi tre murere som stod og arbeidet. Denne turisten spurte den første hva han gjorde, og fikk til svar at han la stein på stein. Turisten spurte den andre hva han gjorde, og fikk til svar at han bygde en vegg. Turisten spurte den tredje hva han gjorde, og fikk til svar at han bygde en katedral. Altså tre menn som gjorde den sammen jobben, men hadde forskjellig syn på hva det var de gjorde. Jeg synes det var en fin liten historie, og jeg kan på en måte kjenne meg igjen i den. På lang sikt er det jo en katedral jeg skal bygge, men tanken på hvor mye arbeid og hvor lang tid det vil ta, gjør meg motløs. Da er det lettere å tenke at jeg legger stein på stein, tar dag for dag. Og det tar så mange dager som det tar.

"There are no shortcuts to any place worth going."

Nytt liv

2011-11-25T22:49:00.000+01:00

Når naboene til foreldrene mine reiser bort, pleier katten deres å bo i garasjen, og pappa er matfar. For noen uker siden var naboene på ferie og da pappa kom for å sjekke om pusen (Fru Danielsen heter hun... ja, seriøst!) hadde mat, oppdaget han at hun hadde fått to små kattunger! Og da dette kom dyrevennen Tora for øret, ja da var hun ikke sein med å melde seg som fosterhjem for den lille familien! De kom til meg da de var seks dager.

2 dager gamle, og hver gang vi var å så til de, lå de i en slik "haug".
Jeg måtte tilslutt sjekke at de ikke var siamesiske tvillinger.

6 dager gamle. En stykk Fru Danielsen,

som er fornøyd med husly.

Koser seg intenst med sine små!

Passe avslappet!

7 dager. Ikke interessert i så mye annet enn å slumre!

Åh drømmer så søtt...

Nr 2 like sløv.

Standard tømme-kattedo outfit.

10 dager og plutselig to små øyne!

Ikke så veldig imponert over verden.

Bittesmå gløtter! Gikk ganske lenge rundt med 1.5 øyne.

12 dager, begynner prøve klatre ut av kassen,

klare for litt mer spenning i hverdagen!

Ute på eventyr! Jæævlig høy kant...

Endelig nede. "Everything went better then expected"

Søt og våken.

Søt og sovende.

Trygt å sove tett inntill!

♥

To små uker bodde de hos meg. Jeg har hatt andre dyr her, som har vært stressende eller masende, men Fru Danielsen var virkelig bare en fryd å ha på besøk. Hun var så utrolig fornøyd, så stolt over sine små, gikk bare rundt og malte hele tiden. Og bare det har en beroligende effekt (på meg) i seg selv. Snuste litt rundt i leiligheten min men lå sammen med kattungene sine 90 prosent av tiden. Veloppdratt, så ingen hopping på bord eller klørkvessing på møbler. Fineste lille katten!

Også den kattedoen da.. Snakk om eksponeringsterapi. Hun bæsja bare når jeg var hjemme, så når jeg hørte hun begynte å grave i kattedoen, var det bare på med engangshansker, skjerf forran munnen og en pose vrengt over hånda for plukke opp bæsjen med. Jeg fikk tatt den før hun fikk gravd over den, noe som gjorde Fru Danielsen svært forvirret, men sånn fikk det bare bli. Så var det å knyte posen igjen, vrenge hanskene over posen, kaste hele greia i en liten plastposte, knyte plastposen og kaste den i søplet. Deretter vaske hendene tre ganger og avslutte med antibac. Så jada, med litt forhåndsregler og gjensidig forståelse så fikk vi det til å funke, Fru Danielsen og jeg!

The best and most beautiful things in life

cannot be seen or even touched,

they must be felt with the heart.

-Helen Keller

"Si det...

2011-11-24T21:53:00.000+01:00

til dem du e gla i."

Jeg har lett for å få sterke følelser for andre mennesker, både gode og dårlige. Dårlige gjør jeg det ofte enklest ved bare å holde kjeft om, men de gode prøver jeg fortelle. Ofte holder man tanker og følelser for seg selv, selv om de er gode og positive. Da kan det plutselig komme en dag hvor det er for sent. Har mange noe man skulle sagt, så kan man liksågodt si det med en gang. Så det er med en lett blanding av sterke følelser og mild dødsangst jeg føler behov for å si det til personer jeg setter pris på og er glad i. Jeg sier det fordi jeg synes de fortjener vite hvor viktige de er for meg og hvor stor pris jeg setter på å ha de i livet mitt. Det er en veldig fin ting å bli fortalt, tenker jeg, at man betyr noe for noen.

Det er ikke alltid jeg er like flink, det er jeg klar over. Men jeg prøver. Noen ganger blir det litt sånn halvveis, feks ved at jeg skriver om det her på bloggen, enten det er et helt innlegg om den personen eller bare noen setninger. Ofte kan det bli litt kleint å stå ansikt til ansikt med en person og fortelle hvor stor pris man setter på den personen og hvor viktig den personen, sånn helt plutselig. Poenget er vel at de får vite om det.

Jeg har mange fine mennesker rundt meg; familiemedlemmer, venner jeg snakker mye med, venner jeg ikke snakker fullt så mye med men som er like viktige, behandlere, tilfeldige møter med tilfeldige mennesker som gjør inntrykk på meg. På godt og vondt blir jeg lett beveget, lett rørt, og det gode veier opp for det vonde.

Overskriften "Til dem du er gla i" er en sang av Magnus Eliassen og Kråkesølv, og er absolutt nydelig.

Å være to mot en

2011-11-23T21:57:00.002+01:00

Kontaktpersonen/terapauten jeg har på Dagbehandlingen heter Cecilie (jada, har spurt henne om lov til å bruke navnet hennes...). Jeg liker henne og kommer så godt overens med henne. Det er så anderledes enn to timer i uken med psykolog Siri, for Cecilie er der omtrent hele dagen, hver dag. Vi (og resten av pasientene/personalet) er på trening, på tur, spiser lunsj, eller bare «henger» på Dagenheten. Hun blir kjent med meg, og jeg med henne, gjennom både samtaler og hverdagslige ting. Det gjør meg tryggere, og det gjør det lettere å prate med henne. Er det noe som dukker opp kan jeg bare prikke henne på skuldra når som helst. Hun er både hyggelig og dyktig, lett å prate med, hun skjønner og hun ser.

Det som kanskje først og fremst gjør at jeg har så troa på dette, er at Cecilie ser, og påpeker, hva som er psykdom og hva som er Tora! Dessuten så er hun på «mitt lag», noe som gjør at vi er to (meg og henne) mot en (spiseforstyrrelsen/angsten/tvangstankene). Jeg blir fort spak når spiseforstyrrelsen hyler planer og idèer inn i øret mitt, selv om jeg kanskje ikke er enig. Men når Cecilie står i det andre øret og er enig med meg, blir jeg litt sterkere. Får litt mer selvtillit. Det går sakte, svært sakte, men vi har også tiden på vår side. Ingen tidsfrist, ingen tidspress.

Etter litt grubling, fikk Cecilie i dag adressen hit til bloggen min. Flere har sagt at det kan bli sånn at man kanskje blir mer bevisst på hva man skriver når en behandler leser, men jeg tror ikke det vil bli noe problem. Det er tross alt en åpen blogg, og at EN spesiell person begynner å lese burde ikke gjøre at jeg endre på noe. Jeg ser ikke noen ulemper ved at hun leser. Vi snakket om det i dag, jeg fikk sagt hvor privat skrivingen/bloggen min er (tatt i betraktning at det er en offentlig, relativt uanonym blogg), og at jeg trenger tilbakemelding fra henne på det jeg skriver. Det er en del mennesker jeg kjenner som jeg vet leser bloggen min fast, men aldri sier noe om det jeg skriver, og det gjør meg jævlig usikker! Jeg deler tross alt fra hjertet mitt.

Det er så godt å ha noe å stå opp til. Å ha noe å gjøre om dagene. Å komme seg ut. Å kjenne en forskjell.