"I denne dokumentaren forteller to søstre om hvordan det er å ha en lillesøster som skader seg. Ida er i begynnelsen av 20-årene og er betegnet som en av landets verste selvskadere. Hun må kutte seg for å holde angsten i sjakk og for å kjenne at hun lever. Den selvpåførte smerten lindrer Idas indre kaos for en stakket stund. Så lenge endorfinene flyter i blodet hennes. Ida begynte da hun var ti år gammel. Nå haster det for henne å bli frisk."
Det er så viktig å snakke om dette temaet. Men er det virkelig nødvendig å fortelle om det verste av det verste? Jeg tenker at de mange selvskadere som leser, vil få «mindreverdighetskomplekser». For det er en farlig standart å sette. At det ikke er ille før blodspruten står i taket. Før man må sy over hundre sting (på en gang). Før man skjærer ned til beinet. Før det er så alvorlig at man ikke er sikker på om man overlever. Før man blir betegnet som "en av landets verste selvskadere". Og det haster ikke å bli frisk før man har holdt på over halve livet sitt. Sånn helt satt på spissen... Det blir som med spisefortyrrelser; får en anorektiker høre om en annen anorektiker som har gått ned så og så mye, eller har en så og så lav bmi, så vekkes konkurranse-instinktet. Dessverre.
Boka starter med et forord av Svein Øverland, og jeg husker ikke ordrett hva han skrev, men han påpekte at selvskading ikke handler om hvor dypt eller mye man kutter/skader seg, og det er veldig viktig å få med seg!
Det er tydelig at boka er skrevet av en sterk familie. Omsorg og kjærlighet lyser gjennom i hvert kapittel, hver side, hvert avsnitt, hver setning, hvert ord. Rørende, vakkert, nydelig. Og triggende. Det er min mening, og jeg har snakket med andre som er enige med meg, og andre igjen som er uenige. Kom over dette herlige og rørende innlegget, om ei som føler hun har fått god hjelp av boka og av Ida sjøl.
Jeg har søkt opp bloggere som har skrevet om boka. Ida Storm selv har tydeligvis gjort det samme, for hun har kommentert hos disse bloggerne, og forsvart/forklart seg i forhold til dette med at det "reklameres" med at hun er (eller var) en av landets verste selvskadere, noe hun naturlig nok ikke har bedt om å bli kalt. Hun sier seg enig i at det er uheldig å "rangere" selvskadingen, da det ikke er selve skaden/såret det egentlig handler om, men smerten man har inni seg. Den smerten kan være like stor i et risp, som i et sår som krever hundre sting.
Selv om jeg ikke helt har sansen for boka, så har jeg absolut "sansen" for Ida og den herlige familien hennes. Man blir jo mer eller mindre kjent med dem gjennom boka, og jeg er oppriktig glad for at Ida i dag har det bedre og er på rett vei!