Sammen om det

«Jeg er så redd for at når jeg skal begynne å spise mer,

så vil jeg begynne å skade meg selv igjen.»

Rett overfor meg sitter den snille, gode, trygge, nye miljøkontakten min. Hun er stille litt, før hun sier ord som gir meg fuglehud nedover nakken når jeg tenker på dem. 6 små ord som rett og slett er en bekreftelse på hvor godt hun allerede skjønner meg, at hun tar meg på alvor, at hun bryr seg, at hun ser meg, at jeg kan stole på henne, at vi er sammen om det, at hun står sammen med meg i stormen. Hun pakker ikke noe inn i tomme løfter, falsk positivitet eller intetsigende optimisme.

Hun ser alvorlig på meg og sier, ganske enkelt; «Det er jeg også redd for».

Mamma, min mamma

Mamma, min mamma... Bjørnemamma. Løvemamma. Verdens besteste, tøffeste, snilleste mamma. Jeg har skrevet om henne flere ganger før, blant annet innlegget «Hun som aldri mister troen» - om at hun, sånn kort oppsummert, er en person som jeg er trygg på at aldri vil gi meg opp, som kjemper for meg, tror på meg og elsker meg, som går gjennom vann og ild for meg. Hun er ikke bare en god mor, hun er et godt menneske.

Min mamma er der jo ikke bare for vonde og vanskelige ting, men også for fine ting. Vi to har alltid vært nærme hverandre, og kjenner hverandre godt. Mange ganger når jeg ringer henne, forteller hun at hun akkurat tenkte på meg eller akkurat var i ferd med å ta opp røret for å ringe meg. Jeg kan begynne å si noe til henne, og hun vet hva jeg mener før jeg har pratet ferdig. I dag, for eksempel, var jeg hjemme en tur. Etter å ha vært på do, sier jeg til henne «det var ikke noen håndduk der, men jeg tørket meg på en...» og hun avbryter meg med et «ok, det er greit.». Jeg blir litt irritert og spør HVA som liksom var greit, hun vet jo ikke hva jeg tørket meg på! «En vaskeklut?» sier hun, og det var jo selvsagt rett. En annen dag begynte jeg si «jeg trenger en...» og hun avbrøt meg med å si at hun skulle hente en. Og det var rett også, selv om det var en helt tilfeldig ting hun ikke hadde noen forutsetninger for å vite at jeg trengte der og da. Også er det jo en del ganger at hun tror hun skjønner hva jeg prøver fortelle henne, men er helt på bærtur!

Flere ganger i uka poster hun fine uglebilder på veggen min på facebook, fordi hun vet hvor glad jeg er i ugler. Vi er flinke til å gi hverandre små gaver uten at det nødvendigvis er noen spesiell anledning. I dag fikk hun to hvite telys-holdere med sommerfugler på innsiden, slik at når man tenner dem vises sommerfuglene gjennom. Hun elsker nemlig både telys (hun tenner så mange at det innimellom kunne vært eneste varmekilde i huset) og sommerfugler. Jeg fant også en fin kalender med fine ordtak og sitat om mødre og det å være mamma. Noen nydelige utdrag;

Jeg er så glad i deg mamma! ♥ Takk.