2017!
For et år! Jeg har hatt mine heftigste nedturer, men også mine
heftigste oppturer.
Nå
over nyttår var det tre år siden jeg begynte i stallen. Under et år
før det, var jeg så syk at kroppen sto i fare for å gi opp. Jeg
brukte det året på å rette opp på både undervekten og
underernæringen. Det gjorde det fysisk mulig for meg å prøve meg
som stalljente i januar 2015. Og jeg har aldri sett meg tilbake. Jeg
ble for alvor kjent med den fordelen det er å ha en kropp som er
sterk og fungerer, og det å ha stallen å være i, har vært (og
er!) er en motivasjon til å opprettholde både vekt og matinntak.
Det
har vært vel mange tøffe tak i året som har gått, men jeg velger
å fokusere på det positive som har skjedd. Jeg har vært så heldig
at jeg gjennom året har fått fire 2-ukers innleggelser, som har
gitt meg tid og rom til å virkelig jobbe med ting. Det har vært
tøft, men utbyttet har vært enorm. Jeg vil aldri bli «frisk» og
må finne en måte å leve med utfordringene mine – og da hjelper
det godt på at jeg har funnet mer ut av hvem jeg er, hvordan jeg
fungerer, hva jeg ønsker og hva jeg trenger.
😎✌
Frøya
har hatt en skadet fot størsteparten av 2017, og det har ført til
mye uendelige mengder bekymring, frustrasjon og grublerier. Samtidig
har det gitt meg mulighet til å bli bedre kjent med henne, for det
har tatt tid for oss begge å bli trygg på å gå turer uten andre
hester eller mennesker, og kanskje har vi nå enda mer tillit til
hverandre. Det var tungt å være så mye borte fra henne, men også
veldig godt å føle at jeg har klart å «kutte navlestrengen»; hun
(og jeg!!) overlever faktisk selv om jeg ikke er der hele tiden hele
dagen og mikrostyrer alle detaljer!
I
året som har gått, har vennskapene og relasjonene jeg har til de
andre i stallen, fortsatt å vokse. I storm og stille har de vært
der. Stilt opp, hjulpet til og støttet meg. Jeg forsøker å takke,
men jeg føler ikke at ord strekker til. Det er slik at årene før
jeg begynte i stallen, bestod hovedsakelig av isolasjon og depresjon,
jeg kunne gå flere dager uten å så mye som titte ut av vinduet, og
det viktigste i livet mitt var å skade meg verst mulig og sulte meg
mest mulig. Stallen og nettverket jeg har der, snudde livet mitt 180
grader rundt, og bidrar til å nå holde det på rett kjøl. Det å
ha noe å gå til, noe å leve for, mennesker jeg er glad i og bryr
meg om, som også er glade i meg og bryr seg om meg - det tar jeg
aldri for gitt! Ikke ÈN dag går, uten at jeg kjenner på
takknemlighet og kjærlighet. Og det er vel det som har vært de
sterkeste følelsene i 2017.
Noe
jeg heller ikke tar for gitt, er mine fantastiske foreldre. Det er
ikke alle forunt å ha et så nært og godt forhold til sin mamma og
pappa. De er der, alltid, med ubetinget kjærlighet og omsorg. Også
er det Aina, min høyt elskede bestevenn og søster i tykt og tynt!
FAMILIE-spillet Speak Up!
I
november fikk jeg meg bil. Min egen bil! Siden jeg tok lappen for to
år siden, har jeg hatt leiebil. En blå opel astra. Den gjorde
jobben, men var på ingen måte en egnet stallbil. Jeg drømte om en
«skikkelig bil», som jeg kunne slippe å være redd for å kjøre
meg fast i snøen med, og som hadde bagasjerom med faktisk plass til
ting. Og drømmen gikk i oppfyllelse. En bil med den perfekte
blandingen av «tøff!» og «nais!». En Nissan x-trail,
2011-modell, med firhjulstrekk, svært bagasjerom, ryggekamera og
cruisekontroll. Drømmbil delux!
Litt nedsnødd - men i sitt rette element!
2017
har virkelig vært året for fjellturer! Jeg gikk fra å være ei som knapt
nok løftet blikket, og synes de som frivillig gikk på fjelltopper
var noen tullinger, til å selv bli en fjellfrelst tulling. Det mest
imponerende var nok å kjenne at kroppen min var så mye sterkere enn
jeg hadde forestilt meg, og jeg kunne gå rett opp på de toppene jeg
ønsket. Det endte selvsagt med at jeg pushet for hardt og knærne
takket for seg, men jeg kan ikke være noe annet enn strålende
fornøyd med alle de flotte turene jeg fikk!
2015
overgikk 2014. 2016 overgikk 2015. 2017 overgikk 2016. Jeg er spent
på 2018!