Jeg pleier ikke gråte på telefonen til legevakten. Mest av alt er jeg nervøs for hvem som tar telefonen, og hvem som senere møter meg når jeg kommer dit. Jeg skal ikke si at jeg aldri har grått, men jeg kan hvertfall ikke huske å ha gjort det. Men akkurat denne dagen, når jeg hører stemmen i den andre enden, den kjente, trygge stemmen til min favorittsykepleier, som når jeg presenterer meg sier «heia Tora!», med en blanding av bange anelser og varme, så strømmer tårene fritt.
Jeg gråter på vei hjem fra legevakta. Det er sent på natten. Jeg gråter fordi kvelden har vært så vanskelig, jeg gråter fordi denne kvelden var bare en av en lang rekke vanskelige kvelder. Jeg gråter av frustrasjon over at jeg er som jeg er. Jeg gråter også av lettelse fordi jeg i dag hadde maksimalt flaks; på jobb var både favorittsykepleieren og favorittlegen. Jeg gråter av lettelse fordi jeg på legevakten denne natten har fått en god, lang samtale og gode klemmer, i stede for blod, sting og bandasjer. Jeg gråter av redsel over hvordan det er tilfeldigheter som gjør at denne kvelden gikk som den gikk, og av frykt for hva som kunne skjedd dersom det hadde vært en annen lege på vakt. Jeg gråter av lettelse for at jeg selv etter denne fryktelige kvelden hvor alt bare toppet seg, og alt lå til rette for et skikkelig selvskadingsbonanza, så unngikk jeg det, og er fortsatt rundt 10 måneder skadefri.