Adjø 20-åra, hallo 30-årene!

Herregud, så mye bedre det var å bli 30 enn jeg hadde sett for meg! Jeg har aldri trodd at jeg skulle bli så «gammel», men so far so good. Kanskje fortsetter jeg å være her enda lengre, i så fall må jeg gjøre en del forandringer. Og det er jeg godt i gang med.

I vinter nådde jeg rock bottom, og har bygget meg opp derfra. Jeg føler på en måte at jeg fikk blanke ark, jeg fikk en slags ny start. Mye av det gamle er fortsatt med meg, men jeg får til å se på det på en litt annen måte enn tidligere. Jeg ser tydeligere mønstrene i livet mitt, i følelsene mine, hva jeg reagerer på, og når og hvorfor. Det er noen ting jeg må jobbe med å forandre, og noen ting jeg må jobbe med å godta. Det vanskelige er å vite hva som skal i hvilke av de to kategoriene.

Dette konseptet med å være voksen er ikke det jeg tidligere har trodd det var. Jeg har følt mye på skuffelse over at jeg forsatt har hatt de følelsene jeg har hatt, fordi jeg trodde de skulle «gå over» når jeg ble voksen. All usikkerheten, all angsten, denne voldsomme sensitiviteten, som har fulgt meg i så mange år. Jeg trodde det skulle bli bedre når jeg ble voksen, at noe skulle forandre seg da. At jeg skulle «vokse det av meg». Men årene gikk og følelsene fulgte med hele veien og jeg ga egentlig opp håpet om at noe skulle forandre seg. Heldigvis har jeg begynt å innse at det ikke er sånn at når man er, tja, la oss si 25, så er man voksen, og da er det sånn man er resten av livet. Man utvikler seg hele tiden. Å runde 30 føles magisk og plutselig løsner ting som tidligere har sittet helt fast.

Oppfølging fra spesialisthelsetjenesten fortsetter som før, heldigvis. Time hos psykolog ca en gang i måneden og planlagte innleggelser på døgnavdelinger hver tredje måned. De ser at gode ting er på gang, og i stede for å da fjerne støtten så skjønner de hvor viktig kontinuitet og forutsigbarhet er. Det kan være lett å tenke at når det «går bedre» så skal hjelpen trappes ned, men noen ganger er det slik at de trygge rammene er svært viktig i en fase som kan være ganske sårbar. I en periode var det mye snakk om og fokus på å trappe ned på oppfølgingen, men vi har gått bort fra det nå. Det var en stor lettelse. Dette er et langtidsprosjekt, og jeg er heldig og takknemlig som har et godt team rundt meg, som følger meg på veien og forstår hva jeg har behov for.

Jeg går også til en manuellterapaut, som jeg i utgangspunktet begynte gå til på grunn av ryggsmerter. I fjor høst begynte jeg så smått å snakke med henne om ting og tang, og nå har jeg mer samtaler med henne enn fysioterapi. Hun har ikke noe kompetanse innen psykiatri, men hun er innmari god å snakke med. Hun har blitt et fast holdepunkt i livet mitt, som representerer trygghet og tillit, og hun kommer med mye god input. I perioder går jeg til henne så ofte som en gang i uken, og jeg tenker at det nok er hos henne jeg får mest «oppdrift». Hun er rett og slett helt fantastisk.

På instagram har jeg begynt å følge en del kontoer som poster sitater om livet og følelser og handlingsmønster og alternative tankesett. Nå som jeg har åpnet meg opp for det, så er det bare så utrolig mange flotte og treffende sitater som kommer til meg, og som jeg skriver ned og tar med meg videre. Det er så mye som stemmer så utrolig bra, og det er så godt å få sette ord på ting, se sammenhenger jeg kanskje ikke har tenkt over før, og få input! Konkretisere det og aktivt tenke på (og velge!), for eksempel:

-Hva man fokuserer på – det gode eller det vonde

-Hva man velger å bruke energi på

-Hvordan man velger å møte andre mennesker

-Hvordan man ivaretar seg selv

Denne våren har det vært mye prøving og feiling, for å finne ut dette med hva det er med meg som må forandres og hva som må aksepteres. Jeg har i lang tid brukt mye tid og energi på å tilpasse meg, men det har sin pris og jeg innser at det kan ikke fortsette slik. En av de viktigste tingene jeg må jobbe med er å tørre å være den jeg er, og stole på at det er godt nok. Ja, jeg er «for» følsom. Veldig ofte så blir jeg ikke bare lei meg, jeg blir rett og slett knust, av ting man normalt sett kanskje ikke engang blir lei seg for. Men det er sånn jeg er. Jeg er den jeg er og føler slik jeg føler. Også de gode følelsene er sterke, og det kan være ganske så fint. Å kjenner på dyp glede, kjærlighet og takknemlighet er en veldig god ting.

Jeg er fryktelig redd for å si eller gjøre noe «feil», være til bry for andre. Ønsket om å bli likt av «alle» er stort, og føles noen ganger ekstremt viktig, men jeg vet innerst inne at det ikke går an. De som står meg nær vil akseptere meg for den jeg er. De som ikke liker meg har ingen plass i livet mitt uansett. Vi har alle gode og mindre gode egenskaper, og jeg tenker at de som ønsker å ha meg i livet sitt vil fokusere på det de liker ved meg, og ikke det de ikke liker.

Selv om det er rekord-mye som er bra nå, så er livet fortsatt ganske vanskelig innimellom. Det svinger, slik det forsåvidt har gjort hele veien. Jeg prøver så godt jeg kan å gjøre det beste ut av det, og har mange gode redskaper til nettopp det. En ting jeg vet vil gjøre det litt enklere for meg, er å klare å stole mer på asperger-diagnosen. Det å tørre å tenke at når ting er vanskelig uten at jeg skjønner hvorfor, eller noe overhode ikke gir mening for meg uansett hvor mye jeg snur og vender på det, så kan jeg henge det på «asperger-kroken». Å ha en plass å plassere det, gjør det så mye mer overkommelig for meg.

Når så mye bra har skjedd på så kort tid, er jeg spent på hva som skjer videre!