Her har det snudd, veldig. Å få et «bra jobba!» av personalet etter å ha fullført et måltid, er bare helt fantastisk. Spesielt om det er et måltid som har vært vanskelig. Noen ganger sier de «da var du i mål». En bra ting, noe positivt. Det føles ikke slik, og nettopp derfor er det så fint å få bekreftet at det faktisk er bra. Det er både viktig og godt få anerkjennelse for en tøff jobb man gjør, selv om det er noe så basalt som å spise.
Middagen i dag ble vanskelig. Jeg følte det var så mye på tallerkenen at det nesten fløt utover bordet. Stemningen rundt bordet var amper, vi var flere som sleit. Jeg fikk i meg endel, men noe lå igjen da måltidet var over. Jeg/spiseforstyrrelsen var fornøyd. Så legger jeg merke til at en av de andre jentene som også sleit, klarte å bli ferdig, og jeg hørte personalet si «bra jobba, xxxx». Umiddelbart begynte jeg å gråte, for jeg innså at å få det mentale klappet på skuldra er så vanvittig mye viktigere for meg enn å «tilfredsstille» spiseforstyrrelsen.
Mer enn noe annet ønsket jeg meg et «Bra jobba, Tora!». Og det får meg til å ville jobbe for å faktisk gjøre meg fortjent til det.