Getting lost will help you find yourself

Før pleide Cecilie ofte å si «bra jobba» til meg, men jeg klarte ikke ta det til meg. Jeg ba henne slutte å si det til meg, fordi jeg følte aldri at jeg fortjente å høre det. Det føltes feil å få skryt for ting som for de fleste mennesker er helt dagligdags, naturlig, en selvfølge.

Her har det snudd, veldig. Å få et «bra jobba!» av personalet etter å ha fullført et måltid, er bare helt fantastisk. Spesielt om det er et måltid som har vært vanskelig. Noen ganger sier de «da var du i mål». En bra ting, noe positivt. Det føles ikke slik, og nettopp derfor er det så fint å få bekreftet at det faktisk er bra. Det er både viktig og godt få anerkjennelse for en tøff jobb man gjør, selv om det er noe så basalt som å spise.

Middagen i dag ble vanskelig. Jeg følte det var så mye på tallerkenen at det nesten fløt utover bordet. Stemningen rundt bordet var amper, vi var flere som sleit. Jeg fikk i meg endel, men noe lå igjen da måltidet var over. Jeg/spiseforstyrrelsen var fornøyd. Så legger jeg merke til at en av de andre jentene som også sleit, klarte å bli ferdig, og jeg hørte personalet si «bra jobba, xxxx». Umiddelbart begynte jeg å gråte, for jeg innså at å få det mentale klappet på skuldra er så vanvittig mye viktigere for meg enn å «tilfredsstille» spiseforstyrrelsen.

Mer enn noe annet ønsket jeg meg et «Bra jobba, Tora!». Og det får meg til å ville jobbe for å faktisk gjøre meg fortjent til det.