Wake-up call

Dette innlegget skrev jeg for rundt seks måneder siden, og planen var egentlig å poste det når jeg var seks måneder skadefri, men jeg sprakk før jeg nådde det. 5 måneder og 29 dager kom jeg til. Bittert er bare forordet. Plutselig og uten forvarsel gikk jeg på en helvetes smell. Alle sier at «relapse is a part of recovery», uten at jeg nødvendigvis er enig i det, men blir man fortalt noe nok ganger begynner man til slutt å tro på det, og det blir nærmest en selvoppfyllende profeti. Men det er greit. Det var et engangstilfelle. At jeg har skadet meg EN gang på et halv år, anser jeg som «rette veien».

                                                       

Jeg ringer legevakta. Etter svært mange telefoner dit vet jeg nøyaktig hva de vil vite, så jeg starter med å si hva jeg heter, at jeg har skadet meg selv og at jeg har sår som trenger å bli sydd. Men denne kvelden er ikke hodet helt på plass, og jeg glemme hovedpoenget. Jeg bare forteller hva jeg heter og at jeg har et sår som må bli sydd. Damen i den andre enden spør ikke hva som har skjedd. I stede spør hun om hva jeg har brukt. Hun husker meg, og skjønner hva jeg har gjort, igjen. Jeg himler meg øynene over meg selv, og slår fast at nå har jeg virkelig gjort dette en gang for mye. Absurd nok ender neste kveld opp på samme vis; jeg skader meg igjen, ringer legevakta igjen, glemmer si at skaden er selvpåført igjen og de skjønner det likevel, igjen.

Det bare eskalerer og eskalerer, blir verre og mer alvorlig for hver gang. Det går i perioder, ikke litt og litt innimellom, men mye på en gang, så pause, så en ny runde, så pause. Jeg hever hele tiden «toleransegrensen» min. Det er plutselig vanligere å bli sendt videre opp på sykehuset fordi det ikke er noe legevakta ville ta seg av, enn det er å bli sydd på legevakta. En sen natt jeg er der, blir jeg plassert i en seng på et ledig behandlingsrom på sykehuset. Jeg sitter i en seng midt i rommet, rett i ryggen med bena i lotusstilling og armen plassert på en steril grønn sykehusduk. Lege og sykepleiere går litt til og fra. Henter ting, titter litt på meg, diskuterer, titter litt til. Menneskene denne natten er snille. Sykepleieren har jeg møtt i samme sammenheng før, og hun har oppriktig vondt av meg. «Åh, ikke igjen...» mumler hun for seg selv og stryker meg på kinnet. En vennlig handling jeg på ingen måte føler jeg fortjener. Jeg smiler takknemlig og unnskyldende til henne.

Mentalt har jeg sonet ut. Mennesker og lyder glir fordi. En ung lege snakker til meg. Det hun sier river meg ufrivillig tilbake til virkeligheten. Hun huffer seg, og sier at hun er helt imponert over at jeg klarer å sitte sånn helt i ro, det måtte jo gjøre forferdelig vondt! Hun ser ned på armen min. Jeg ser ned jeg også, ser hva hun ser. Og det vi ser, ser faktisk helt forferdelig ut. Plutselig blir jeg kvalm, svimmel og kaldsvett. For aller første gang, føler jeg en sense of urgency. Såret kan ikke bli sydd fort nok, det kan ikke gro fort nok, stingene kan ikke taes fort nok, det kan ikke gå fra «sår» til «arr» fort nok.

Siden trangen og behovet ikke forsvant selv da jeg prøvde å ikke skade meg, tenkte jeg at jeg bare kunne skade meg alt jeg ville. Men det funker ikke det heller. Liseliten skrev et innlegg hvor hun oppsummerer det veldig bra: «Jeg kommer aldri til å finne fred på denne måten. Aldri. Det vil bare gjenta seg – igjen og igjen og igjen.» Hun har rett. Jeg finner ikke fred og jeg har ikke kontroll. Jeg kjenner i hvert fiber i kroppen min at jeg ikke vil mer. Det er for mye.  Det er nok nå. Det er nok.

Det handler om å holde ut

Det er det jeg gjør nå. Holder ut. Holder igjen. Holder fast. Noen ganger er det nok. Fremgang er ikke en konstant ting. Enkelte ganger må man kanskje ta et lite steg tilbake også. Og som søskenbarnet mitt så klokt sa til meg; det er greit å ta et steg tilbake, så lenge steget tilbake ikke er større enn det du akkurat tok fremover.

Amelia: Everything hurts.

Jake: If you don’t use, the pain will pass. I know this tunnel is long

and dark but if you don’t use, the tunnel will end and the light will

come back in. If you use, the tunnel never ends.

Jeg postet dette sitatet her på bloggen min i august. Det er fra serien Private Practice. Amelia er rusmisbruker og kjemper mot trangen til å ruse seg. Meningen i det Jake sier til henne, kan så enkelt overføres til det jeg går gjennom.

Å kjempe for å bli bedre, er det sannsynligvis vanskeligste og viktigste jeg gjør her i livet. Jeg er sliten, og det er så fristende å bare gi opp. Senke knyttnevene. Legge meg ned på bakken og la verden rulle videre uten meg. Dømme meg selv til et liv i helvete. Det er enklere å være passivt syk enn aktivt kjempende. Men å gå gjennom ild og vann og land og strand for å komme meg fri, vil være en midlertidig smerte med en belønning. Jeg får noe igjen for det. Som et lite barn som modig kjemper seg gjennom tannlegetimen fordi hun vet at når hun er ferdig, får hun plukke en premie fra den spennende skuffen full av små leker. Å bli værende i sykdommen er en evig smerte uten noe form for «pay day».