En smak av Livet

I dag fikk jeg en ny sonde. Etter avtale tok jeg ut den gamle sonden på mandag kveld slik at jeg fikk noen dager fri. Og fy søren, for noen ubeskrivelig deilige dager det har vært! For en vanvittig forskjell det er. Med sonden både ser og føler jeg meg syk. Uten den føler jeg meg så uendelig mye bedre! Kanskje er den bra for min fysiske helse, men den er døden for min mentale helse. Det er 16 uker siden jeg startet sondeernæringen. Snart fire måneder. Snart 1/3 av et år. Det er fryktelig lenge.

Spisingen gikk helt fint. Riktignok fikk jeg ikke i meg mer enn rundt tusen kalorier per dag, men det var noe jeg overhode ikke stresset med, spesielt ikke siden jeg visste det var snakk om kun et par dager. Tanken på at jeg måtte få en ny sonde var uutholdelig. Jeg følte meg så bra og syntes jeg klarte meg så bra. I tillegg kom plutselig sommerværet, og jeg var mye ute. Så uendelig deilig å kunne gå rundt uten å være redd for nysgjerrige blikk som varer litt for lenge. Maten jeg spiste var «trygg mat», jeg holdt meg innenfor komfortsonen min men siden det var noe annet enn det som står i kostplanen min fikk jeg samtidig en følelse av at jeg slo meg litt løs. Og kanskje viktigst av alt; jeg nøt det jeg spiste.

Jeg skjønte ikke hvorfor jeg måtte fortsette med sonde. Jeg syntes ikke jeg trenger det. Trenger ikke så mange kalorier. Jeg sliter generelt med å skjønne/godta at jeg trenger mat og kalorier, og skulle ønske jeg slapp forholde meg til det. Ikke nødvendigvis fordi jeg vil ned i vekt eller noe slikt, men fordi det bare hadde vært så mye enklere å leve uten alt det styret. Men så er det jo sånn at «nothing worth having comes easy».

Selv om jeg synes jeg er klar til å klare meg på egenhånd, så skjønner den logiske og realistiske delen av meg at jeg i det lange løp ikke kan klare meg på tusen kalorier om dagen. Selv om jeg synes det gikk så bra, så lå det kanskje en skjult trygghet i vissheten om at jeg kun hadde de to dagene; uansett hvordan det gikk så ville ikke fallhøyden bli stor. Selv om jeg har et stabilt næringsinntak så har vektøkningen vært svært beskjeden, noe som gjør meg ekstra sårbar både fysisk og psykisk. Selv om jeg klarte spise, så  gikk det for det meste i frukt, grønnsaker, bær, havregryn, nøtter og proteinbarer, med andre ord langt fra noe som kan regnes som et normalt kosthold. Selv om jeg ikke skjønner hvorfor jeg er nødt til å ha sonde enda en stund, så vet jeg at det er en grunn for at de menneskene jeg stoler på mener jeg er nødt. Det er tross alt en (god) grunn for at det er noen andre, og ikke meg, som bestemmer disse tingene. Jeg gråt mine modige tårer, men endte opp med å få lagt ned ny sonde i dag. Forhåpentligvis er dette den siste.

Jeg er ikke den jeg vil være

Tora. Hun som er vegetarianer, elsker dyr og er levende opptatt av dyrs velvære og rettigheter, enten det gjelder hjemløse katter eller utrydningstruede tigre. Hun som mener kjærlighet er kjærlighet, uavhengig av kjønn, og som ikke er redd for å si fra om det. Hun som generelt ikke er redd for å si fra om ting. Hun som engasjerer seg i aktuelle temaer og debatter. Hun som ikke er konfliktsky, og heller tar en diskusjon for mye enn en for lite. Hun som finner enorm glede i å smykke kroppen sin med betydningsfulle tattoveringer. Hun som er sosial, og som mer enn gjerne stiller opp for vennene sine. Hun som «lader batteriene» ved å reise vekk for å gå seg vill i byer hvor ingen vet hvem hun er. Hun som er sterk og stolt. Hun som har ønsker, og drømmer, og følelser. Hun som smiler med øynene, håper med hjertet og ler fra magen. Hun som har verden for sine føtter.

Ikke hun som så innmari sterkt ønsker sulte seg i hjel. Ikke hun som har fylt armene sine med merker hun må bære resten av livet. Ikke hun som kun anser seg selv som daukjøtt. Ikke hun som ikke har noe begrep om tid, fordi livet er blitt en eneste lang natt. Ikke hun som ikke vet hva som foregår i livene til sine beste venner fordi hun ikke har snakket med dem på altfor lenge. Ikke hun som ikke har noen tro på eller håp for fremtiden. Ikke hun som er avhengig av andre for å klare gjennomføre de mest basale ting. Ikke hun som gråter mens hun skriver dette, fordi hun er blitt fremmed for seg selv.