Maten er et problem, men Problemet er ikke maten

Alle er liksom så glade, så lykkelige, så letta over at det går bedre med spisingen min. Og det er jeg jo selv også, for alle del. Men det «alle» ikke skjønner helt, eller kanskje ikke husker på, er at maten ikke er problemet. Maten er ET problem, men ikke selve PROBLEMET.

Så hva er dette Problemet, med stor p? Det er vanskelig å si akkurat hva det er. Det er strengt tatt heller ikke èn stor ting, men heller flere, sammensatte. Det er ikke noe håndfast. Ikke noe man kan sette en finger på, knapt noe man kan sette ord på. Poenget er at Problemet er mentalt. Det er roten, under jorden, det andre ikke kan se. Og dette Problemet, denne smerten, manifisterer seg som for eksempel anoreksi. Et fysisk uttrykk for noe psykisk vondt. Anoreksien er et symptom. For å si det på en annen måte; Problemet er en brukket fot. Anoreksien er for eksempel en krykke. Du kan legge fra deg krykka, og folk rundt se at du ikke lengre har krykker, og de vil juble og være glade for at du ikke bruker krykke lengre. Du står, men må balansere på en fot, den andre foten er fortsatt brukket. Du kan få deg en rullestol, for du klarer jo ikke å gå. Og så kan du sette fra deg rullestolen, og folk rundt vil se at du ikke sitter i rollestol, og de vil juble og være glad for at du ikke sitter i rullestol lengre. Du står oppreist, men fremdeles på en fot, for den andre foten er fortsatt brukket. Foten er Problemet.

Jeg håper det jeg sier gir mening. Det er frustrerende når andre uttrykker sin glede over hvor bra det går med meg, når det ikke gjør det. At det går bedre med mat og spising er ikke det samme som at jeg har det bedre. Selv om jeg ikke hadde hatt noe spiseforstyrrelse i det hele tatt, så ville det fortsatt vært «noe galt». Problemet er ikke det at jeg sulter meg eller skade meg, det er årsaken til at jeg gjør de tingene som er problemet.

Min forrige psykolog, skjønne og dyktige Psykolog Siri, spurte meg et spørsmål en gang som jeg aldri har glemt. Jeg hadde skadet meg selv stygt, og da jeg kom til henne noen dager senere sa hun «Har du det ikke vondt nok?». Der og da var det er ekstremt viktig spørmål. Ikke fordi jeg skulle finne et svar på det, men fordi det at hun spurte betydde at hun skjønte og anerkjente smerten inni meg. Smerten som ikke gjør fysisk vondt. En smerte hun kunne se, uten at jeg trengte å bruke mat eller kniv for å vise hvor vondt jeg hadde det. Dessuten var det en slags bekreftelse på at det jeg har forsøkt formilde i dette innlegget; at fysisk smerte/skade «kun» er et uttrykk for psykisk smerte.

Å sulte seg selv og skade seg selv er et tegn på at man har det vondt. Å slutte med å sulte seg eller skade seg er ikke ensbetydende med at smerten ikke lengre er der. Det bare er så mye enklere å forstå og forholde seg til når det er noe fysisk, både for andre folk og for meg selv. Stadig vekk tar jeg meg selv i å tenke «nå spiser jeg jo, det må jo betyr at det går bra, det må jo bety at alt er bra!?», men så er det jo ikke sånn det er i det hele tatt. Jeg kjenner jo veldig godt at alt ikke er bra. Det er et skille mellom hvordan det går med maten og hvordan det går med meg.

That being said – det er helt klart at ernæring og fysisk form har stor innvirkning på ethvert menneske. Jobben jeg gjør med maten er overhode ikke til å kimse av, det er jeg klar over. At det jeg kjemper for «bare» er et symptom gjør ikke kampen mindre viktig. Det er jo ganske godt å føle at jeg får til noe!

Og bare for å ha det sagt, så snakker jeg ikke om dere som kjenner meg og dere som leser bloggen min når jeg bruker utrykk som «alle» og «folk flest». Jeg er ganske sikker på at de fleste av dere skjønner mer enn «folk flest» om det jeg skriver om, enten dere selv har kjent det på kroppen eller er pårørende. Jeg kommer til å fortsette å skrive innlegg om tanker, følelser, metaforer og fremgang i forbindelse med mat og spising. Og jeg er uendelig takknemlig for støtten og heia-ropene jeg får. 

...uansett faen, liksom.

Som jeg har fortalt mange ganger før, og helt sikkert kommer til å skrive igjen – det plager meg sånn når jeg ikke skjønner hvordan ting henger sammen, eller hvorfor noe er som det er. Da blir ting uforutsigbart, upålitelig, utrygt. Ofte kan det ha noe med formuleringen å gjøre. Jeg slet jo lenge med å forstå hvorfor recovery kan funke denne gangen, fordi det har jo ikke funket før. Det føles virkelig annerledes nå, men jeg visste ikke hvorfor, en følelse er ikke pålitelig, det er ikke nok. Jeg trenger noe konkret. Så kom jeg på dette med besluttsomhet VS motivasjon, som jeg allerede har skrevet både ett og to innlegg om. Den stabile besluttsomheten VS den ustabile motivasjonen. Jeg finner trygghet i det. Det er ikke noe abstrakt ved det, for det er sånn det er. Og nå har jeg kommet på en metafor som ytterlige bekrefter hvor sterk besluttsomhet er og hvorfor den ikke vil svikte på samme måte som motivasjon.

Så – jeg er en båt. På en måte er vi alle sammen båter. På havet. Vi får medvind og seiler som konger. Vi møter motvind og strever i stormer. Tora-båten har møtt mye motvind og seilt i mange stormer. Kanskje har hun fått sjø-bein og blitt god i seiling, men det spiller ikke noe rolle for uansett hvor god hun er med seilene, så er naturkreftene alltid sterkest. Storm og motvind vinner alltid over en seilbåt. Men her er cluet. En båt med seil er som motivasjon. Den er helt avhengig av vinden. Den har ikke så mye den skulle sagt, den har ikke noe annet valg enn å la seg blåse avgårde med vinden. Enten i rett retning, dersom den får medvind, eller i feil retning, dersom den møter motvind. Noen ganger er det kanskje ikke så mye som et vindpust og båten bare driver viljeløst. Besluttsomhet derimot, er som en båt med motor. Den har peilet ut en retning, og holder stø kurs uansett vær og vind. Iherdig og standhaftig, sin egen herre, enten regnet pøser eller solen skinner, enten horisonten er truende mørk eller optimistisk blå. Bare.. uansett faen, liksom.

Denne metaforen er jeg utrolig fornøyd med. Den hjelper meg til å se det hele så klart for meg, noe det er viktig for meg å kunne gjøre. Og det er liksom den siste spikeren i kista. Forhåpentligvis. Altså, ikke min kiste, men kista til den ekle lille stemmen som så ivrig minner meg på at alt som kan gå galt, helt sikkert kommer til å gå galt og at jeg ikke burde prøve men bare burde gi opp med det samme. En sånn stemme som tærer og til slutt knekker en «motivasjon», men som ubemerket preller av «besluttsomheten».

Til skrekk og advarsel

Den psykiske delen av anoreksi er et eget lite helvete. Det er som en barnebursdag helt ute av kontroll, med hundre barn som har fri tilgang til tonnevis av kake og litervis av brus, og ingen voksne er tilstede. Bare at det er ikke barn, det er smådjelvler. Og det er ikke sukker de er høye på, det er englestøv. Men så er det også den fysiske delen. Nå er det den som plager meg mest. Psykisk er det tungt, men det er jo tross alt det psykiske som har holdt meg tilbake, som har noe forlokkende ved seg. «Det blir bra, alt blir så flott, bare du....». Selv om jeg jo vet så altfor godt at uansett hvor tynn/skrapa/usultet/(halv)død man blir så vil det aldri – aldri – aldri bli nok. Å strebe etter noe uoppnåelig er ikke verdt en dritt. Utbyttet er ikke verdt innsatsen, for å si det rett ut. Jeg gjennomskuer løgnen jeg har klynget meg fast til i årevis. Spiseforstyrrelsen som en gang fremstod som så pålitelig, minner nå mest av alt om en punktert ballong.

De fysiske plagene har blitt flere og verre det siste halve året. Og de har overhode ikke noe forlokkende ved seg. Det er de åpenbare følgene av undervekt og underernæring; tynt hår, matt hud, svake negler, manglende menstrasjon. Dårlig hukommelse, dårlig konsentrasjon. Null energi. Underskudd i stede for overskudd. Kroppen er en bil uten bensin. Blodprøvene var lenge fine, overraskende nok, men når de først ble dårlige ble de skikkelig dårlige. Og det er bare toppen av kransekaka. Jeg har mye ubehag i kroppen. Der kropp møter underlag, er det bein som gnager mot hud, og det er smertefullt. Enten jeg sitter eller ligger må jeg stadig endre stilling. Ikke for for å lette smerten, men for å fordele smerten. Jeg har tempur-madrass i senga og tempur-pute i stolen jeg sitter i. Det hjelper litt, men ikke nok. Jeg er konstant ubekvem, og det i seg selv gjør tanken på den uungåelige vektøkningen jeg må gjennom, litt mindre uutholdelig.

Jeg var usikker på om det skulle fortelle det jeg skal fortelle nå, fordi det var så grusomt, så pinlig, så hinsides skremmende. Men jeg gjør det likevel, nå som jeg har fått det litt på avstand. For en stund siden nevnte jeg så vidt at jeg hadde fått et horribelt tegn fra kroppen om at den var helt på bristepunktet, uten å gå noe mer inn på hva det var. Det som skjedde, var nemlig at jeg våknet midt på natten av at jeg hadde tisset meg ut. Ikke bare litt, men sånn skikkelig. I ukene før hadde jeg dessuten merket at jeg noen ganger så vidt rakk frem til doet når jeg skulle tisse. Legen bekreftet det jeg fryktet, at som med alle andre muskler i kroppen, var (er) også bekkenmuskulaturen svært nedbrutt. Jeg får ikke forklart hvor forferdelig opplevelsen den natten var for meg. Å tisse seg ut på den måten. Som et barn! Eller enda verre – som et gammelt menneske. I ettertid har jeg har vært mer påpasselig med å gå ofte på do, og ikke drikke mye rett før jeg legger meg, så det har heldigvis ikke hendt igjen. Det skjedde faktisk natt til den mandagen jeg hadde planlagt å starte min recovery, så da morgenen kom og planen skulle ut i praksis, var jeg sikrere enn noen gang på at det var det eneste rette.

I fjor høst nevnte jeg også at jeg skulle på beintetthetsmåling. Jeg fortalte aldri noe om resultatet, men det passer bra å gjøre det nå. Beinskjørhet har jeg altså ikke, såkalt osteoporose, men jeg har noe som heter osteopeni. Forstadiet til beinskjørhet. Slik jeg skjønte det jeg ble forklart, er at man har beinskjørhet når man har mistet èn fjerdedel av beinmassen. Selv har jeg «bare» mistet i underkant av èn femtedel. Selv om jeg ikke merker noe til det sånn i hverdagen, og strengt tatt ikke plages nevneverdig av tanken, så skjønner jeg jo at det er et visst alvor i det (selv om tapet «gror» tilbake igjen, heldigvis, så lenge jeg er flink å gi kroppen riktig og nok næring). I en alder av 24 år er jeg ikke gammel nok til å føle meg så gammel som jeg føler meg.

Det har gått litt over sju uker siden jeg besluttsom begynte å følge denne nye, bedre veien, og jeg ser meg ikke tilbake. I hvertfall ikke for noen annen grunn enn som et eksempel «til skrekk og advarsel». Anoreksien har ikke noe mer å tilby meg, ikke noe mer å friste meg med. Nå er det nok. Det er ikke mer å hente.