Maten er et problem, men Problemet er ikke maten

Alle er liksom så glade, så lykkelige, så letta over at det går bedre med spisingen min. Og det er jeg jo selv også, for alle del. Men det «alle» ikke skjønner helt, eller kanskje ikke husker på, er at maten ikke er problemet. Maten er ET problem, men ikke selve PROBLEMET.

Så hva er dette Problemet, med stor p? Det er vanskelig å si akkurat hva det er. Det er strengt tatt heller ikke èn stor ting, men heller flere, sammensatte. Det er ikke noe håndfast. Ikke noe man kan sette en finger på, knapt noe man kan sette ord på. Poenget er at Problemet er mentalt. Det er roten, under jorden, det andre ikke kan se. Og dette Problemet, denne smerten, manifisterer seg som for eksempel anoreksi. Et fysisk uttrykk for noe psykisk vondt. Anoreksien er et symptom. For å si det på en annen måte; Problemet er en brukket fot. Anoreksien er for eksempel en krykke. Du kan legge fra deg krykka, og folk rundt se at du ikke lengre har krykker, og de vil juble og være glade for at du ikke bruker krykke lengre. Du står, men må balansere på en fot, den andre foten er fortsatt brukket. Du kan få deg en rullestol, for du klarer jo ikke å gå. Og så kan du sette fra deg rullestolen, og folk rundt vil se at du ikke sitter i rollestol, og de vil juble og være glad for at du ikke sitter i rullestol lengre. Du står oppreist, men fremdeles på en fot, for den andre foten er fortsatt brukket. Foten er Problemet.

Jeg håper det jeg sier gir mening. Det er frustrerende når andre uttrykker sin glede over hvor bra det går med meg, når det ikke gjør det. At det går bedre med mat og spising er ikke det samme som at jeg har det bedre. Selv om jeg ikke hadde hatt noe spiseforstyrrelse i det hele tatt, så ville det fortsatt vært «noe galt». Problemet er ikke det at jeg sulter meg eller skade meg, det er årsaken til at jeg gjør de tingene som er problemet.

Min forrige psykolog, skjønne og dyktige Psykolog Siri, spurte meg et spørsmål en gang som jeg aldri har glemt. Jeg hadde skadet meg selv stygt, og da jeg kom til henne noen dager senere sa hun «Har du det ikke vondt nok?». Der og da var det er ekstremt viktig spørmål. Ikke fordi jeg skulle finne et svar på det, men fordi det at hun spurte betydde at hun skjønte og anerkjente smerten inni meg. Smerten som ikke gjør fysisk vondt. En smerte hun kunne se, uten at jeg trengte å bruke mat eller kniv for å vise hvor vondt jeg hadde det. Dessuten var det en slags bekreftelse på at det jeg har forsøkt formilde i dette innlegget; at fysisk smerte/skade «kun» er et uttrykk for psykisk smerte.

Å sulte seg selv og skade seg selv er et tegn på at man har det vondt. Å slutte med å sulte seg eller skade seg er ikke ensbetydende med at smerten ikke lengre er der. Det bare er så mye enklere å forstå og forholde seg til når det er noe fysisk, både for andre folk og for meg selv. Stadig vekk tar jeg meg selv i å tenke «nå spiser jeg jo, det må jo betyr at det går bra, det må jo bety at alt er bra!?», men så er det jo ikke sånn det er i det hele tatt. Jeg kjenner jo veldig godt at alt ikke er bra. Det er et skille mellom hvordan det går med maten og hvordan det går med meg.

That being said – det er helt klart at ernæring og fysisk form har stor innvirkning på ethvert menneske. Jobben jeg gjør med maten er overhode ikke til å kimse av, det er jeg klar over. At det jeg kjemper for «bare» er et symptom gjør ikke kampen mindre viktig. Det er jo ganske godt å føle at jeg får til noe!

Og bare for å ha det sagt, så snakker jeg ikke om dere som kjenner meg og dere som leser bloggen min når jeg bruker utrykk som «alle» og «folk flest». Jeg er ganske sikker på at de fleste av dere skjønner mer enn «folk flest» om det jeg skriver om, enten dere selv har kjent det på kroppen eller er pårørende. Jeg kommer til å fortsette å skrive innlegg om tanker, følelser, metaforer og fremgang i forbindelse med mat og spising. Og jeg er uendelig takknemlig for støtten og heia-ropene jeg får.