EKSTREM sult

En ting som virkelig har hjulpet meg, er å få fakta om recovery. Om hva man kan forvente, om hva som skjer, og viktigst av alt; hvorfor det skjer. Mye fakta, som jeg ikke bare har lest en gang, men som jeg har lest, blitt fortalt, kommet over og blitt minnet på, igjen og igjen og igjen, over lang tid. Først om fremst via det positive, oppbyggende, inspirerende og motiverende recovery-samfunnet på instargram og facebook.

En av de tingene er dette med sult. Når man har en spiseforstyrrelse så har man sjeldent sult- og metthetsfølelse. Det vil si man har det, men det er så undertrykket at man ikke kjenner det. Men i recovery kommer sulten. Ikke av typen «nå er det tre timer siden forrige måltid og jeg begynner bli sulten igjen»-sulten, men av typen «magen min er et bunnløst hull og jeg vil spise hele verden»-sulten. Og for en anorektiker er akkurat det den aller skumleste følelsen som finnes, den største frykten, det verste marerittet. Man føler man mister kontrollen fullstendig, at man overspiser. Man ser for seg at man hopper rett fra anoreksi til overspising, og kommer til å overspise seg til en sykelig overvekt. Redselen er svært ofte så stor at det føles tryggere å heller gå tilbake til spiseforstyrrelsen.

Men her er greia (fritt oversatt fra en engelsk tekst jeg fant);

Dersom en person som ikke har en spiseforstyrrelse ikke spiser nok på mandag, vil de sannsynligvis spise litt ekstra på tirsdag for å veie opp for næringen kroppen gikk glipp av dagen før. Dersom de spiser litt lite til et måltid, vil de sannsynligvis spise litt ekstra til neste måltid.

Tenk nå på det i en mye større skala. I mange måneder, kanskje år, har du sultet deg og/eller overtrent. Nå som du spiser igjen, skjønner plutselig kroppen hvor mye bedre den funker når den får næring. Og den blir sulten. Skikkelig, skikkelig sulten. Våkner opp midt på natten for å spise-sulten. Tre porsjoner frokost, to porsjoner lunsj og to porsjoner middag-sulten. Skrubbsulten ti minutter etter siste måltid-sulten. Og du tenker «dette er mitt verste mareritt. Hvorfor skjer dette??». 

Her er grunnen; du har tusener av tusener kalorier å veie opp for. Kroppen din har vært i kaloriunderskudd i lang tid. Alt den har gått glipp av, vil den kreve å få nå som du er i recovery. Og den vil ha så mye kalorier og næring som mulig, så fort som overhode mulig. Sulten du har undertrykt i månedsvis eller årevis, komprimeres inn i noen uker. 

Det er ikke det at du er grådig. Det er ikke det at du overspiser. Du er sulten. Og det er helt okey.

Ja, det er helt ok, og det er jammen ikke rart!

Selv om det føles slik, så er man altså ikke i ferd med å utvikle en overspisings-lidelse. Man kommer ikke til å spise og spise og spise, helt til brannvesenet må kutte et hull i stueveggen for å få deg (og sofaen du har grodd fast i) ut. Den ekstreme sulten vil ikke vare for alltid. Men den eneste måten å bli kvitt den på, er å gi etter for den. Hvor skummelt den enn er! Kroppen vet hva den vil ha og hva den trenger, og du må gi den det. Tilliten må bygges opp.

Når jeg skiller kroppen og jeg-et, så synes jeg ganske synd på kroppen. Jeg får rett og slett ganske dårlig samvittighet. Den har blitt sultet og plaget og mishandlet i årevis, på grunn av hendelser og følelsen som kroppen selv verken har forårsaket eller kunne forhindret!