Helomvending – fra matskam til matglede

Tidligere i år hadde jeg en sterk, indre motstand mot å dele med andre hva jeg spiste, enten det var en venn eller på instagram. Motstanden bunnet i det at jeg skammet meg over å spise, skammet meg over hva jeg spiste, skammet meg over å være avhengig av mat, i det hele tatt hadde jeg en følelse (som jeg opplevde som en grunnlegende følelse) av at spising var feil. Jeg syntes ikke jeg fortjente spise, og jeg var ikke helt overbevist om at mat virkelig var noe jeg, i motsetning til alle andre mennesker i verden, måtte ha. De gangene jeg spiste noe hjemme hos foreldrene mine, fikk jeg dem først til å love at de ikke skulle nevne det for noen, skrive på facebook eller lignende. Jeg ville ikke at noen skulle vise AT jeg spiste, langt mindre HVA jeg spiste.

Situasjonen i dag, omtrent et halvt år senere, kunne ikke vært mer annerledes! Det er vondt å tenke på hvor (livstruende) syk jeg var. Jeg er fortsatt syk men samtidig så mye bedre enn den gangen. Å skamme seg av å være avhengig av mat er jo helt absurd, det er som å skamme seg over å være avhengig av luft. Jo mer jeg har spist, jo mer selvsikker har jeg blitt. Veien har vært lang (og er på lang nær slutt), men i dag er spising en selvfølge. Et grunnleggende behov jeg ikke lengre føler et snev av dårlig samvittighet for å dekke. Så klar jeg skal ha mat! Spørsmålet er ikke lengre OM jeg skal spise, men HVA jeg skal spise. Det er fortsatt mange matvarer jeg styrer unna, men de tingene jeg spise, spiser jeg mye av! Selv om jeg er redd for en del matvarer, er jeg ikke lengre redd for kalorier.

Når jeg ramser opp hva eller hvor mye jeg spiser på en dag, har noen ganger den umiddelbare reaksjonen til den andre personen vært «oi, det er jo en del!». Tidligere ville det vært enormt triggende, og ville sannsynligvis fått meg til å sverge på å aldri noen gang spise noe som helst igjen. Nå plager det meg ikke. Overhode. Jeg spiser mye (mye = mye mer enn før, men altså ikke unormalt mye), og det skammer jeg meg overhode ikke. Synes noen jeg spiser mye, er min umiddelbare respons damn right!

Akkurat hvor mange kalorier jeg spiser skal jeg komme tilbake til i et annet innlegg, men jeg kan fortelle at volum-messig spise jeg mye. Jeg hørte uttrykket volum-spiser, og det kan jeg lett identifisere meg med. Jeg spiser mye frukt, grønnsaker og bær, som er lav i næringsinnhold, og som jeg derfor må/vil/kan spise mye av. Bare for å ha det sagt med en gang, jeg spiser ikke (lengre) kun frukt og grønt, og jeg spiser det ikke i stede for noe annet... Jeg spiser det i tillegg til de andre tingene, som bønner, vegetarprodukter, grøt, yoghurt, nøtter, egg, osv. Når jeg spiser middag hjemme hos foreldrene mine (typisk rett der er ovnsbakte grønnsaker med tomatsaus og masse bønner og kikkerter pluss sunne, lavkarbo rundstykker eller lignende), spiser jeg enkelt like mye som pappa.

Mat ER rett og slett medisin!* Og det gjelder for alle, alltid. Det er ikke slik at jeg bare skal spise «masse» og nyte maten nå i vektoppgangsfasen. Jeg spiser fordi jeg trenger og fortjener mat!. Det er ikke noe midlertidig diett eller kur, det er en livsendring. En forbedring. Og den skal vare for resten av livet.

(*jeg bare må nevne noe; jeg har et Open Office-doument, som jeg fyller opp med stikkord, setninger og idèer som etterhvert jobber videre med. Det er den plassen jeg samler tankene mine, noen av dem blir til innlegg, andre ikke. For en god stund siden limte jeg inn setningen «mat er rett og slett medisin. Så enkelt og så umulig.» Den gangen føltes det nemlig umulig, i dag er det uendelig fjernt for meg å skulle hatt den følelsen!)