Da det gikk til helvete

Siden i høst har jeg tenkt mye på hva som er min personlighet og hva som er psykdom. Hva kan jobbes med og endres, og hva må aksepteres som det er? Feks, på grunn av aspergersen er jeg mer rigid og det kan jeg ikke forandre på. Det må jeg godta, og jobbe med det i stede for mot det. Andre ting er mer usikkert. Hva om jeg sliter meg ut med å bruke masse tid og energi på noe som ikke kan bli bedre/anderledes? Jeg har både gått i behandling og jobbet med meg selv på egenhånd i mange, mange år nå. Jeg er vel egentlig der at jeg har gitt opp håpet om at det kommer til å bli bedre. Kanskje må jeg heller godta at mitt liv er slik at jeg mesteparten av tiden må slite med å holde hodet over vannet, overleve på de gode øyeblikkene, og kun ha korte perioder innimellom hvor jeg får pustet ut? Et slags kompromiss mellom livet og døden.

Selv når det har vært på sitt beste, feks sensommeren i fjor da «alt gikk på skinner», har det vært noe inni meg som har gjort vondt. Skikkelig vondt, nesten fysisk vondt, inni brystet. Jeg har grått og vært redd, helt uten noen grunn. Det har blitt avfeid, av alle inkludert meg selv. Jeg konkluderte med at det måtte være «mentale voksesmerter». Litt sånn larve-til-sommerfugl, det gjør vondt når man bryter ut av kokongen. Forandring gjør vondt, selv om det er til det bedre. Men kanskje ligger det en iboende, fastboende vondhet i meg som jeg aldri kommer til å slippe fra.

Jeg tenker mye på døden. Ikke nødvendigvis fordi jeg ønsker å dø, men fordi jeg er så sliten av å ha det slik jeg har det, og av å være slik jeg er. Og det er vel egentlig den tanken som den siste tiden har kommet igjen og igjen og igjen og igjen, på repeat inni hodet mitt hver gang en liten bagatell gjør at alt i meg knuses; jeg er så lei av å ha det slik jeg har det, jeg er så lei av å være slik jeg er. Det går ikke an. Ikke i lengden. Og det har pågått lenge nå.

Det er som om jeg klamrer meg til livet, til det jeg har som er godt. Jeg bruker det for alt det er verdt. Lager avtaler (og følger de), går kanskje litt på autopilot. Gjør det jeg «skal», gjør alt det «rette», er «flink». Ikke fordi det blir bedre av den grunn, men fordi det blir verre dersom jeg ikke gjør det. For om litt glipper, så glipper alt.

En kveld i midten av januar, var det noe som glapp. Formen var dårlig, dårligere enn «normalt». Jeg hadde kjent en stund på at jeg nærmet meg bristepunktet. Og det kom. Det var snakk om en bagatell, sånn egentlig, men alt bare raste, sånn skikkelig. Kvelden ble etterhvert så ille at jeg dro til legevakta, for første gang siden i fjor vår. Til alt hell var det favorittlegen min som hadde vakt, og jeg fikk en god samtale med henne. Fortsatt er jeg 10-ish måneder skadefri, enn så lenge. I dagene som fulgte tok jeg fri fra stallen. For å få hvilt litt. Det har jeg nemlig gjort et par ganger før; tatt fri èn dag, og det har vært godt. Men det viser seg at èn dag holder. Noe mer enn det, og det blir bare krøll. På stallfri dag nr tre kjente jeg at en så lang pause var det dummeste jeg kunne gjort. Jeg klarte ikke dra opp i stallen. Alt låste seg fullstendig. Den dagen kom jeg meg ikke ut av døra hjemme en gang. Dvs jeg kom meg ut, for å gå meg en liten tur i mørket, men snudde etter 300 meter fordi hele kroppen bare sa stopp. Flere andre ting ble med ned i dragsuget. Jeg deaktiverte flere sosiale medier, for å ytterligere isolere meg selv. Og jeg følte meg enda jævligere. På dag nr fire var jeg ikke ute i det hele tatt. Bare lå på sofaen og kjente blodet bli til sort, tjukk tjære inni årene mine. Stenge meg selv inne, stenge verden ute. Ville forsvinne; først gradvis, før jeg forsvant helt. Jo lengre tid som gikk, jo vanskeligere ble det å stoppe det, å snu det. Hver dag var langt som et vondt år. Alt var ugjennomtrengelig sort. Jeg var fylt av mørket, men helt tom på samme tid. Det er første gang på seks år at det har gått så langt.

Samtalen med legevaktslegen den første kvelden stakk hull på min 2-måneders lange «mentale forstoppelse» som har gjort at jeg har hatt en real skrivesperre. Dagen etter legevaktsbesøket fikk jeg skrevet ut ganske mye. Men å sitte alene med alle tankene ble fryktelig tungt. Siden sosiale medier var deaktivert, hadde jeg heller ingen av mine faste lese-venner jeg kunne sende en tekst til. Jeg tittet mye på bilder av Frøya, med en forvirrende følelse av savn og likegyldighet. Hun var bare noen minutter unna, men uendelig fjern. Jeg lengtet etter henne, men noe i meg sa at hun hadde det bedre uten meg. Alt gikk i stå inni hodet. Før jeg drar fra stallen pleier jeg alltid, alltid, å si sov godt til Frøya, og «vi sees i morgen!». Den siste kvelden jeg var i stallen, den kvelden alt gikk til helvete, gjorde jeg ikke det. Fordi jeg ikke visste om jeg kunne holde det jeg lovet. Det kjentes ut som jeg aldri ville se henne igjen.

Jeg forsøkte å få tak i psykologen min, bare for å finne ut av at han ikke var på jobb hele uka. Dagene besto for det meste i å lure på om jeg ikke skulle treffe bunnen snart? Hvor dypt er det mulig å falle? Da bunnen endelig kom, var det en lettelse. Jeg hadde falt så sakte og lenge at sammenstøtet ikke ble dramatisk. Etter flere døgn hvor alt bare ble verre og verre, og mørkere og mørkere, for hver time som gikk, stoppet det omsider opp. Og der var sjansen min. Desperat karret jeg meg opp i stallen, og fikk pratet med Marie; daglig leder i stallen samt god venn, som har betydd enormt mye for meg de siste tre årene. Da den mentale forstoppelsen slapp, var mye at det som kom ut ting jeg trengte snakke med henne om. Uten filter fikk jeg vrengt ut det jeg trengte å få ut. Underveis kjente jeg at en god del av det som hadde slått knute på seg ble rettet ut, og det som var fastlås ble låst opp. Hun er en fin venn, et fint menneske, og generelt bare så uendelig mye finere enn hva hun selv skjønner. Hun aner ikke hvor mye hun hjelper meg. Mye løsnet og etter det har jeg vært i stallen mange timer, hver eneste dag.

Det er mange jeg kunne (og absolutt burde) tatt kontakt med når ting ble så ille, men jeg klarte ikke. Heldigvis skjønte to andre gode venner fra stallen at noe var galt og rakte ut en hånd, forsikret meg om at de var der for meg, at det bare var å ta kontakt, uansett. Tenk å ha sånne mennesker i livet sitt, det betyr alt i hele verden! Jeg innser enda mer hvilken avgjørende rolle stallen spiller i livet mitt. Stallen ER livet mitt. Alle mine sterkeste følelser er knyttet opp mot stallen, på godt og vondt. Sitter jeg med tanker og følelser alene så skal det ikke så mye til før de slår krøll på seg, men om jeg er flink til å snakke om ting, be om hjelp og råd og støtte, så klarer jeg å holde det ved like. Det må jeg gjøre, ikke bare for min egen del, men også for de jeg har rundt meg og omgås med i stallen. Det er umulig å ikke tenke at jeg er et mareritt å forholde seg til når det stormer som verst (og ofte ellers også). Følelsene raser og humøret svinger og det er umulig å vite hva som er galt og hva som er rett, jeg vet det ikke selv en gang! Men jeg forsøker å tenke at de andre i stallen ville umulig vært så snille og tålmodige med meg som de er, dersom jeg hadde vært så horribel som jeg ser for meg at jeg er.

Kanskje er det litt slik som det er med Frøya. Hun er verdens beste lille ponni... så fremst hun ikke er sulten. Jo mer sulten hun er, jo mer ufyselig blir hun. Ufin, urasjonell, usympatisk. Ikke noe greit å være henne, ikke noe greit å være rundt henne. Men dersom hun har mat i magen er hun uimotståelig. Vi hjelper henne, og tilrettelegger slik at hun ikke får sjansen til å bli for sulten; dersom hun skal bli sjekket av dyrlege eller skal bli stelt av barn eller skal gå tur eller noe annet hvor hun trenger være aktiv og tilstede, så får hun stå og spise litt forkant (også får hun faste måltider, selvsagt, hun mener kanskje selv at hun burde fått oftere og mer mat, men hadde hun fått det som hun ville så ville hun blitt altfor tjukk!)

På en måte var det kanskje godt at ikke psykologen min var tilgjengelig, for å finne ut av dette på egenhånd er jo det beste. Det er en verdifull erfaring å ta med seg videre. Den langsiktige planen er jo å avslutte behandlingen i spesialisthelsetjenesten, og siden i sommer har oppfølgingen blitt nedtrappet. Jeg har et stort, godt og trygt privat nettverk, som jeg må bruke for det det er verdt. Den triste realiteten er den at jeg for det meste av mitt voksne liv ikke har hatt nære venner. Det har vært psykologer og behandlere som har vært mine nærmeste. De jeg har snakket med, de jeg har fortalt alt til. Men å fortelle «alt» til en psykolog og å fortelle «alt» til en venn er to vidt forskjellige ting. Overgangen er utfordrende, selv om jeg føler meg ganske sikker på at jeg holder meg innafor det som er greit, kan jeg bli usikker på om jeg har sagt for mye eller lent meg for mye på en person. Men jeg forsøker å ikke bare ta, men også gi tilbake. Ikke fordi jeg må eller burde, men fordi jeg vil og ønsker. Det er godt å kjenne at det går begge veier, at jeg kan være der og stille opp for de som er der og stiller opp for meg.

Å endelig nå overflaten etter mange dager i komplett mørket, herregud for en følelse! Men selv om den akutte krisen er over, går det fremdeles ikke bra. Jeg får trekke pusten, men er fremdeles uendelig sliten og lei av å være som jeg er, og å ha det som jeg har det. Og jeg vet at flere nedturer vil komme. Jeg kommer til å miste fotfestet nok en gang. Rakne i sømmene atter igjen. Det er vel strengt tatt bare et spørsmål om tid. Jeg er så trist. Fryktelig trist. Gråter mye og ofte. Hudløs. Frustrasjonen i meg er ofte større enn hva jeg klarer å bære.

Men jeg er i stallen.