Men
det er naturlig, er det ikke?! Noen mennesker kommer man overens med,
andre ikke. Det handler om personlig kjemi. Men i helsevesenet er det
et problem, fordi det skal være «system-avhengig» ikke
personavhengig. En lege er en lege. En psykolog er en psykolog. En
sykepleier er en sykepleier. En miljøarbeider er en miljøarbeider.
Og det der funker ikke helt for meg. Jeg tror de fleste vil være
enig i at det ikke helt funker. For meg er det mennesket som er
avgjørende, ikke tittelen/yrket.
Det
jeg forsøker skrive om er nok et minefelt; nemlig om helsepersonell
som i større eller mindre grad blir personlig involvert i pasientene
sine. Det er mange sterke meninger om dette temaet, mange mener at
det er svært uhensiktsmessig, helt uakseptabelt og kun til skade for
pasienten. Andre har en mildere oppfatning og tenker at det kan være
rett i noen tilfeller. Jeg tenker at stikkordet her er «noen
tilfeller». Helsepersonell kan fint hjelpe pasienter samtidig som de
holder en profesjonell avstand. Man verken trenger eller skal ha den
spesielle kontakten med alle man møter, verken som behandler eller
pasient - men noen ganger, ikke ofte, men en sjelden gang, er det
akkurat det som skal til.
Jeg
har lest om en jente som hadde tilknytningsforstyrrelse, ei sårbar
jente som det nok var lett å føle stor omsorg for. For henne ble
det utrolig problematisk når personalet sa ting som at de fikk
morsfølelser for henne, ønsket å ta henne med seg hjem og passe på
henne ol. En annen jente jeg har lest om, fortalte at der hun var
innlagt så fikk hun nattaklem av personalet hver eneste kveld, hun
ble fortalt at hun var verdifull, og all omsorgen og varmen hun fikk
for første gang på lang tid, reddet henne.
Det
finnes så mange mennesker som overhode ikke hører hjemme i
helsevesenet, men som likevel jobber der – og så finnes det en god
del mennesker som passer perfekt i akkurat den jobben. En ting er det
faglige, det er jo noe «alle» kan lære, men man må dessuten ha en
iboende respekt, omsorg og interesse for de og det man jobber med.
Jeg har flere ganger vært utrolig heldig med menneskene jeg har møtt
i helsevesenet. Mennesker som har gått litt ut av rollen som
behandler/miljøpersonell/lege ect, og inn i rollen som medmenneske.
Som har gjort ting for meg og sagt ting til meg som jeg vil beskrive
som å gå above and beyond. En dypere kontakt, uten at det blir noe
usunt eller uetisk for noen av partene.
Psykologen
jeg hadde ved innleggelsene i fjor, er uten tvil en av de. Takket
være alt hun sa og gjorde for meg, vekket hun frem noe i meg jeg
ikke engang visste fantes. Hun satte i gang noe jeg ikke trodde var
mulig for meg å komme i gang med. Hennes enorme tro på meg og min
styrke, gjorde at jeg klarte tro selv også. Jeg er ekstremt glad i
henne og føler at vi to fikk en sterk og gjensidig kontakt. Uten at
det var noen misforståelser ute og går; vi var begge klar over at
jeg var pasient og hun behandler. Men det vi hadde til felles, var at
vi er tross alt mennesker, begge to.
Jeg
er så heldig at jeg fremdeles har kontakt med noen av de jeg har
fått den ekstra kontakten med, etter at behandlingsrelasjonen har
blitt avsluttet. Noen ganger har det vært naturlig, andre ganger ikke. Kontakten er en annen, relasjonen en annen, mer gjensidig.
Utover
det har jeg ikke lyst å fortelle så mye om hvem, hva eller når,
for det er så personlig, og jeg er redd andre skal dømme eller
misforstå, men jeg synes dette er et viktig tema. Det «lille» ekstra
kan resultere i noe veldig bra. Å bli sett på og møtt som et
menneske og ikke som en pasient, det er ubeskrivelig verdifullt. Jeg
blir fort svært knyttet til folk i helsevesenet, og naturlig nok
blir jeg aller sterkest knyttet til de som gjør dette ekstra. Og
det er de jeg gjennom de siste årene har blitt «for» knyttet til,
som har hjulpet meg mest og har bidratt til den største
forandringen. Selv om det gjør uutholdelig vondt å skilles fra de,
så tenker jeg alltid at smerten er verdt det. For jeg tar med meg
noe svært verdifullt videre, selv om jeg ofte må få det litt på
avstand før jeg ser det.