Det lille (som egentlig er stort!) ekstra

Når det kommer til helsevesenet og helsepersonell, er jeg selektiv i forhold til hvem jeg kan åpne meg for, snakke med. Visstnok er jeg «for» selektiv. Feks når jeg er innlagt og har det vanskelig, så er det ikke sånn at jeg vil prate med hvem som helst. Noen ganger har jeg en kontakt jeg vil prate med og som jeg føler det hjelper å prate med. Andre ganger er det greiest å bare holde meg for meg selv og vente til jeg får en annen person som kontakt ved neste vaktskifte. Eller når det gjelder legevakta. Har jeg det vanskelig en kveld så kan jeg ikke bare dra dit «for å snakke med noen», for det er så himla avhengig av hvem som er på jobb akkurat da. Noen er fine mens andre bare gjør vondt verre, og når jeg ikke vet hvem jeg kommer til å møte på, så er det like greit å la være å dra dit.

Men det er naturlig, er det ikke?! Noen mennesker kommer man overens med, andre ikke. Det handler om personlig kjemi. Men i helsevesenet er det et problem, fordi det skal være «system-avhengig» ikke personavhengig. En lege er en lege. En psykolog er en psykolog. En sykepleier er en sykepleier. En miljøarbeider er en miljøarbeider. Og det der funker ikke helt for meg. Jeg tror de fleste vil være enig i at det ikke helt funker. For meg er det mennesket som er avgjørende, ikke tittelen/yrket.

Det jeg forsøker skrive om er nok et minefelt; nemlig om helsepersonell som i større eller mindre grad blir personlig involvert i pasientene sine. Det er mange sterke meninger om dette temaet, mange mener at det er svært uhensiktsmessig, helt uakseptabelt og kun til skade for pasienten. Andre har en mildere oppfatning og tenker at det kan være rett i noen tilfeller. Jeg tenker at stikkordet her er «noen tilfeller». Helsepersonell kan fint hjelpe pasienter samtidig som de holder en profesjonell avstand. Man verken trenger eller skal ha den spesielle kontakten med alle man møter, verken som behandler eller pasient - men noen ganger, ikke ofte, men en sjelden gang, er det akkurat det som skal til.

Jeg har lest om en jente som hadde tilknytningsforstyrrelse, ei sårbar jente som det nok var lett å føle stor omsorg for. For henne ble det utrolig problematisk når personalet sa ting som at de fikk morsfølelser for henne, ønsket å ta henne med seg hjem og passe på henne ol. En annen jente jeg har lest om, fortalte at der hun var innlagt så fikk hun nattaklem av personalet hver eneste kveld, hun ble fortalt at hun var verdifull, og all omsorgen og varmen hun fikk for første gang på lang tid, reddet henne.

Det finnes så mange mennesker som overhode ikke hører hjemme i helsevesenet, men som likevel jobber der – og så finnes det en god del mennesker som passer perfekt i akkurat den jobben. En ting er det faglige, det er jo noe «alle» kan lære, men man må dessuten ha en iboende respekt, omsorg og interesse for de og det man jobber med. Jeg har flere ganger vært utrolig heldig med menneskene jeg har møtt i helsevesenet. Mennesker som har gått litt ut av rollen som behandler/miljøpersonell/lege ect, og inn i rollen som medmenneske. Som har gjort ting for meg og sagt ting til meg som jeg vil beskrive som å gå above and beyond. En dypere kontakt, uten at det blir noe usunt eller uetisk for noen av partene.

Psykologen jeg hadde ved innleggelsene i fjor, er uten tvil en av de. Takket være alt hun sa og gjorde for meg, vekket hun frem noe i meg jeg ikke engang visste fantes. Hun satte i gang noe jeg ikke trodde var mulig for meg å komme i gang med. Hennes enorme tro på meg og min styrke, gjorde at jeg klarte tro selv også. Jeg er ekstremt glad i henne og føler at vi to fikk en sterk og gjensidig kontakt. Uten at det var noen misforståelser ute og går; vi var begge klar over at jeg var pasient og hun behandler. Men det vi hadde til felles, var at vi er tross alt mennesker, begge to.

Jeg er så heldig at jeg fremdeles har kontakt med noen av de jeg har fått den ekstra kontakten med, etter at behandlingsrelasjonen har blitt avsluttet. Noen ganger har det vært naturlig, andre ganger ikke. Kontakten er en annen, relasjonen en annen, mer gjensidig.

Utover det har jeg ikke lyst å fortelle så mye om hvem, hva eller når, for det er så personlig, og jeg er redd andre skal dømme eller misforstå, men jeg synes dette er et viktig tema. Det «lille» ekstra kan resultere i noe veldig bra. Å bli sett på og møtt som et menneske og ikke som en pasient, det er ubeskrivelig verdifullt. Jeg blir fort svært knyttet til folk i helsevesenet, og naturlig nok blir jeg aller sterkest knyttet til de som gjør dette ekstra. Og det er de jeg gjennom de siste årene har blitt «for» knyttet til, som har hjulpet meg mest og har bidratt til den største forandringen. Selv om det gjør uutholdelig vondt å skilles fra de, så tenker jeg alltid at smerten er verdt det. For jeg tar med meg noe svært verdifullt videre, selv om jeg ofte må få det litt på avstand før jeg ser det.