Dette
er min fjerde sommer hvor jeg hjelper til på rideleirene i stallen. Tre uker på rad i begynnelsen av ferien, fra klokken 8 til 4 mandag til fredag, 8
barn per uke. Kanskje de mest intense ukene i året. Jeg er der
frivillig, synes det er fint å kunne være til hjelp, men har pleid
å ta avbrekk når jeg måtte. Tidligere år har jeg kommet rundt kl
10, trukket meg unna eller dratt fra stallen noen timer mens barna
spiste lunsj midt på dagen, og ofte dratt hjem etter barnas siste
ridetime for dagen, som regel klokken tre. Jeg har ikke involvert meg
så mye, men heller bare puslet litt med mitt, og stilt opp der jeg
har blitt bedt om å være.
Som
jeg har skrevet om så mange ganger før, så har det å være i
stallen vært en brå overgang, både psykisk og fysisk, fra det
livet jeg hadde før stallen. Jeg har begynt å kjenne på at jeg er
faktisk blitt sterkere, både fysisk og psykisk. Slike ting har
sjeldent en konkret målestokk, men nå i sommer så kjenner jeg
svært godt at noe har skjedd. Før rideleirene startet i år, kjente
jeg at denne gangen skal jeg være med hele veien, hele dagen, alle
dager. Fra barna kom, til de dro. Jeg har ønsket det hvert år men det har ikke på noen måte latt seg gjennomføre det tidligere. Det er liksom noe
med det, å være tilstede hele tiden, å få med seg det som skjer.
Man blir ikke like godt kjent med barna, når man bare er en
person som kommer og går, sammenlignet med de personene som er der
sammen med dem hele tiden.
En av jentene laget løvetannkrans til meg!
Etter
uke èn kjente jeg at grunnen under beina mine gynget faretruende, og
jeg var usikker på om jeg var i stand å komme meg gjennom ytterlige
to slike uker. Jeg var så sliten og tiden gikk så sakte at allerede
på tirsdag følte jeg at det var fredag. Men barna var herlige og
morsomme og siden jeg i år var tilstede hele tiden, fikk jeg en god
relasjon med dem. Selv om jeg var sliten, så koste jeg meg,
skikkelig. Uke to kom, ny gjeng med herlige barn, og uka fløy avgårde.
Uke tre, ny flott gjeng, igjen gikk uka umåtelig treigt og igjen
hadde jeg fredagsfølelse på tirsdag ettermiddag. Men fredagen (den
ekte fredagen) kom, og jeg sto løpet ut. Jeg visste vel egentlig at jeg
ville klare det, spørsmålet var heller om jeg kom til å dra
strikket for langt og slite meg selv så fullstendig ut at jeg kom
til å gå på en smell etter at ukene var omme. Den første uken så
det ut som det kom til å være tilfelle, men en rolig helg hjalp
godt på, og jeg klarte roe litt mer ned de siste to ukene.
I
løpet av disse tre ukene har jeg dessuten fått prøvd meg som
ridelærer, et par ganger. Jeg har forsøkt det før, uten at jeg
helt har fått smaken for det. Jeg har følt at jeg ikke er god nok
og at ungene går glipp av noe dersom de har time med meg, i stede
for en som faktisk er ridelærer. Men det føltes mye bedre denne
gangen. Selv om jeg kanskje ikke føler meg spesielt flink, så kan
jeg jo det som er helt basic for barn som skal lære å ri, og føler
at jeg kan gi dem tips og hjelp og veiledning.
Av
forskjellige grunner har kjøkkenet vært en plass jeg har holdt meg
unna, men i år har jeg engasjert meg litt mer på det området. Jeg
har hatt ansvar for frokost de fleste dagene; dekket på bordet,
satte frem mat og pålegg, kokte egg, og tatt oppvasken etterpå. Og
jeg har som regel sittet sammen med barna, nesten hver måltid, selv om
jeg ikke spiste det samme som de spiste. Det har vært både rart og
fint, at barna har sagt takk for maten til MEG når de har gått bra
bordet.
På "fjelltur"!
Jeg
føler meg tryggere. Mer voksen, kanskje? Det har vært ting
underveis som har vært vanskelig, som jeg ikke har forstått eller
ting jeg har lurt på, men jeg har klart å løsne opp i det i stede
for å «la meg» bli begravet av det. Også ser jeg ting som jeg
burde gjort anderledes, som ville gjort det litt lettere for meg
selv. Jeg har verken drukket nok vann eller fått i meg tilstrekkelig
næring. Dagene har blitt for lange; etter at barna har dratt har jeg
puslet litt med Frøya og sullet litt for meg selv, og har endt opp
med å være i stallen rundt 12 timer de fleste dagene. Jeg har også
gått litt for mye; begge mandagene de første to ukene så gikk jeg på
4-timersturer etter stallen, og det i seg selv er jo slitsomt nok.
Beina har blitt litt for sliten og kroppen litt for trett. Men summa
sumarum så tenker jeg at jeg har en god grunn til å være strålende
fornøyd.