Ildprøven

Dette er min fjerde sommer hvor jeg hjelper til på rideleirene i stallen. Tre uker på rad i begynnelsen av ferien, fra klokken 8 til 4 mandag til fredag, 8 barn per uke. Kanskje de mest intense ukene i året. Jeg er der frivillig, synes det er fint å kunne være til hjelp, men har pleid å ta avbrekk når jeg måtte. Tidligere år har jeg kommet rundt kl 10, trukket meg unna eller dratt fra stallen noen timer mens barna spiste lunsj midt på dagen, og ofte dratt hjem etter barnas siste ridetime for dagen, som regel klokken tre. Jeg har ikke involvert meg så mye, men heller bare puslet litt med mitt, og stilt opp der jeg har blitt bedt om å være.

Som jeg har skrevet om så mange ganger før, så har det å være i stallen vært en brå overgang, både psykisk og fysisk, fra det livet jeg hadde før stallen. Jeg har begynt å kjenne på at jeg er faktisk blitt sterkere, både fysisk og psykisk. Slike ting har sjeldent en konkret målestokk, men nå i sommer så kjenner jeg svært godt at noe har skjedd. Før rideleirene startet i år, kjente jeg at denne gangen skal jeg være med hele veien, hele dagen, alle dager. Fra barna kom, til de dro. Jeg har ønsket det hvert år men det har ikke på noen måte latt seg gjennomføre det tidligere. Det er liksom noe med det, å være tilstede hele tiden, å få med seg det som skjer. Man blir ikke like godt kjent med barna, når man bare er en person som kommer og går, sammenlignet med de personene som er der sammen med dem hele tiden. 

En av jentene laget løvetannkrans til meg!

Etter uke èn kjente jeg at grunnen under beina mine gynget faretruende, og jeg var usikker på om jeg var i stand å komme meg gjennom ytterlige to slike uker. Jeg var så sliten og tiden gikk så sakte at allerede på tirsdag følte jeg at det var fredag. Men barna var herlige og morsomme og siden jeg i år var tilstede hele tiden, fikk jeg en god relasjon med dem. Selv om jeg var sliten, så koste jeg meg, skikkelig. Uke to kom, ny gjeng med herlige barn, og uka fløy avgårde. Uke tre, ny flott gjeng, igjen gikk uka umåtelig treigt og igjen hadde jeg fredagsfølelse på tirsdag ettermiddag. Men fredagen (den ekte fredagen) kom, og jeg sto løpet ut. Jeg visste vel egentlig at jeg ville klare det, spørsmålet var heller om jeg kom til å dra strikket for langt og slite meg selv så fullstendig ut at jeg kom til å gå på en smell etter at ukene var omme. Den første uken så det ut som det kom til å være tilfelle, men en rolig helg hjalp godt på, og jeg klarte roe litt mer ned de siste to ukene.

I løpet av disse tre ukene har jeg dessuten fått prøvd meg som ridelærer, et par ganger. Jeg har forsøkt det før, uten at jeg helt har fått smaken for det. Jeg har følt at jeg ikke er god nok og at ungene går glipp av noe dersom de har time med meg, i stede for en som faktisk er ridelærer. Men det føltes mye bedre denne gangen. Selv om jeg kanskje ikke føler meg spesielt flink, så kan jeg jo det som er helt basic for barn som skal lære å ri, og føler at jeg kan gi dem tips og hjelp og veiledning.

Av forskjellige grunner har kjøkkenet vært en plass jeg har holdt meg unna, men i år har jeg engasjert meg litt mer på det området. Jeg har hatt ansvar for frokost de fleste dagene; dekket på bordet, satte frem mat og pålegg, kokte egg, og tatt oppvasken etterpå. Og jeg har som regel sittet sammen med barna, nesten hver måltid, selv om jeg ikke spiste det samme som de spiste. Det har vært både rart og fint, at barna har sagt takk for maten til MEG når de har gått bra bordet.

På "fjelltur"!

Jeg føler meg tryggere. Mer voksen, kanskje? Det har vært ting underveis som har vært vanskelig, som jeg ikke har forstått eller ting jeg har lurt på, men jeg har klart å løsne opp i det i stede for å «la meg» bli begravet av det. Også ser jeg ting som jeg burde gjort anderledes, som ville gjort det litt lettere for meg selv. Jeg har verken drukket nok vann eller fått i meg tilstrekkelig næring. Dagene har blitt for lange; etter at barna har dratt har jeg puslet litt med Frøya og sullet litt for meg selv, og har endt opp med å være i stallen rundt 12 timer de fleste dagene. Jeg har også gått litt for mye; begge mandagene de første to ukene så gikk jeg på 4-timersturer etter stallen, og det i seg selv er jo slitsomt nok. Beina har blitt litt for sliten og kroppen litt for trett. Men summa sumarum så tenker jeg at jeg har en god grunn til å være strålende fornøyd.