Jeg
visste tidlig i år at jeg ikke kom til å få mulighet til å dra på
noe ferie, så jeg tenkte at jeg kunne hvertfall få til et par dager
i vesterålen hvor jeg bare gikk på tur. Og når tanken først kom
så bet den seg fast, og jeg har gått rundt og drømt om en langtur
i hele vår. Det kom noen humper i veien; jeg gikk så mye at jeg var
i ferd med å gå på meg beinhinnebetennelse, og jeg måtte trappe
kraftig ned på turene mine. Var jeg heldig kunne jeg gå 1 (max 2)
turer i uka – dersom jeg hvilte beina godt de andre dagene. Dermed
lot det seg ikke gjennomføre å gå tur 3 dager til ende, slik jeg
tidligere hadde tenkt. I bakhodet hadde jeg med meg fysioterapautens
anbefalinger (og formaninger) om hvile, og at dersom
beinhinnebetennelsen brøt helt ut så ville det bli et vanskelig å
langvarig prosjekt å bli kvitt det, så jeg gjorde meg selv en
tjeneste ved å heller ta det mer med ro nå og ta meg en tur
innimellom, enn å kanskje bli satt helt ut av spill senere. Uansett
hvor frustrerende det var... Jeg klarte etterhvert å godta tingenes
tilstand, og bestemte meg i stede for å hvile meg godt i en uke, og
så ta en dagstur i vakre Vesterålen.
Pappa
ble med, vi kjørte dit dagen før. Da vi kom frem på kvelden, gikk
vi tur i det han kaller «sitt barndoms rike». Det var en veldig fin
kveld sammen med pappa, hvor vi gikk et godt stykke og han fortalte
om minner og opplevelser fra sin oppvekst. Jeg er så takknemlig for
å ha en pappa som er både sprek i kroppen og klar i hodet. Ikke alle
er så heldig!
«Hovedturen»
tok jeg alene dagen etter. Jeg startet klokka ni, med en sekk full av
vann, mat og ekstra klær. Og gnagsårplaster, herregud så viktig
det er å huske gnagsårplaster! Jeg hadde en slags plan, men var
usikker på hvordan kroppen var, så det var flere plasser i løypa
jeg kunne bli plukket opp dersom jeg kjente at jeg måtte gi meg.
Første etappe var opp på et 500+ meter fjell, og så helt ned
igjen, for så å gå videre opp til et nytt 500+ meter høyt
fjell/hei. Derfra kunne jeg enten gå ned på andre siden og bli
hentet, eller jeg kunne følge en skogssti som gikk tilbake rundt
fjellet/heia. Den etappen ville være ca 12 km, men litt før
halvveis hadde jeg mulighet til å bryte av og gå ned til en vei for
å bli henta. Jeg tenke egentlig at jeg kom til å bryte av der, det
var tross alt en svært lang tur. I tillegg var temperaturen på
nærmere 30 grader, spesielt inni den vindstille skogen, noe vi
nordlendinger overhode ikke er vant til. Men det var ganske deilig. Jeg gikk og dagdrømte om å ta med meg Frøya dit, tenk å ri, trave, galoppere gjennom skogen, for en drøm!
Til
min store overraskelse var kroppen skikkelig i slaget - jeg hadde
ikke et eneste snev av smerter i beina og jeg kom meg tilbake til
stedet jeg startet fra. Sannsynligvis takket være et fornuftig valg
av tempo, og gode sko. Jeg hadde med meg litt for lite vann, så de
siste kilometrene var ganske jævlige, men på parkeringsplassen ble
jeg møtt av pappa som hadde med en iskald flaske imsdal, og vipps så
var alt glemt.
Jeg
gikk i over 7 timer den dagen, tilsammen over 1200 høydemeter og tilbakela ca
27 kilometer. Været og naturen var helt fantasisk, det er en av de
fineste turene jeg har vært på. Det var dessuten litt godt med en
alene-tur. Ikke møtte jeg mange andre folk heller, til tross for at
det er et relativt populært turområde (kan ha noe å gjøre med den
voldsomme varmen...). Dette tror jeg kan komme til å bli en årlig tradisjon!