Årets luftetur

Jeg blir bare mer og mer glad i Vesterålen. Pappa er derfra, og jeg har mange gode barndomsminner fra ferier og helgeturer dit. Det føltes litt rart å være innlagt akkurat der, men til tross for at første møte med avdelingen var en katastrofe, så har de andre oppholdene mine der bare forsterket de gode følelsene. Vesterålens natur er lik Lofoten, men samtidig veldig anderledes. I Lofoten er det mest fjell, «alle» turer går rett opp og rett ned. I Vesterålen derimot, er det i tillegg til toppturer, mange turløyper i flatt terreng. Kilometervis med skogsstier. Det er jo godt med variasjon, og å kunne gå seg en lang tur uten at det nødvendigvis må være oppover.

Jeg visste tidlig i år at jeg ikke kom til å få mulighet til å dra på noe ferie, så jeg tenkte at jeg kunne hvertfall få til et par dager i vesterålen hvor jeg bare gikk på tur. Og når tanken først kom så bet den seg fast, og jeg har gått rundt og drømt om en langtur i hele vår. Det kom noen humper i veien; jeg gikk så mye at jeg var i ferd med å gå på meg beinhinnebetennelse, og jeg måtte trappe kraftig ned på turene mine. Var jeg heldig kunne jeg gå 1 (max 2) turer i uka – dersom jeg hvilte beina godt de andre dagene. Dermed lot det seg ikke gjennomføre å gå tur 3 dager til ende, slik jeg tidligere hadde tenkt. I bakhodet hadde jeg med meg fysioterapautens anbefalinger (og formaninger) om hvile, og at dersom beinhinnebetennelsen brøt helt ut så ville det bli et vanskelig å langvarig prosjekt å bli kvitt det, så jeg gjorde meg selv en tjeneste ved å heller ta det mer med ro nå og ta meg en tur innimellom, enn å kanskje bli satt helt ut av spill senere. Uansett hvor frustrerende det var... Jeg klarte etterhvert å godta tingenes tilstand, og bestemte meg i stede for å hvile meg godt i en uke, og så ta en dagstur i vakre Vesterålen.

Pappa ble med, vi kjørte dit dagen før. Da vi kom frem på kvelden, gikk vi tur i det han kaller «sitt barndoms rike». Det var en veldig fin kveld sammen med pappa, hvor vi gikk et godt stykke og han fortalte om minner og opplevelser fra sin oppvekst. Jeg er så takknemlig for å ha en pappa som er både sprek i kroppen og klar i hodet. Ikke alle er så heldig!

«Hovedturen» tok jeg alene dagen etter. Jeg startet klokka ni, med en sekk full av vann, mat og ekstra klær. Og gnagsårplaster, herregud så viktig det er å huske gnagsårplaster! Jeg hadde en slags plan, men var usikker på hvordan kroppen var, så det var flere plasser i løypa jeg kunne bli plukket opp dersom jeg kjente at jeg måtte gi meg. Første etappe var opp på et 500+ meter fjell, og så helt ned igjen, for så å gå videre opp til et nytt 500+ meter høyt fjell/hei. Derfra kunne jeg enten gå ned på andre siden og bli hentet, eller jeg kunne følge en skogssti som gikk tilbake rundt fjellet/heia. Den etappen ville være ca 12 km, men litt før halvveis hadde jeg mulighet til å bryte av og gå ned til en vei for å bli henta. Jeg tenke egentlig at jeg kom til å bryte av der, det var tross alt en svært lang tur. I tillegg var temperaturen på nærmere 30 grader, spesielt inni den vindstille skogen, noe vi nordlendinger overhode ikke er vant til. Men det var ganske deilig. Jeg gikk og dagdrømte om å ta med meg Frøya dit, tenk å ri, trave, galoppere gjennom skogen, for en drøm!

Til min store overraskelse var kroppen skikkelig i slaget - jeg hadde ikke et eneste snev av smerter i beina og jeg kom meg tilbake til stedet jeg startet fra. Sannsynligvis takket være et fornuftig valg av tempo, og gode sko. Jeg hadde med meg litt for lite vann, så de siste kilometrene var ganske jævlige, men på parkeringsplassen ble jeg møtt av pappa som hadde med en iskald flaske imsdal, og vipps så var alt glemt.

Jeg gikk i over 7 timer den dagen, tilsammen over 1200 høydemeter og tilbakela ca 27 kilometer. Været og naturen var helt fantasisk, det er en av de fineste turene jeg har vært på. Det var dessuten litt godt med en alene-tur. Ikke møtte jeg mange andre folk heller, til tross for at det er et relativt populært turområde (kan ha noe å gjøre med den voldsomme varmen...). Dette tror jeg kan komme til å bli en årlig tradisjon!