Å
få aspergers-diagnosen, for seks år siden, var som et lyn fra blå
himmel. Men jo mer jeg lærte om det, jo mer falt brikkene på plass.
Jeg har alltid følt meg utenfor, «feil», noe har bare vært galt
uansett hvor hardt jeg har prøvd. Med diagnosen fikk jeg en
forklaring. Jeg tenker at det var den forvirringen og frustrasjonen
jeg hadde levd med i så mange år, som gjorde at jeg sakte var i
ferd med å ta livet at meg, gjennom sulting og selvskading. Det tok
tid å komme på rett kjøl, rent fysisk, men jeg er sikker på at
det er takket være at jeg har fått innsikt og en forståelse for
hvordan jeg fungerer, og hvorfor det er sånn. Det er gull verdt. På
mange måter er jeg sikker på at alle svarene diagnosen ga meg, har
reddet livet mitt.
«Jeg
er den stygge andungen. Jeg forsøker å tenke, føle og oppfører
seg som en and, men jeg får ikke til, jeg passer ikke inn, jeg er
ikke en del av flokken. Det er noe som ikke stemmer. Jeg klarer bare
ikke skjønne hva det er jeg gjør feil og jeg føler meg utenfor,
mislykka, håpløs. Nå har jeg endelig fått vite at jeg ikke er noe
and. At jeg heller aldri vil kunne bli noen and, men jeg skal få
hjelp til å lære meg å leve likevel. ”Tilpasse og stabilisere”, i stede for ”fikse og reparere”. Jeg kan puste
ut. Endelig.»
Derfor
gjør det direkte vondt når folk insinuerer (eller sier rett ut) at jeg ikke har
aspergers. At jeg kan da ikke ha asperger. Fordi de med den diagnosen
er jo sånne som tar ALT bokstavelig, ikke eier empati, ikke skjønner
ironi eller sosiale koder og ikke klarer holde øyekontakt. Og
det er jo ikke meg, det. Så da kan jeg jo umulig ha aspergers.
 |
| https://www.facebook.com/doodlebeth/posts/1507698109529472 |
Dette
med sosiale koder er bare en brøkdel av hva en
asperger-diagnose innebærer. En viktig ting å
vite er at hos jenter med aspergers er symptomene ofte annerledes enn hos gutter, og det er gjerne «gutte-aspergers» folk
flest forbinder med diagosen. I en artikkel sto det skrevet; «jenter med en
tilstand innenfor autismespekteret fremstår atferdsmessig som mindre
”autistiske” enn gutter». Grunnen til at de fleste som
diagnostiseres er gutter, er kanskje ikke fordi
det er flest gutter som har det, men fordi jenter er flinkere til å
tilpasse seg, og forblir derfor udiagnostisert. For jenter er det
typisk at plagene ofte blir skjult bak symptomer som angst,
depresjon, selvskading og anoreksi. Noen
jenter eller voksne kvinner med aspergers syndrom, særlig de som har
en betydelig intellektuell kapasitet, kan være vanskelig å
diagnostisere, fordi de ofte greier å kamuflere vanskene sine.
Dessuten er det innenfor psykisk helsevern for voksne forholdsvis
lite kunnskap om voksne med autismespekterforstyrrelser. Jentene
kan fremstå som tilsynelatende «normale», samtidig som de ofte
lider i stillhet. Den kognitive svikten, kan være like alvorlig hos
jenter som hos gutter.»
Det
er også viktig å huske at asperger er i den høytfungerende enden
av et ganske bredt autismespekter. I et tidligere blogginnlegg, «Ikke akkurat Sheldon Cooper», skrev jeg;
«autismespektret er dessuten vidt, fra barnet som kun snakker om
dinosaurer, kun vil ha på seg superman-pyjamasen, kun vil spise loff
med hvitost hvert måltid hver dag hele uken og som ikke vil ha
verken blikkontakt eller fysisk kontakt, til barnet som ikke helt
finner seg til rette, og det er tydelig at det er noe som skurrer.
Jeg er på den «milde» siden. Og det er vel nettopp derfor at det
tok 24 år før det ble oppdaget. Det er mange små ting med meg, som
i seg selv ikke er verken unormale eller spesielle. Jeg er feks
veldig glad i dyr. Det er noe som er typisk for jenter med asperger, men
det betyr ikke at alle jenter som er glad i dyr har asperger. Det er
summen av alle disse små tingene er noe som tilsammen utgjør en
annerledeshet.»
Spektret
er såpass bredt, at man kan ikke si at sånn-og-sånn er en person
med aspergers, men heller si en person med aspergers KAN ha det sånn-og-sånn.
Selv om det finnes fellestrekk, så kommer det til uttrykke på mange
forskjellige måter, med mange forskjellige utfordringer og
symptomer.
På
facebook følger jeg en ung stand-up komiker, som er kjempemorsom og
legger ut artige bilder og videoer – og han har asperger! Hvem
skulle tro en med asperger kunne være stand-up komiker, liksom?
Mange
har en slektning eller en filmkarakter som referansepunkt for hva som
«er asperger» (forståelig nok). En
ting jeg har lest mange plasser, er «har du møtt en person med
aspergers, så har du møtt en person med aspergers». Mange år før
jeg selv fikk diagnosen, hadde jeg en venninne som jeg etter en tid
fikk vite hadde asperger. Jeg visste den gang ikke noe om det, annet
enn det stereotypiske. Denne venninnen var en varm, omsorgsfull,
oppegående person, og passet ikke på noen måte inn i det bildet
jeg hadde av en person med asperger. Det kunne ikke falt meg inn å begynne å fortelle henne at hun derfor ikke hadde den diagnosen, i stede tenkte jeg at jeg hadde lært noe nytt.
Empati
er noe jeg har i bøtter og spann. Jeg forstår mye av sosiale koder,
men det kan noen ganger være vanskelig å forstå hvorfor noe blir
rett og hvorfor noe blir galt, og hva jeg skulle gjort anderledes de
gangene det blir galt. For å kunne fungere er jeg helt avhengig av
forutsigbarhet, struktur og rutiner. Stress og usikkerhet gjør meg
direkte dårlig.
Jeg
fremstår som svært oppegående, og det er jeg egentlig glad for. Det har ikke alltid vært slik, jeg har brukt mange, mange år på å komme til dette punktet! Det er mye jeg får til og det er mye jeg klarer. Men folk flest
treffer meg på mitt beste, og kjenner ikke til noen andre versjoner
av meg. Som når jeg har jobbet som en engasjert og oppmerksom
ridelærer en lang ettermiddag, og begynner gråte med det samme jeg
setter meg i bilen fordi jeg har brukt opp kreftene for lengst. Som
når jeg gråter meg i søvn fordi det er så frustrerende å ikke
skjønne ting jeg føler at jeg burde skjønt. Som når jeg skader
meg selv fordi alt er så fullstendig kaos og jeg desperat trenger
noe som er konkret. Som når jeg føler at verden er så forvirrende
at jeg ikke har lyst å leve lengre.
Jeg
er ganske åpen, men det er ikke alt jeg deler. Jeg er ganske redd
for at de rundt meg skal skjønne hva som egentlig foregår i krikene
og krokene inni hodet. Noen av tingene får meg
faktisk til å føle at jeg er gal, og det er en forferdelig følelse.
Jeg har lyst å ramse opp alle symptomene mine, for å
forsvare og rettferdiggjøre diagnosen jeg har fått, men har
samtidig egentlig ikke lyst til det. Hvorfor skal jeg måtte bevise
og overbevise?
Når
noe er vanskelig for meg kan jeg ofte «trøste» meg med at det er
pga aspergersen, det å ha en krok å henge det på gjør det ofte
mer overkommelig. Det er en forklaring, ikke en unnskyldning. Men det
er sjeldent at jeg snakker så mye om det, for å spare meg selv for bagatelliserende kommentarer som «det er normalt» og «sånn er det
for alle i blant!» og «det er ingen som har det bra hele tiden!».
Selv om mange sikkert mener det som trøstende, så er det
kjempevanskelig å få slike kommentarer. Det sier liksom noe om at
problemet ligger hos meg. At det at ting blir så ekstra vanskelig
for meg, er fordi det bare er jeg som ikke får til det som «ALLE»
andre får til. Jeg som gjør noe feil. Jeg som ikke er bra nok. Jeg
som ikke er flink nok. Jeg som ikke prøver hardt nok. Jeg som må ta
meg sammen.
Asperger/autisme
ikke egentlig er en psykisk lidelse, men en utviklingsforstyrrelse.
Det er ikke egentlig noe som er galt eller feil, det bare er en annen
måte å være på, at man har en litt annen fungering. I større
eller mindre grad. Det er medfødt, så det er ikke noe man kan få. Det er heller ikke noe man kan bli frisk av, men med tilrettelegging, rutiner, støtte og forståelse så kan man fint leve med det.
Jeg
er så takknemlig for at jeg den gangen for seks år siden møtte en psykolog
som så forbi det stereotypiske, og satte sammen brikken ingen før
har tenkt hadde noe med hverandre å gjøre. Han
så på hele bildet. Heldigvis.
