Fra sommeren 2017;
Jeg
trenger en person å holde fast i, et anker, en fyrlykt. Det spiller
ingen rolle om det er en lege eller psykolog eller sykepleier,
tittelen har ingenting å si, det viktigste er at «kjemien»
stemmer. Det må være noen jeg kommer overens med, stoler på, noen
jeg ønsker OG faktisk får til å snakke med. Jeg snakker med psykologen på avdelingen om det. Psykologen som er så innmari fin og som jeg er blitt så innmari glad i.
«Jeg
skulle ønske den personen var deg», sier jeg til henne.
«Det
skulle jeg også» svarer hun.
Jeg
klarte ikke si hade, så vi ble enig om å heller si «på gjensyn».
Vet ikke når eller hvor, men jeg håper våre veier vil krysses
igjen, i en helt annen setting. Jeg håper jeg får sjansen til å gi
henne en klem og si takk for alt hun gjorde for meg på den korte tiden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar