Kalorikampen

Hva hadde jeg sett for meg? En traumatisk sonde-nedleggelse med brekninger, gråt og smerte. Et veldig ubehag i nese og hals i ettertid. En mage som ville bli oppblåst og vondt av maten den fikk. Jeg er jo kjemperedd for å bli dårlig, og de tre nevnte punktene er ting absolutt som kan forårsake kvalme og oppkast. Alt går bedre enn fryktet, og er veldig annerledes enn jeg hadde forventet. Å få sonden var ekkelt, men det gikk raskt. Etterpå gikk det veldig kort tid å bli vant til den. Det verste (/mest irriterende), sånn rent fysisk, er at den ligger å irriterer slimhinnene, så nesen renner og er småsår. Det mest skremmende er at jeg ikke merker noe til maten som kommer ned. Når de skyller gjennom sonden med kaldt vann, kjenner jeg det i nesen og bak i halsen, men nede i magen merker jeg ikke noe. Pumpa som «mater» meg drypper i vei, men heller ikke den merker jeg noe av. Det er kanskje ikke så rart, siden jeg får det såpass sakte. Jeg får næring 20 timer i strekk, og så fire timer fri. Mengden jeg får per time er strengt tatt ikke mer enn en litt stor munnfull, så det er kanskje ikke så rart at jeg ikke merker noe til det. Det er noen få dråper i minuttet, så det «renner gjennom» uten å fylle opp magen. Men det er likevel mye mer enn jeg har fått i meg på ganske lenge. Jeg teller ikke kalorier, så jeg vet ikke hvor mye jeg egentlig fikk i meg før. Jeg spiser fortsatt mine vanlige grønnsaker, så jeg vet at alt jeg får er ekstra, sammenlignet med før (og det er jo bra, det er jo derfor jeg er her, må jeg minne meg selv på).

Jeg ønsker få i meg næring, og vet at kroppen min trenger det, men det å øke kaloriene er en kamp. Første døgnet fikk jeg 30 ml i timen. 100 kalorier per 100 ml. Planen fra ernæringsfysiologen var å øke til 60 ml det andre døgnet og 90 ml det tredje, men da sa jeg stopp. For mye, for fort, for både hode og kropp! Jeg og legen inngikk et kompromiss for dag nummer to; 45 ml. Dagen etter var det på tide å øke igjen, og siden jeg hadde økt med 15 ml dagen før så gikk de ut fra at jeg godtok det den dagen også. Det gjorde jeg ikke. Da jeg prøvde si at jeg synes det var litt mye, spurte sykepleieren om «det ikke ble litt for dumt å diskutere dette i dag også?». Luften ble slått litt ut av meg, men jeg var jo forsåvidt enig med henne. Derfor nektet jeg ganske enkelt å øke i stede stede for å diskutere hvor mye vi skulle øke. Miljøkontakten min på dagavdelingen kommer innom meg hver dag (jeg trengte ikke spørre om det engang, det var hun selv som forslo det, hun er så god!), så jeg fik tatt det opp med henne og jeg har klart å øke litt til. I dag er den sjuende dagen, og jeg er oppe i 70 ml. Legene her på sykehuset vil følge anbefalingen fra spiseenheten i Bodø (det vil si pøse på med kalorier og tvinge på meg masse kilo) og ha meg opp på 120 ml. Det tilsvarer 2400 kalorier i døgnet. Akkurat nå er det urealistisk og fullstendig uoverkommelig. Planen for hva som skal skje fremover er i ferd med å legges av de menneskene som kjenner meg og som skal følge meg videre. Vi begynner å komme frem til noe de anser som forsvarlig og jeg anser som overkommelig.

Legene og sykepleierene er klar over problemene jeg har både i forhold til mat og bakterier. Siden spiseforstyrrelsen tar så stor plass så har bakteriefobien roet seg en del, og kommer i andre rekke. Sykehus er jo noe som for det meste er uaktuelt for meg, fordi jeg føler det er «livsfarlige» bakterier over alt, men nå har jeg vært her i en uke og intet farlig har skjedd. I utgangspunktet er sykepleierne jo veldig opptatt av hygiene, og de vet jeg er redd for slike ting, så de er ekstra påpasselig når de har med meg å gjøre. Jeg er så trygg som jeg kan få bli, og anser dette som verdifull eksponeringsterapi. Bortsett fra den ignorante kommentaren til den ene sykepleieren, så har alle leger og sykepleiere vært svært hensynsfulle, forståelsesfulle og snille. De forstår, godtar og respekterer at det som skal skje, må skje i mitt tempo.

Med livet som innsats

Dette er en slags fortsettelse på innlegget "Når bunnen (endelig) er nådd" som jeg postet for to uker siden. Dette skrev jeg for en uke siden.

Ja, så var det jo dette som skulle skje etter påska, da. Som nevnt, puster en tvansgparagraf meg i nakken. Tvangsernæring. Å bli fullstendig fratatt alt av kontroll. Kontroll jeg riktig nok i utgangspunktet ikke engang har. Uansett kan jeg ikke la det skje. Men jeg klarer ikke snu dette kun ved hjelp av viljestyrke. Jeg klarer ikke spise mer, jeg klarer ikke drikke næringsdrikker, kroppen er så underernært at den fysisk protesterer. Det er jo helt håpløst. Mer og mer føles det som en krig jeg ikke kan vinne. Så kom fastlegen min med et forslag som er det nærmeste jeg kommer en overkommelig løsning, til tross for at forslaget hennes er noe av det skumleste jeg har hørt. På det lokale sykehuset er det ingen psykiatrisk avdeling. Bodø har en avdeling for spiseforstyrrelser, men der var jeg noen uker i fjor sommer og ønsker aldri dra dit igjen. Det finnes riktignok andre plasser, bare at ventetiden er lang, og dette begynner å haste. Andre har forsøkt å pushe «innleggelse» på meg i flere måneder. Jeg nektet, og nekter fortsatt. Det virker som de fleste ser på det som en selvfølge at jeg må legges inn en plass «for å få hjelp», men jeg vil ikke det. Jeg ønsker ikke å reise bort, til en fremmed plass med nye rutiner, nye vaner. Og viktigst av alt; jeg har knyttet meg så til de fine menneskene i teamet mitt og ønsker fortsette å jobbe sammen med dem. Derfor inngår vi et slags kompromiss. For at jeg skal få fortsette å være her, i stand til å fortsette kampen sammen med mine trygge mennesker, så har jeg ikke noe annet valg enn å godta legen horrible forslag. Sonde.

Kanskje burde vi egentlig satt i gang med behandlingen tidligere, men alle var enig i at det var uheldig å gjøre rett før en seks dager lang ferie, hvor alle mine trygge personer ville være utilgjengelige. Planen er derfor å starte opp etter påske. På medisinsk avdeling på sykehuset. Dersom jeg ikke gjør det, så er jeg kun noen få kilo unna vekta legen har satt for tvangernæring. Gjør jeg dette nå og frivillig så har jeg noe jeg skulle sagt, jeg får være med på planleggingen og ta del i avgjørelsene. Jeg kan få pauser, dersom jeg trenger det. Det kan foregå i mitt tempo. Men det skremmer fremdeles livet av meg. Den endelige avgjørelsen er egentlig ikke tatt enda, det er opp til meg å si ja eller nei. Jeg utsetter avgjørelsen så lenge jeg bare kan. Det er litt godt, selv om jeg jo vet at «nei» ikke egentlig er et alternativ. Jeg prøver også tenke at det ikke egentlig er et valg. Det er noe som noen andre bestemmer. Nærmere bestemt noen som kun vil det beste for meg og som jeg stoler på. Jeg trenger ikke bestemme noe. Det eneste jeg må gjøre, er å godta.

Å fortelle andre om dette er skummel. Den ene grunnen er at jeg ikke vil ha det ekstra presset på meg. Jeg er redd for å si det, fordi jeg ikke stoler på meg selv, stoler ikke på at jeg skal klare gjennomføre det, er redd jeg skal feige ut når det kommer til stykket. Jo flere som vet det jo verre er det, jeg er redd for å skuffe alle sammen. Den andre grunnen er... tåpelig. Rett og slett. Jeg vet det. Men det er likevel en big deal for meg. Jeg bare sier det rett ut; jeg er redd andre skal se på meg og tenke at jeg ikke er tynn nok til å trenge sonde. Spesielt ille er derfor tanken på å fortelle det til noen sånn ansikt til ansikt. Jeg bare ser for meg blikkene deres måler meg fra topp til tå, før de til slutt stiller en taus dom om jeg ser ut som jeg trenger det. Ikke at noen vil gjøre det for å være slem eller engang med vilje, for all del, men jeg tror det er noe folk vil komme til å gjøre helt ubevisst. «Alle vet» at anorektikere som er så dårlig at de trenger sonde, er fryktelig tynne. I mine egne øyne er jeg alt annet enn fryktelig tynn. I andres øyne aner jeg ikke hvordan jeg ser ut.

Som nevnt har jeg nådd bunnen. Dette er bunnen min, det må det være. Menneskene rundt meg vil ikke la meg falle dypere, og de kommer til å forhindre meg fysiske dersom de må. Men enda viktigere, jeg ønsker ikke å fortsette på denne måten. Jeg vil ikke ha det slik. Ikke at jeg har innsett at jeg er veldig tynn eller veldig undervektig, altså, hatet mot meg selv og kroppen min lever enda i beste velgående. Men avskyen mot sykdommen har blitt større. Det sykdommen gjør med meg, den personen sykdommen har gjort meg til, alt sykdommen har tatt fra meg. Jeg avskyr det jeg ser (fettet) og det jeg ikke ser (beina). Jeg er grusom. Jeg er ikke verdt en dritt. Jeg burde bare legge meg ned og dø! Vent. Var det monstret i hodet som kom inn der? Jeg vet ikke hvor monstret slutter og jeg begynner. Denne dødelige symbiosen må ta slutt.

Jeg føler meg ikke syk, jeg føler meg rett og slett gammel. En 23-åring skal da ikke føle seg gammel og mett av dage. Før pleide jeg gå tur med mamma og pappa i helgene, vi har alltid vært en aktiv familie. Nå kjører vi tur på søndagene. Jeg blir plassert i baksetet, hvor mamma har ordnet et varmt lite rede til meg; en saueskinn å sitte på, et ullpledd å ha over beina, en varmpute i ha i fanget. Musklene mine er frustrerende svikefulle. Når man feks åpner en bildør, så dytter man med hånda samtidig som man drar i dørhåndtaket. Jeg klarer ikke det. Jeg må dra i dørhåndtaket samtidig som jeg dytter opp døra med skuldra eller med den andre hånda. Her om dagen var jeg på spillekveld sammen med noen venninner. En venninne rakte meg spillet bezzerwizzer. Det er ganske tungt, men hun rakte meg det med en hånd. Jeg tok i mot det meg begge hendene, og jeg mistet det nesten. Med en kraftanstrengelse klarte jeg å sakte og kontrollert senke esken ned i fanget mitt. Jeg føler meg fremdeles som superman, bare at jeg nå konstant går rundt med et halskjede av kryptonitt. Herregud... For et liv. Eller mangel på liv. Ingenting er verdt dette. Å være tynn er ikke verdt å miste alt annet i livet.

Planen var å poste dette innlegget forrige uke, men jeg turte ikke. Jeg så rett og slett ikke for meg at jeg skulle klare å gjennomføre det når det kom til stykken - men jeg gjorde faktisk det. Jeg vil ha livet mitt tilbake, og nå er det aller første skrittet tatt.

When life keeps getting worse

Sylvia: So what do you do when your life gets as bad as it can.. and just keeps getting worse.

Al: You just keep going.

(Fra filmen "Sylvia" om Sylvia Plath fra 2003)

Bakemester Harepus - sukkerfrie yoghurtnøtter

Oppskriften har jeg klippet og limt litt fra forskjellige nettsider jeg har tittet på.

Ingredienser (jeg skriver ca, fordi man kanskje må prøve seg litt frem. Smak og behag osv):

• Ca 200 gram yoghurt (gjerne gresk eller tyrkisk, for det er tykkere enn vanlig yoghurt)
• Ca 1-2 ss kokosolje
• Ca 3 ss sukrin melis
• Ca 10 steviadråper vanilje
• Nøtter (salte nøtter, naturelle nøtter, hva enn du vil)
  

Du trenger:

• Kaffefilter eller sil + rent håndkle
• Noe å blande i
• Spiseskje
• Et brett (noe som får plass i fryseren din) med bakepapir

Det første du må gjøre er å ha yoghurten i et kaffefilter eller en sil med et håndkle over, og la den renne godt av seg. Noen anbefaler 1 timer, andre fem timer eller kanskje til og med over natten. Rør gjerne litt i yoghurten underveis. Når den er «ferdigrent» så blander du bare inn melisen, steviaen og kokosolje. Bare at det finnes visst ikke egentlig kokosolje, kun kokosfett, men kokokfettet blir kokosolje når det blir varmt! Jeg trodde det måtte varmes på ovnen for å bli flytende, men det blir flytende bare det blir over 24 grader. Og det er tydeligvis 24 grader pluss i leiligheten min, for da det kom i hus ble det flytende. Det fant jeg ut da jeg skulle åpne krukken. Jeg trodde jo innholdet var hardt, derfor åpnet jeg den litt på skrå. Ooops.. Det er tross alt en glasskrukke, jeg burde jo ha sett at innholdet hadde gått fra hvitt fett til blank olje! Hvertfall, nå skal alle ingrediensene bortsett fra nøttene være blandet. I noen oppskrifter står det at man skal ha nøttene oppi, og deretter helle alt ut på et bakepapir og spre nøttene utover. Så skal de stå i fryseren i en times tid. Det jeg gjorde var å ta en og en nøtt oppi, og plukke de + ekstra yoghurt opp slik at det ble et tykt lag yoghurt rundt hver nøtt. Jeg brukte mandler og pecannøtter. Neste gang skal jeg prøve macadamia og/eller paranøtter, ser for meg at det kan bli ganske godt! Jeg har kun en sånn liten fryser øverst i kjøleskapet, derfor hadde jeg nøttene på et middagsfat. Da fatet var fullt hadde jeg kun brukt halvparten av yoghurten, så neste gang skal jeg lage en litt mindre ladning.

Etter å ha stått i fryseren løsnet de greit fra fatet selv om jeg hadde glemt å ha bakepapir under dem. De smakte overhode ikke slik yoghurtnøtter fra butikken gjør (og det var heller ikke meningen) men de var fryktelig gode.

Jeg spiste noen av dem, og la resten i en boks som jeg satte i kjøleskapet. I løpet av natten gikk de fra å være ganske fine yoghurtnøtter, til å bli en skikkelig smørje med nøtter i. Jeg tok det med hjem til mamma og pappa slik at de hvertfall skulle få smake på det. De syntes det smakte kjempegodt. Det bare så ikke ut slik det var meningen at det skulle. Jeg husket ikke på å ta bilde.

What went wrong? Jeg lot yoghurten dryppe av seg i 2 timer, skal prøve la den stå lengre neste gang! Også hadde jeg kanskje i litt for lite kokosolje. Jeg brukte 1 ss. Siden den er flytende når den er varm og hard når den er kald, er det vel meningen at det er den som skal være «limet» i bladingen. Men kanskje er det meningen at de skal spises opp med en gang? Eller kanskje kan de oppbevares i fryseren, også tar man ut det man vil ha. Neste gang prøver jeg det. Jeg har dessuten lyst å lage den med soyayoghurt. Problemet er at den er veldig tyntflytende. Men jeg får prøve meg frem. Det er det som er så greit med disse, de er så enkle å lage (og når jeg sier noe er enkelt å lage, så er det jammen det!)  at man bare kan prøve og prøve til man blir fornøyd.

Se også Bakemesteren lager:

Grove urtescones

Sunn (lavkarbo) pannekake

Black Bean Fudge Brownies

Sammen om det

«Jeg er så redd for at når jeg skal begynne å spise mer,

så vil jeg begynne å skade meg selv igjen.»

Rett overfor meg sitter den snille, gode, trygge, nye miljøkontakten min. Hun er stille litt, før hun sier ord som gir meg fuglehud nedover nakken når jeg tenker på dem. 6 små ord som rett og slett er en bekreftelse på hvor godt hun allerede skjønner meg, at hun tar meg på alvor, at hun bryr seg, at hun ser meg, at jeg kan stole på henne, at vi er sammen om det, at hun står sammen med meg i stormen. Hun pakker ikke noe inn i tomme løfter, falsk positivitet eller intetsigende optimisme.

Hun ser alvorlig på meg og sier, ganske enkelt; «Det er jeg også redd for».

Mamma, min mamma

Mamma, min mamma... Bjørnemamma. Løvemamma. Verdens besteste, tøffeste, snilleste mamma. Jeg har skrevet om henne flere ganger før, blant annet innlegget «Hun som aldri mister troen» - om at hun, sånn kort oppsummert, er en person som jeg er trygg på at aldri vil gi meg opp, som kjemper for meg, tror på meg og elsker meg, som går gjennom vann og ild for meg. Hun er ikke bare en god mor, hun er et godt menneske.

Min mamma er der jo ikke bare for vonde og vanskelige ting, men også for fine ting. Vi to har alltid vært nærme hverandre, og kjenner hverandre godt. Mange ganger når jeg ringer henne, forteller hun at hun akkurat tenkte på meg eller akkurat var i ferd med å ta opp røret for å ringe meg. Jeg kan begynne å si noe til henne, og hun vet hva jeg mener før jeg har pratet ferdig. I dag, for eksempel, var jeg hjemme en tur. Etter å ha vært på do, sier jeg til henne «det var ikke noen håndduk der, men jeg tørket meg på en...» og hun avbryter meg med et «ok, det er greit.». Jeg blir litt irritert og spør HVA som liksom var greit, hun vet jo ikke hva jeg tørket meg på! «En vaskeklut?» sier hun, og det var jo selvsagt rett. En annen dag begynte jeg si «jeg trenger en...» og hun avbrøt meg med å si at hun skulle hente en. Og det var rett også, selv om det var en helt tilfeldig ting hun ikke hadde noen forutsetninger for å vite at jeg trengte der og da. Også er det jo en del ganger at hun tror hun skjønner hva jeg prøver fortelle henne, men er helt på bærtur!

Flere ganger i uka poster hun fine uglebilder på veggen min på facebook, fordi hun vet hvor glad jeg er i ugler. Vi er flinke til å gi hverandre små gaver uten at det nødvendigvis er noen spesiell anledning. I dag fikk hun to hvite telys-holdere med sommerfugler på innsiden, slik at når man tenner dem vises sommerfuglene gjennom. Hun elsker nemlig både telys (hun tenner så mange at det innimellom kunne vært eneste varmekilde i huset) og sommerfugler. Jeg fant også en fin kalender med fine ordtak og sitat om mødre og det å være mamma. Noen nydelige utdrag;

Jeg er så glad i deg mamma! ♥ Takk.