Eventyret om Angsten

"Det var en gang en gammel konge som regjerte i et lite land langt mot øst. Kongen var kjent for sin godhet og rettferdighet, og han var elsket av sitt folk. Landet lå i en bortgjemt dal omkranset av høye fjell. Oppe i fjellene bodde et stort og farlig uhyre som kongen i sine yngre dager hadde truffet og kjempet imot. På grunn av dette uhyret kunne ingen reise ut av dalen. De få som prøvde å reise ut, kom aldri tilbake. Den gamle kongen forbød sine undersåtter å klatre opp i fjellene.

Etter mange år døde den gode kongen, og hans eldste sønn overtok kronen. Da sørgetiden var over, bestemte den nye kongen at han ville reise opp i fjellene og ta kampen opp med uhyret, for i mange år hadde han drømt om å hjelpe sitt folk. Folket ba kongen om ikke å reise, men han var fast bestemt på å slåss mot uhyret, selv om det kunne koste ham livet.

Den nye kongen tok farvel med sin dronning og sitt folk og la i vei opp i fjellene. Med sverd og list ville han ødelegge uhyret. Langt borte kunne han høre lyden av det han skulle møte. Fjellene dirret og jorden skalv. Jo nærmere han kom uhyret, jo verre ble det. Endelig sto de ansikt til ansikt. Noe så uhyggelig hadde ikke kongen drømt om! For det han så, kunne ikke beskrives med ord.

Han rygget tilbake. Uhyret ble større. Han tok enda et skritt bakover. Uhyret ble enda større. Han tok enda et skritt, og uhyret vokste til et enormt fjell. Da husket han at han var kongen. Han tok et skritt framover og så uhyret rett inn i øynene. Da ble uhyret mindre. For hvert steg han tok framover, ble uhyret mindre. Til slutt spurte han uhyret: - Hvem er du?

- Jeg er angsten, sa uhyret."

Forfatter vet jeg ikke, men dette eventyret er fra "Mestringsbok ved angst", som kan kjøpes på psykopp.no

Nasjonalisme

Jeg er ikke så god i politikk (og krig og fred og sånn). Jeg mener, jeg har mine egne, sterke meninger, men er det noen som vil diskutere med meg, er jeg redd jeg redd for å ikke finne ordene jeg trenger til å forsvare meg/saken min, eller at jeg ikke har nok fakta til å delta i en god diskusjon. I bunn og grunn er jeg redd for å drite meg ut. Samtidig som jeg jo elsker å diskutere!

Mange forbinder «nasjonalisme» med nazister, «Norge for nordmenn», osv, og det har vært enda mer fokus på det etter 22.07. En del reagerte på at mange hadde det norske flagg som profilbilde på facebook. Flere skrev «det er jo akkurat det HAN vil!». Jeg var en av de som stolt hadde flagget som profilbilde, for meg som et symbol på at Norge står samlet. Selv folk Sverige, Danmark, England, ja folk fra hele verden, hadde et norsk flagg som profilbilde en tid, som et symbol på støtte og kjærlighet. Og da blir det vel feil å si at det er et symbol på «Norge for nordmenn».

Kanskje tørr jeg ikke kalle med nasjonalist, fordi det er et såpass belastet ord. Jeg elsker Norge, og mener det er et fantastisk land med fantastiske folk og et fantastisk språk. Det betyr ikke at jeg synes Norge er mer verdt eller er viktigere enn andre land.

I Dagbladets lørdagsmagasin 10 september skrev Thomas Hylland Eriksen et innlegg om nettopp dette, hvor det blant annet stod:

«Farlig blir nasjonalismen først når skepsisen til de andre blir sterkere enn kjærligheten til ens egne. (...) Den farlige varianten av nasjonalisme skyldes ikke at folk elsker sitt fedreland, sine romantiske 1800-tallspoeter, sin folkemusikk, sine religiøse tradisjoner og sin tradisjonelle mat. Farlig blir det først når man gjør alt dette og samtidig nekter å akseptere at andre mennesker kan ha nøyaktig de samme følelsene ovenfor helt andre tradisjoner eller kulturuttrykk, og at de er like mye verdt som en selv.»

Jeg kunne ikke vært mer enig. Alt er ikke svart eller hvitt, heldigvis.

Bakemester Harepus – grove urtescones

I mangel på hjernekapasitet, skal jeg i dag poste en... *trommevirvel*....OPPSKRIFT! Føler meg litt som ei blogg-hore men ok, ikke noe galt i det altså, kjør på. Gir også et lite innblikk i mitt hjernedøde hode (føler strengt tatt at den setningen snakker for seg selv).

Oppskrift på GROVE URTESCONES!

-7 dl grovt mel (feks sammalt spelt)

-4 ss hakkete urter (feks oregano, dill, rosmarin, estragon)

-3 ts bakepulver

-1 ts salt

-2 ts fruktose

-50 gram smeltet smør

-2.5 dl melk (evn annet flytende, som feks kesam, yoghurt, smøreost, ol, jeg pleier blande i hytt og pine det jeg har for hånd/i kjøleskapet)

Bland sammen det tørre først, ha så i det våte. Elt lett sammen. Lag små flate "kaker" (eller no') i passende størrelse. Stek til de er gyldne og gjennomstekte.

225 grader i ca 15 min.

Jeg husker ALDRI å sette på ovnen før jeg begynner, men nå sist gang så husket jeg det. Sånn bortsett fra at ovnen var helt kald da jeg var ferdig og skulle sette brettet inn i ovnen. Det jeg hadde gjort var nemlig å skru på LYSET i ovnen, ikke varmen. Sukk..

Så satte jeg de endelig inn da. Og la meg på sofaen. Og glemte de naturlig nok helt bort, ikke hadde jeg satt på klokka heller. De var heldigvis ikke svidd, men de hadde hevet seg skikkelig, så de lignet på en misfosterblanding av scones og rundstykke. Jeg stakk i den tykkeste med en gaffel, litt fordi jeg var sur fordi de hadde hevet seg sånn, og litt for å sjekke om de var gjennomstekt. Noe de ikke var. Siden jeg var hjemme hos foreldrene mine og baka, så gav jeg liksågodt opp og tvang pappa til å ta ansvaret for de videre. De ble litt brent. Og klarer pappa, som er KOKK, å brenne de, ja da kan det skje hvem som helst!