Med rett til å dømme?

I går så jeg en link som en venn av meg postet på facebook. Beskjeden var «her er pokker meg noe å lese på for de av dere som ikke gidder å gjøre noe, kunne ikke vært mer enig... Er jo faktisk en del av skattepengene mine som går med til å betale de som ikke gidder...» og overskriften på linken var «Sterkt funksjonshemmede Torstein: - Blir forbanna av ungdom på trygd».

Jeg kjente det stakk i brystet. Etter å ha lest artikkelen stakk det enda mer. Jeg er nemlig en ungdom på trygd, jeg er en av de han er forbanna på.

Torstein mener det er grotesk at så mange nordmenn vil være uføre. Han mener ungdom uføretrygder seg for småting. Han mener ungdom går arbeidsløse fordi de ikke finner den perfekte jobben. Han mener at om man ikke kan få drømmejobben, så er det ikke OK å sitte på trygd og vente. Han mener at folk gjør det for lettvint for seg selv.

Det er nok en del som snurrer Nav rundt lillefingeren, men langt fra mange nok for at det skal rettferdiggjøre disse utsagnene. Jeg klarer verken jobbe eller gå skole slik livet mitt er nå, og jeg kjenner veldig mange flotte mennesker som er i samme situasjon som meg. Å få høre at vi BURDE gjøre NOE, siden vi tross alt ikke er lam, vel.. Det gjør forbanna vondt. Det minner meg om når man sier til unger som ikke vil spise opp maten sin, at de må tenke på alle barna i Afrika.

Torstein selv ønsker å bli veileder i Nav. Og han sier...

«Det hadde vært så perfekt, det. Når noen kommer inn døra der og ser meg ligge bak pulten, så tror jeg de tenker seg om to ganger før de prøver å klage til seg alle mulige goder. Det hadde dessuten vært godt å få snakke litt med dem som drømmer om et liv i senga, og høre om de har tenkt nøye nok gjennom det.»

Det må være den mest usympatiske uttalelsen jeg har hørt på lenge. «Klage seg til alle mulige goder»?!? Og jeg kan garantere at ingen, ingen, INGEN drømmer om et liv i senga!

Som om det ikke var nok fordommer mot «trygdemottakere». Jeg skammer meg over å få penger fra Nav, men jeg har ikke noe valg. Noen mennesker tenker at jeg er lat, at jeg driver dank. Noen mennesker mener jeg er «heldig» som slipper jobbe. Mennesker som ikke vet noe som helst om meg og den situasjonen jeg er i. Mennesker som Torstein. Han kjemper hardt, og all ære til han for det, men han kan ikke forvente at alle er like sterke som han. Det blir som på tv-shop; de selger et produkt som hjelper deg gå ned i vekt, og som er så enkelt og effektivt at en 5-barnsmor i full jobb kan si «if I can do it, you can do it! Everyone can do it!». Nei, det er faktisk ikke alle som kan det.

Erna Solberg var også intervjuet i saken. Hun har heldigvis hodet litt mer på rett plass, og vil ikke gå med på at nordmenn er for raske til å uføretrygde seg. «Alle kan ikke være like sterke som Lerhol. Og det må være greit at ikke alle er det. Spørsmålet er hvordan vi kan hjelpe dem tilbake, så de får den selvsikkerheten og motivasjonen de trenger.»

I den mørkeste skogen

Jeg er inni en mørk skog. Den har jeg vært i siden «krisen» jeg hadde for 6 uker siden. Det har vært bedre noen ganger de siste ukene, så jeg har trodd jeg var ute av skogen, men det har bare vært litt lysere mellom trærne. Ikke noe mer enn et falskt håp. Jeg er fremdeles midt inni den jævla skogen. Vandrer avgårde, prøver finne veien ut, men det er sånn at når man går seg vill på et stor område, så går man alltid i sirkel, selv om man tror at man går rett frem. Jeg har ikke kart eller kompass, og ikke vet jeg om det er mot nord eller mot sør mosen på trestammene gror.

Nå er jeg alene, ikke fordi ingen er der, men fordi jeg skyver alle vekk. Jeg sparker i steiner og slår knyttnevene i trær, for å vise hvor vondt jeg har det, hvor frustrert jeg er, men ber ikke om hjelp. Klarer fysisk ikke åpne munnen og si de fem små bokstavene. Og det er da det begynne å bli skummelt.

Jeg hører kvister knaker, ser skygger i sidesynet. De eneste jeg ikke klarer skyve vekk, er demonene. Ironisk nok er de det mest pålitelige, stabile og trofaste jeg har i livet mitt, og har vært det i mange, mange år. Kanskje hører jeg hjemme her i skogen, sammen med dem.

Stop it (or I'll bury you alive in a box)

En klassiker fra MAD-tv, med Bob Newhart. Meget morsom. Og skikkelig morsom om man er pasient i psykiatrien og har galgenhumor.

Katherine: I'm bulimic. I stick my fingers down my throat.
Dr. Switzer: Stop it! Are you a nut of some kind? Don't do that.

(...)

Katherine: I wash my hands a lot.
Dr. Switzer: That's all right.
Katherine: It is?
Dr. Switzer: I wash my hands all the time. There's a lot of germs out there. Don't worry about that one.

"Laughter gives us distance. It allows us to step back from an event, deal with it and then move on." - Bob

Ingen kan gjøre alt.

Hvalfangst. Jakt. Palmeolje. Dyretesting. Pelsindustrien. Kjøttindustrien. Dyrs rettigheter. Homofiles rettigheter. Kildesortering. Dyrearter som dør ut. Poler som smelter. Global oppvarming. Sirkusdyr. Miljøvennlige produkter. Økologiske produkter. Kreftfremkallende tilsetningsstoffer. Energisløsing. Abort. Hull i ozonlaget. Barnemishandling. Sult. Naturkatastrofer.

Det er så altfor mye som man BURDE bry seg om, ta stilling til!

Og det er klart at jeg bryr meg. Men noen ting setter jeg meg mer inn i enn andre. Jeg kan for eksempel ikke på rams hvilke matvarer som inneholder palmeolje, eller hvilke veldedige formål som sender hver eneste krone du gir til det formålet du faktisk gir til, eller hvilke kjeder som boikotter pels og pelsdetaljer, eller hvilke produkter som tester på dyr. Og ikke vet jeg helt om det er dobbeltmoralsk av meg som vegetarianer å kjøpe en pengebok i skinn. Mange tror/forventer at jeg vet alle disse tingene, fordi jeg bryr meg om "de greiene der". 

Noen ganger får jeg høre «du som er så glad i dyr/miljøet, du bruker vel ikke det produktet/bryr deg vel om den saken/gjør vel (ikke) sånn og sånn». Nei, ikke nødvendigvis! Jeg klarer ikke bry meg like mye om ALT! Jeg klarer ikke ha oversikt over alle ting, jeg klarer ikke sette meg inn i alle temaer. Det er ikke fysisk mulig. Og når folk sier slikt til meg, hører jeg bare «Det er ikke godt nok, det du gjør.»

Det er utmattende å hele tiden skulle bry seg intenst. I det siste føler jeg at jeg er i ferd med å brenne litt ut. I stede for å føle mye, føler jeg meg bare... tom. Sannsynligvis er det en slags forsvarsmekanisme. Jeg må velge mine kamper, for jeg klarer ikke alt. Og det er vel ikke meningen heller?

Da jeg var liten var jeg med i en miljøklubb for barn. Maskoten var blekkspruten Blekkulf, som hadde mottoet «Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt». Jeg gjør så godt jeg kan, og mer kan jeg faktisk ikke.