I den mørkeste skogen

Jeg er inni en mørk skog. Den har jeg vært i siden «krisen» jeg hadde for 6 uker siden. Det har vært bedre noen ganger de siste ukene, så jeg har trodd jeg var ute av skogen, men det har bare vært litt lysere mellom trærne. Ikke noe mer enn et falskt håp. Jeg er fremdeles midt inni den jævla skogen. Vandrer avgårde, prøver finne veien ut, men det er sånn at når man går seg vill på et stor område, så går man alltid i sirkel, selv om man tror at man går rett frem. Jeg har ikke kart eller kompass, og ikke vet jeg om det er mot nord eller mot sør mosen på trestammene gror.

Nå er jeg alene, ikke fordi ingen er der, men fordi jeg skyver alle vekk. Jeg sparker i steiner og slår knyttnevene i trær, for å vise hvor vondt jeg har det, hvor frustrert jeg er, men ber ikke om hjelp. Klarer fysisk ikke åpne munnen og si de fem små bokstavene. Og det er da det begynne å bli skummelt.

Jeg hører kvister knaker, ser skygger i sidesynet. De eneste jeg ikke klarer skyve vekk, er demonene. Ironisk nok er de det mest pålitelige, stabile og trofaste jeg har i livet mitt, og har vært det i mange, mange år. Kanskje hører jeg hjemme her i skogen, sammen med dem.