Vonde møter hos fastlege

En "fortsettelse" av Vonde møter på legevakta

Fastlegen min er et kapittel for seg selv. Han er riktignok ikke norsk og snakker litt gebrokkent tysk-norsk, så kanskje forklarer det noen av hans rare utsagn, men likevel. Første gang jeg var hos han på grunn av selvskadingen (etter at den kjipe legen hadde nektet meg å komme tilbake til legevakta natten før), utbrøt han «hva er det med deg!?» da jeg brettet opp genserermene. Etterfulgt av «du kommer til å dø!» (for syns skyld; en reaksjon som på ingen måte stod i stil med skadene). Han ville legge meg inn på sykehuset umiddelbart, for å gi meg en pause.

Sykehus er ikke noe for meg. I hvertfall ikke på det lille lokale sykehuset, hvor psyk-pasienter ligger på medisinsk avdeling fordi det ikke er noe psyk-avdeling. Og redd for bakterier som jeg er, klarer jeg verken spise eller drikke noe når jeg er der. Innleggelse gjør bare vondt verre!

Jeg sa jeg IKKE ville legges inn, han sa det ikke var noe valg. Og jammen sørget ikke denne fastlegen min for at jeg ble kjørt til sykehuset i ambulanse! Jeg var så irritert, det ble bare for dumt. Enda dummere ble det da jeg ble plassert på «slagenheten» sammen med to 80 år gamle slagpasienter, fordi de ikke hadde noen ledige rom. Hvordan i alle dager kan noen mene at det på noen som helst måte er et bedre alternativ for meg!? På sykehuset ble jeg værende i nøyaktig fire timer, før jeg fikk overtalt en psykiater til å skrive meg ut igjen.

For ikke så lenge siden ble jeg nødt til å dra til han igjen, for å få sydd et sår. Han satte i bedøvelse, men da han begynte sy så kjente jeg det. Jeg sa fra, og han svarte med å fortelle hvor mye bedøvelse han hadde satt. Han fortsatte, og jeg sa at jeg kjente det faktisk veldig godt! «Det må ha vært vondere når du gjorde dette» var svaret jeg fikk. Jeg ble liggende og stirre i taket, jeg ville ikke la han se meg gråte men tårene spratt av smerte.

Etter selvskading er jeg fullstendig utkjørt, utlandet. Jeg er helt tom. Har ikke sjans til å verken forklare/forsvare meg. Jeg er «naken» og sårbar, helt uten filter, så alt legen sier og gjør går rett inn i sjela på meg.

Jeg snakket om det med psykolog Siri. Hun sa at selv om skaden er selvpåført har man like stor rett til smertelindring, og sånn er det. Det var godt å få høre det fra henne. Jeg har tenkt mye på det, hvorfor jeg egentlig har behov for bedøvelse når selvpåførte sår skal syes. Smertene kan jeg jo umulig være redde for. Tilslutt kom jeg på den enorme forskjellen mellom det å gjøre meg selv vondt; en smerte jeg selv kontrollerer, versus det at andre påfører meg smerte...

Vonde møter på legevakten

Jeg har hørt utallige skrekkhistorier om hvordan selvskadere har blitt møtt på legevakta; leger som har kjeftet, nektet gi bedøvelse, sydd dårlig, osv. Derfor fryktet jeg det verste, men ble positivt overrasket. Jeg ble møtt med respekt og forståelse, noen ganger også med omsorg. Frem til jeg plutselig ikke ble det.

Legen var irritert. Sliten. Trett. Det var andre gangen jeg måtte til legevakta den natten, og da jeg kom inn døra utbrøt «hvor mange ganger skal jeg være nødt til å sy deg i natt?!». Han fortalte meg at det var tidkrevende og belastende å skulle drive å sy meg. Han fortalte meg hvor lenge han hadde vært på jobb, og hvor lenge det var til vakta hans var ferdig. Jeg fikk beskjed om at dersom jeg gjorde det igjen den natta så kom han ikke til å sy meg; han ville bare bandasjere det og henvise meg til fastlege morgenen etter. Tonen var skarp. Jeg ville be om unnskyldning men var så på gråten at jeg ikke klarte få frem noe.

Noen uker senere var det han jeg traff igjen. Han var veldig kort mot meg, og ga meg samme beskjed; han kom ikke til å sy meg dersom jeg gjorde det igjen den natta. Det var ikke noe vits å ringe legevakta engang. Hadde det vært andre pasienter som hadde ventet, hadde jeg skjønt og godtatt irritasjonen hans, virkelig. Men det var en rolig kveld, jeg kom gjennom på telefonen med en gang og det var ingen andre på venterommet. Det var altså bare det at jeg var bortkastet tid.

I sterk kontrast til den hyggelige sykepleieren som jeg snakket med på telefonen og som møtte meg på legevakta; hun ga meg skryt for at jeg tok kontakt og for at jeg kom.

Aldri i mitt liv har jeg følt meg mindre verdt. Og jo lengre tid som gikk, jo verre ble det. De neste ukene begynte jeg å tro på det. Jeg begynte å bli enig. For hvordan kan jeg forvente at andre bruker tid og energi på å lindre smerten og begrense skaden til noen som vil seg selv vondt? Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal forklare at jeg ikke gjør det for å lage ekstra jobb for den som må sy meg, men fordi jeg har en enorm smerten inni meg som bare må ut. Hvorfor må det være slik at møtene med denne ene dumme legen gjør at respekten, forståelsen og omsorgen til alle de andre legene blekner bort? Jeg begynte tenke at alle leger tenker sikkert slik, bare at de er for profesjonelle til å si noe. Kanskje alle andre mennesker også, bare at de er for høflige til å si noe.

Følelsen av å være bitte liten og verdiløshet sitter fortsatt sterkt i meg, samt følelsen av skam. Jeg tror mange undervurderer viktigheten av å bli møtt på en OK måte hos legevakt/legevakt/sykehus. Å innse at det man har gjort er såpass alvorlig at man er nødt til å få hjelp, er vanskelig. Å i tillegg skulle være redd for hva/hvem man møter på legevakt gjør det mye verre enn det trenger være. Man kommer dit så sårbar, sliten, engstelig og «naken» som det er mulig å bli, og det siste man trenger da er å få strødd salt i sårene.

Mestringsfølelse og tillit

På onsdagene er det klatring med Dagavdelingen. I dag kom jeg meg halvveis opp i en klatrerute med utoverheng. I hodet mitt går det mye i svart/hvitt-tenking, det er alt eller ingenting. Likevel er jeg ekstremt vanvittig fornøyd over å komme så langt, selv om det BARE var halvveis. Mestringsfølelsen er enorm! Den ruta har jeg nemlig prøvd meg på før, mange ganger, uten å komme lengre enn knapt en meter over bakken. Jeg hadde egentlig konkludert med at den var umulig. Av en eller annen grunn prøvde jeg igjen i dag, og alt bare klaffet. Min indre apekatt våknet, og sammen suste vi oppover. Jeg prøver igjen neste gang, og gangen etter det igjen, og plutselig en dag når jeg kanskje toppen!

Når jeg klatrer er det Cecilie som sikrer meg (det vil si holder i andre enden av tauet). Noe av det beste med klatringen er faktisk når jeg mister taket, eller har nådd toppen og skal ned. Når jeg faller et lite sekund, men så kjenner at tauet holder meg. Cecilie holder meg. Jeg har full tillit til henne og vet at jeg er helt trygg. En fin metafor på hvordan det er ellers også. Når jeg snubler, eller mister taket, eller ikke orker mer, så vet jeg at hun er der, og hun lar meg ikke falle.