Mestringsfølelse og tillit

På onsdagene er det klatring med Dagavdelingen. I dag kom jeg meg halvveis opp i en klatrerute med utoverheng. I hodet mitt går det mye i svart/hvitt-tenking, det er alt eller ingenting. Likevel er jeg ekstremt vanvittig fornøyd over å komme så langt, selv om det BARE var halvveis. Mestringsfølelsen er enorm! Den ruta har jeg nemlig prøvd meg på før, mange ganger, uten å komme lengre enn knapt en meter over bakken. Jeg hadde egentlig konkludert med at den var umulig. Av en eller annen grunn prøvde jeg igjen i dag, og alt bare klaffet. Min indre apekatt våknet, og sammen suste vi oppover. Jeg prøver igjen neste gang, og gangen etter det igjen, og plutselig en dag når jeg kanskje toppen!

Når jeg klatrer er det Cecilie som sikrer meg (det vil si holder i andre enden av tauet). Noe av det beste med klatringen er faktisk når jeg mister taket, eller har nådd toppen og skal ned. Når jeg faller et lite sekund, men så kjenner at tauet holder meg. Cecilie holder meg. Jeg har full tillit til henne og vet at jeg er helt trygg. En fin metafor på hvordan det er ellers også. Når jeg snubler, eller mister taket, eller ikke orker mer, så vet jeg at hun er der, og hun lar meg ikke falle.