Et fristed (fra spiseforstyrrelsen)

På fredag gjorde jeg en feil jeg visste var dum. I utgangspunktet var jeg ved godt mot da jeg kom til Dagavdelingen, men så fikk jeg vite at Cecilie ikke var på jobb den dagen. Jeg vet ikke om det er noe jeg har skrevet om før, men det at hun er borte er hvertfall noe jeg takler dårlig. Og akkurat den dagen; taklet veldig dårlig. At hun ikke var der – at jeg ikke fikk samtale – at det ikke ble noe planlegging av helg, var et skikkelig slag i mellomgulvet. Jeg gikk rett inn på doet og gråt. Det er noe med at det er uventet, og det føles utrygt, og jeg blir redd. Det bare låser seg i hele meg. Jeg ble med på gymmen, men så dro jeg hjem allerede klokka elleve. Noe som ikke var etter "planen".

På samtale-møtet med Cecilie og Siri i går, bli dette tatt opp. "Det skal ikke være sånn at du bare drar fordi Cecilie er borte. Du er ikke der kun for Cecilie." Av en eller annen grunn presterte jeg å innrømme at den største grunnen jeg dro på fredag, var for å slippe å spise lunsj (noe jeg må gjøre på avdelingen dersom jeg skal være der). Og så ballet det på seg. "Hvorfor skal du bare spise dersom Cecilie er der? Hvem er det du spiser for, Cecilie? Spiser du bare fordi Cecilie sier du skal?" Og jeg klarte ikke komme opp med noe fornuftig. Jeg kjenner inni meg hvorfor, men klarte ikke formulere det høyt.

Det er fordi spiseforstyrrelsen er så enorm sterk. Den er så dominant, den bestemmer. Dens ord er lov. Jeg verken klarer eller orker stå i mot, og det føles nytteløst å så mye som prøve. Den er alltid sterkest...

...bortsett fra på avdelingen! Der er det Cecilie som bestemmer. Det er mitt fristed. Selv om det er hardt å være der, det er mange tøffe tak, så er det jo noe som bygger meg opp. I motsetningen til spiseforstyrrelsen, som systematisk bryter meg ned. Cecilie er på min side, og hun sier SPIS når alt i meg sier IKKE SPIS. Så ja, kanskje spise jeg «for» Cecilie, ikke fordi hun sier jeg skal, men fordi hun sier jeg kan.

Mamma – mitt forbilde

En av de aller viktigste personene i livet mitt, er mamma. Hun har vært (og er) min største støtte, mitt anker, spesielt disse siste årene. Hun har alltid vært en trygghet, og slik er det selv i dag; er jeg redd eller usikker, så ringer jeg mamma. Selv om jeg ikke alltid klarer eller vil, så vet jeg at jeg kan snakke med henne om alt. Og at selv om hun ikke nødvendigvis alltid er enig med meg, så støtter og respekterer hun de valgene jeg tar.

Mamma jobber som administrasjonskonsulent på et teater. Det er mange forskjellige mennesker innom der, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått høre «åh, så heldig du er!» når jeg har hilst på de og fortalt at det er jeg som er datteren hennes. Og det er helt sant, jeg er heldig som har en så snill, tålmodig, omsorgsfull, generøs, omgjengelig, forståelsesfull og nydelig mamma.

Og i dag har denne fantastiske mammaen bursdag!

Mamma i dyreparken i Kristiansand!

Mater lemur (til tross for at et kjempestrengt

skilt insisterte på at det IKKE var lov!!!)

Mamma fikser håret mitt jula 2010.

Kjempeglad i deg, mamma, gratulerer med dagen! ♥ ♥ ♥

Anstendighet

Anstendighet: det uforklarlige, grunnlaget for all etikk.

Ting vi ikke gjøre. Vi glor ikke når sjelen

forlater legemet, men slører våre øyne med tårer

eller dekker dem med hendene. Vi glor ikke på arr,

de steder hvor sjelen har forsøkt fly ut,
men er tvunget tilbake og stengt inne, sydd inne.

-J.M. Coetzee, 2003

Fra boken "Selvskadingens Dynamikk" av Kristin Ribe og Anita Moe.