Et fristed (fra spiseforstyrrelsen)

På fredag gjorde jeg en feil jeg visste var dum. I utgangspunktet var jeg ved godt mot da jeg kom til Dagavdelingen, men så fikk jeg vite at Cecilie ikke var på jobb den dagen. Jeg vet ikke om det er noe jeg har skrevet om før, men det at hun er borte er hvertfall noe jeg takler dårlig. Og akkurat den dagen; taklet veldig dårlig. At hun ikke var der – at jeg ikke fikk samtale – at det ikke ble noe planlegging av helg, var et skikkelig slag i mellomgulvet. Jeg gikk rett inn på doet og gråt. Det er noe med at det er uventet, og det føles utrygt, og jeg blir redd. Det bare låser seg i hele meg. Jeg ble med på gymmen, men så dro jeg hjem allerede klokka elleve. Noe som ikke var etter "planen".

På samtale-møtet med Cecilie og Siri i går, bli dette tatt opp. "Det skal ikke være sånn at du bare drar fordi Cecilie er borte. Du er ikke der kun for Cecilie." Av en eller annen grunn presterte jeg å innrømme at den største grunnen jeg dro på fredag, var for å slippe å spise lunsj (noe jeg må gjøre på avdelingen dersom jeg skal være der). Og så ballet det på seg. "Hvorfor skal du bare spise dersom Cecilie er der? Hvem er det du spiser for, Cecilie? Spiser du bare fordi Cecilie sier du skal?" Og jeg klarte ikke komme opp med noe fornuftig. Jeg kjenner inni meg hvorfor, men klarte ikke formulere det høyt.

Det er fordi spiseforstyrrelsen er så enorm sterk. Den er så dominant, den bestemmer. Dens ord er lov. Jeg verken klarer eller orker stå i mot, og det føles nytteløst å så mye som prøve. Den er alltid sterkest...

...bortsett fra på avdelingen! Der er det Cecilie som bestemmer. Det er mitt fristed. Selv om det er hardt å være der, det er mange tøffe tak, så er det jo noe som bygger meg opp. I motsetningen til spiseforstyrrelsen, som systematisk bryter meg ned. Cecilie er på min side, og hun sier SPIS når alt i meg sier IKKE SPIS. Så ja, kanskje spise jeg «for» Cecilie, ikke fordi hun sier jeg skal, men fordi hun sier jeg kan.