Bittersweet

Det er så godt å være hjemme nå, det føltes faktisk trygt. Frokost og lunsj på dagavdeling, og middag hjemme hos foreldrene mine. Rutiner. Sammenlignet med hvordan det var før, føler jeg på en frihet uten sidestykke. Ikke bare kan jeg spise, jeg kan også bestemme hva jeg vil spise! Spiste ting jeg ikke har spist på måneder, ikke har spist på år, til og med ting jeg aldri før har spist. En helt annen ting som jeg har hoppet rett i, er eksponeringsterapien. Siden jeg startet på avdelingen i fjor høst, har jeg hatt med meg egen mat og drikke i egne beholdere. Lunsjbrødskivene spiste jeg rett fra posen jeg hadde med hjemmefra, og skjeen jeg spiste frokostblanding med måtte skyldes i varmt vann. Å drikke vann fra kranen der gikk ikke, og å skulle drikke fra glass var uaktuelt. Den siste tiden før jeg dro til Bodø klarte jeg å bruke skjeen uten å skylle den, og et par ganger fikk jeg til å drikke vann (fra kranen) fra glass og brukte et fat til lunsjen. Fremgangen på eksponeringsfronten var med andre ord nærmeste stillestående.

Men så kom jeg tilbake fra Bodø. Til lunsj på avdelingen på mandag var det bare å sette i gang. Jeg brukte fat, bestikk og glass fra avdelingen. Å forsyne seg av samme pålegg som alle andre er enda litt for skummelt, så jeg fikk en egen kurv i kjøleskapet med brunost, syltetøy, cherrytomater og babygulerøtter. Jeg hadde med egne brødskiver men smurte på skivene der. Gulerøtter og cherrytomater i en kopp ved siden av. Og jeg spiste med hendene. Det må være den største fremgangen jeg har hatt noen gang. Jeg hadde aldri, aldri, aldri trodd jeg ville bli i stand til det, ikke en gang trodd at det var mulig. Det er et så stort skritt, en så stor seier (å komme i gang), at det knapt kan beskrives.

Jeg merker dessuten at forbrenningen min funker som den skal, for selv om jeg synes jeg spiser "veldig" mye så ser jeg at vekta er stabil. Det motiverer meg til å fortsette å spise! Jeg veier ikke det (andre synes at) jeg burde veie, men jeg skal hvertfall jobbe for å ikke gå noe ned i vekt. Og det er da en god start?

De siste dagene har jeg hatt virkelig gode samtaler med Cecilie. Selv om jeg etter de to ukene i Bodø hadde så mye på hjertet at jeg trodde jeg skulle sprenges og at det ikke ville være mulig å få alt ut, så har vi fått snakket om det aller meste. Mange ting hadde jeg gruet meg for å si, kanskje egentlig ikke tenkt å fortelle, eller rett og slett ikke visst hvordan jeg skulle formulere meg. Men hun er så lett å snakke med, ordene bare trillet ut av meg og hun tok i mot alt. Som alltid. Jeg fikk fortalt og forklart hva jeg vil, hva som er vanskelig, hva som er utfordrende, hva jeg trenger hva jeg trenger hjelp til og om dette med rom for tvil. Hun kom med innspill, forslag og svar.

Ting går med andre ord endelig rette veien. Det føles skummelt også, jeg er redd at andre skal tolke fremgangen som friskhet, og tro jeg er i stand til å klare alt selv. Men selvsagt skjønner mine fantastiske støttespillere at jeg trenger like mye støtte som før, kanskje enda mer, og at dette kun er begynnelsen. At jeg kun så vidt er i gang. For tenk, jeg er endelig i gang! For første gang på.. vel, noen gang, tror jeg?... så kan jeg skimte en framtid, en bedre framtid. Takket være trygge, faste rammer. Lite rom for tvil og usikkerhet. Akkurat dette jeg trenger nå, og framover!

Men det varer kun ut denne uken. Førstkommende fredag er nemlig siste dagen før avdelingen stenger for sommeren. Tre lange uker ferie.

Det er forbanna vanskelig. En ting er hvor tett oppfølging og støtte jeg har hatt de siste månedene, både fra avdelingen og under innleggelsen i Bodø. Og vips, så er jeg helt alene. I tre fuckings uker. Jeg er redd og sint. Skal jeg liksom stå helt på egne bein, jeg som bare så vidt har klart å stable meg på beina? Er det forsvarlig? Men avdelingen stenger og Bodø har ikke noe tilbud til meg nå. Noen timer hos psykolog Siri får jeg vel, uten at jeg er sikker på hvordan det vil bli. Jeg har ikke snakket med henne på over tre uker, føler enda på en sterk følelse av svik og vet ikke om det noen gang vil bli som før. Men greit. Ok. Fint. Jeg kan klare meg. Jeg har venner, familie, planer, ting å fylle dagene med og faktisk en liten ferietur om noen uker. Tre uker uten dagavdelingen vet jeg ikke hvordan vil gå, men det skal nok gå, på et vis. For det er ikke akkurat det som er det største problemet...

Det som svir mest, som føles uoverkommelig, som er mer skremmende enn noe annet jeg har kjent før, som gir meg en låmslående, lysslukende, håpfortærende panikkfølelse er nemlig at jeg de ukene ikke får ha noe kontakt med min største trygghet, min viktigste støttespiller, den personen som får hodet mitt over vannet når jeg er i ferd med å drukne; Cecilie.

Hun har dessuten en uke ekstra ferie, så det vil si fire uker. En hel måned. Jeg har et allerede anstrengt forhold til tid. 30 dager er for meg nærmest en hel livstid. Jeg skjønner ikke hvordan det skal gå. Det har ikke hjulpet at jeg har visst om dette lenge, for jeg har bare skjøvet det unna, har verken orket eller villet tenke på det. Men nå skjer det, fryktelig snart. Siden jeg begynte på avdelinga i fjor høst, er halvannen uke det lengste jeg har gått uten å snakke med henne. De to ukene i Bodø fikk jeg ikke pratet med henne ansikt til ansikt, men vi både sendte mail og snakket på telefonen. Og nå, en måned fullstendig stillhet? Jeg er livredd.