Kropp på autopilot og apatisk i hode

Da jeg ble innlagt på sykehuset og hadde fått sonden, var det en venninne som skrev til meg at hun at hun underlig inderlig håpet at jeg fortsatte å kjempe selv om jeg har fått sonde. Jeg spurte hva hun mente, og hun svarte at hun hadde sett så mange jenter som resignerer til sykdommen med en gang de har fått innlagt sonde. At da trenger de ikke gjøre noe selv lengre. Jeg skjønte det ikke, for jeg tenkte at å sonde var jo begynnelsen på kampen, og det helt motsatte av resignasjon! Det hørtes bare rart ut. Men nå derimot, skjønner jeg nøyaktig hva hun mente. Livet med sonden er enkelt. Jeg trenger liksom ikke gjøre noe. Sonden har alt ansvaret, sonden gjør all jobben. Jeg har gått fra å spise tre grønnsaksmåltider om dagen, til å knapt få i meg et om dagen. De har ikke så mye å si, sånn fysisk, de små måltidene er mer symbolske enn nyttige, men det er likevel helt feil Det går feil vei. Det er jo meningen at jeg skal begynne å spise MER, og etterhvert klare bytte ut enkelte sondemåltider med ordentlige måltider, og til slutt klare meg uten sonde.

Jeg føler på ingen måte at jeg har gitt opp. Jeg holder jo ut. Jeg står jo i det. Å gi opp er ikke et alternativ. Bare at det er egentlig ikke godt nok. Jeg burde gjøre mer. Men hvordan klare det, når bare det å holde ut er alt jeg er i stand til. Egentlig føler jeg ikke at jeg gjør noe som helst. Hjemmetjenesten kommer å kobler meg av pumpen og på pumpen. Jeg ber dem ikke om det, jeg ber dem ikke la være å gjøre det – jeg gjør ingenting. Dagavdelingen, psykologen og legen gir meg timer og lager avtaler, og gir meg beskjed om når taxien kommer å henter meg. Jeg adlyder. Ikke som et barn, men som en robot. Med andre ord; jeg gjør egentlig ikke noe som helst selv. Jeg har snakket med flere om det, og de mener at jeg valgte jo å godta å få sonde, at jeg velger jo å møte opp til timene og avtalene jeg har, jeg velger jo å ikke rive ut sonden og bare gi opp hele greia. Men å gjøre det motsatte av disse tingene ser jeg ikke på som et alternativ, og siden det ikke er noe alternativ til det jeg gjør så er det jo heller ikke et valg å gjøre det. Det er liksom bare sånn det er. Så jeg fortjener overhode ikke at andre sier jeg er flink eller modig eller tøff eller sterk.

På sykehuset, første dag med sonden.

At jeg er så bestemt på at jeg ikke kan gi opp, betyr ikke at dette ikke er fryktelig vanskelig, veldig nært både uutholdelig og uoverkommelig. Det føles rett og slett ut som jeg dør innvendig. Før jeg fikk sonden så var jeg i ferd med å dø fysisk. Nå kjennes det som jeg er i ferd med å dø inni meg. Det er vanskelig å forklare. På utsiden «kjemper» jeg men på innsiden visner jeg vekk. Det er grusomt. Jeg er i ferd med å bli et tomt skall, uten at det synes på utsiden. Kroppen går på autopilot og hodet er apatisk.

Jeg har dyktige mennesker rundt meg, som fort oppfattet at her var det kanskje depresjonen som var på ferde. Det har de nok ganske så rett i. Dette er noe som skjer gang på gang, at depresjonen, den største av alle monstre, the queen bee, sniker seg stille inn på meg. Med fløyelsmyk bevegelser legger den seg over skuldrene mine, rundt halsen min, foran øynene mine, inn i hodet mitt, sløver alle sanser. Og jeg skjønner ikke at det er den. Jeg har skrevet om det tidligere, feks i innlegget "Depresjonens jernklo". Nå har den heldigvis blitt «avslørt» ganske tidlig, så forhåpentligvis vil det ikke gå så galt som det pleier å gjøre når jeg sitter alene med depresjonen, uten å vite at det faktisk er den. Når dens tanker og følelser kjennes ut som mine egne. Når dens løgnene om håpløshet og meningsløshet kjennes ut som mine egne sannheter. Når den til slut er kommer så tett inn på meg at jeg ikke lengre klarer skille mellom oss to, selv når jeg skjønner at det er depresjonen som herjer.

En venninne sa noe veldig lurt til meg. Det mange ikke skjønner, er at når depresjonen er på sitt verste så er det ikke ekstrem tristhet man føler. Tvert i mot så «mister» man følelsene sine. Som jeg skrev, så er det som om man dør innvendig, at man bare er et skall. Man er ikke trist, man er bare fryktelig tom. Men det er viktig å tenke på det som en nummenhet, og ikke en tomhet. Tomhet betyr at det ikke er noe der. Nummenhet betyr at det er der, men at man ikke klarer føle det. Følelsene er der enda; glede, håp, stolthet, kjærlighet, empati, interesse, og de kan føles igjen. De kommer til å føles igjen. De er ikke borte, det er bare numment. Jeg kjenner at det gjør noe med meg å tenke på det på den måten. At jeg finner strategier og får hjelp gjør meg ikke frisk og lykkelig, men det gjør at jeg overlever disse ekstra mørke periodene. Depresjonen er en blodtørst vampyr, og jeg må bruke alle triksene i boka i tillegg til rå muskelstyrke for å holde den på en armlengdes avstand mens jeg venter på at solen skal stå opp.