«Det er ditt valg»

«Det er ditt valg!» (for eksempel på dagenheten når jeg fortvilet sitter med lunsjen foran meg og hendene ligger som lammet i fanget mitt i stede for å løfte maten opp til munnen min)

«Det er opp til deg!» (for eksempel når jeg begynner bli fri for ting og absolutt burde handle mat, men det er vanskelig fordi alt inni meg insisterer på at «styrke» er å overhode ikke ha mat i huset)

«Det er du som bestemmer!» (for eksempel når hjemmetjenesten spør om de skal komme på det allerede avtalte tidspunktet for å koble til sonden, og jeg sliter med å si «ja» til tross for at «ja» er det eneste alternativet, fordi jeg ikke føler at jeg trenger/fortjener næring)

Jeg hater å høre det. Fordi NEI, det er faktisk ikke det. Og godt er det, for hadde det vært opp til meg, hadde jeg fått det som jeg vil, så hadde jeg sultet meg i hjel. Joda, jeg gjør dette frivillig, men med vissheten om at dette er veien det skal gå, enten jeg er med på det eller ikke, så da er det beste for alle parter at jeg er med på det. Valget (i den grad det er et valg) er ikke tatt av fri vilje, det er tvunget fram av et ultimatum. Det er helt greit, for det er det jeg trenger. Og jeg ser jo at det er bedre å kjempe mot spiseforstyrrelsen sammen med mine gode hjelpere, enn å kjempe mot mine gode hjelpere sammen med spiseforstyrrelsen.

Det ligger en stor trygghet i at det ikke er et alternativ å stoppe opp og begynne gå bakover igjen. Innerst inne ønsker jeg jo ikke det, for jeg vil jo leve, jeg vil ha et liv med glede og kjærlighet og stolthet. Jeg har stunder og dager hvor monstrene i hodet blir så overdøvende at jeg glemmer det, og da er det viktig at rammene rundt meg er så trygge og stramme som overhode mulig. Feilsteg blir det, men ingenting uopprettelig.  

Jeg klarer ikke la være å tenke på det som en svakhet, det at jeg trenger mat. Derfor får jeg et veldig behov for å forsvare meg når jeg får tilslengt slike påstander. Det er som om jeg må forklare hvorfor jeg spiser/har sonde. At det ikke er fordi jeg vil (= er svak) men fordi jeg må. Og det er helt sykt, helt på tryne, jeg er klar over det. Det er jo kun om meg selv jeg tenker slik. At andre spiser, både fordi de må og fordi de ønsker det, har jeg ingen problemer med. Faktisk så er jeg misunnelig, og ønsker så inderlig at det kunne gjelde meg også. Å spise det jeg vil - fordi jeg vil, ikke fordi jeg må - uten å føle verken skam eller et behov for å forsvare handlingen min.