Man ikke nødvendigvis trenger gjøre seg fortjent til alt hele tiden

Jeg tenker at jeg må fortjene maten. Jeg må fortjene å spise. Jeg må fortjene å slappe av. Jeg må fortjene å ikke skade meg selv. Jeg må fortjene fine ting. Jeg må fortjene gode opplevelser. Jeg må fortjene flaks, hell og lykke.

Problemet er at det finnes ikke nok ting til å gjøre meg fortjent til alle disse tingene. Altså, det finnes ikke noe jeg kan gjøre for å få en «sum» som er høy nok til å generelt sett ha det bra. Jeg vet ikke hvor jeg har denne idèen fra. Det er jo helt håpløst. Hvordan holde telling? Hvordan føre regnskap? Har jeg noe til gode, eller går jeg i underskudd? Kan jeg spare opp og bruke det på noe jeg virkelig trenger? Det er jo ikke slik det funker. Jeg har et ekstremt behov for at alle ting skal ha et system, men dette systemet er helt på jordet. Fraværet av logikk er påfallende, og jo mer jeg plukker bitene fra hverandre, jo tydeligere blir det.

Må man nødvendigvis gjøre noe for å fortjene gode ting? Er det sånn at å ikke gjøre «nok» for å fortjene noe godt, nødvendigvis betyr at man fortjener noe vondt? Kanskje blir det en selvoppfyllende profeti om jeg hele tiden går rundt og tenker at jeg ikke fortjener at gode ting skjer, ikke fortjener å ha det bra?

Kristine Getz, forfatteren av den fantastiske boken «Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?» var på besøk på God Morgen Norge. Etter å ha fulgt bloggen hennes i mange år, og lest boken hennes, vet jeg at hun er et smart og vakkert menneske. På GMN var det spesielt en ting hun sa som jeg bet meg merke i, en setning som brant seg fast; «man ikke nødvendigvis trenger gjøre seg fortjent til alt hele tiden.» Det er bare så innmari fint, og innmari sant. Når hun sier det, klarer jeg tro på det. Det kan være nok, bare det å være til.