Når man har det
tungt og er lang nede, er det vanskelig å tro på håpet. Livet er
kølsvart, hverdagen meningsløs, og det føles håpløst. Føles.
Heldigvis stemmer ikke alltid følelsene overens med virkeligheten.
Hadde alt håp virkelig vært ute, hadde et menneske blitt strippet
fullstendig for håp, så ville det skrumpet inn, rett og slett bare
opphørt å eksistere. Det sies at så lenge det er liv, er det håp,
og det er faktisk helt sant. Man kan si at håpet er på bunn, men
selv da er det jo der enda, det eksisterer, det er
målbart. Det finnes ALLTID en liten gnist som gjør at du faktisk
klarer å holde ut. Problemet er at når alt rundt deg og inni deg er
mørkt, så er den gnisten så innmari vanskelig å finne. Da føles
det ofte som om det ikke spiller noen rolle om den er der eller ikke,
for det er vanskelig å holde fast i noe du ikke engang vet hva er.
Og når man er så langt nede, er man ofte for tiltaksløs og
kraftløs til å legge ut på en leteaksjon. Men man må holde ut.
Det finnes noen ting i livet som er konstant – smerte er ikke en av
dem.
Dette er et innlegg
som først og fremst er fra den rasjonelle Tora til den dypt
fortvilte Tora, skrevet i et verdifullt øyeblikk av klarhet og
rolighet. Jeg håper at også noen andre kan finne trøst og sannhet
i det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar