Jeg liker Nemi. Alle
liker Nemi. Hun sier ting vi ikke tør si høyt, tenker ting som vi
kan kjenne oss igjen i, og gjør ting vi knapt tør drømme om. Og
hun har sterke meninger. Blant annet om pelsdyroppdrett. Gjennom Lise
Myhre har denne tegneseriefiguren blitt en viktig stemme i den aktive
kampen for å legge ned pelsdyrnæringen.
Denne teksten er
skrevet av Lise Myhre og stod trykket i Nemi i Dagbladets
lørdagsmagasin. Poengene er mange, og gode;
Det er ikke bare en pelskrage. Det er et bankende hjerte. Et ønske om å overleve. Det er ikke bare et tilbehør. Det er ømme, små poter mot kaldt stål, som aldri vil få kjenne gresset eller jorda de er skapt for å løpe på. Det er så veldig mye mer enn pynt. Det er frustrasjon, panikk, redsel og lengsel, fanget i en liten boks av netting.
Det er ikke bare et plagg du har kjøpt for å holde deg varm. Det er et valg du har tatt om å la moral vike for forfengelighet. Et flagg du skal bære om at du synes det er riktig at noen skal fødes bare for å mishandles, for et produkt du ikke engang trenger. Et plagg du har stjålet – for dets rettmessige eier ville heller valgt livet.
Minoriteten som støtter pelsdyroppdrett her i Norge vil ha det til at det er motstanderne av den som har et unaturlig forhold til dyr. Vi som ikke vil at de skal leve og dø i bittesmå esker for å bli produkter som ingen behøver. Disse menneskene lar empatien sin inkludere hunder og katter, men evner ikke å se de samme egenskapene hos andre dyr. De mener at retten til å mishandle noen avhenger av om de kan sitte og gi labb eller ikke. Og at det er de selv som ikke lar følelsene sine forstyrre logikken rundt dyrehold.
Men det er jo ikke jeg og et par medlemmer av Ponny-klubben som mener at dyra sikkert lider fordi de er så søte. Det er vetrinærer og fagfolk fra hele verden som sier klart fra at hele pelsdyrnæringa er dyreplageri. De sier det uavhengig av om oppdretteren heter Geir og egentlig er en hyggelig fyr. De sier det fordi det ikke handler om størrelsen på burene, hvor ofte de får vann eller engang om de stadige skandalene som avdekkes der dyra har gapende sår og manglende lemmer. De sier det fordi mishandlingen først og fremst ligger i det å bli sperret inne.
Ikke hør på meg, hør på lagmannsretten, som anerkjenner at dette ikke er en næring som kan drives etisk forsvarlig. Hør på et økende antall europeiske land som forbyr pelsdyroppdrett innenfor sine landegrenser fordi det ikke finnes måter å drive oppdrett på uten at det påfører dyra store lidelser.
Næringa må ikke forbedres. Den må legges ned.
En politiker spurte meg om jeg ville like næringen bedre hvis vi kunne nyttegjøre mer fra pelsdyrene; hvis vi kunne bruke innmaten til noe også. Svaret mitt på det er nei. Vi trenger ikke flere unnskyldninger for å opprettholde lidelsen i verden. Vi trenger å minske lidelsen i verden. Punktum. Og å forby pelsdyroppdrett burde være et enkelt sted å begynne
Du kan bidra, du kan være
med på å få til en forandring. Å være «dyreforkjemper» betyr
ikke nødvendigvis at du må melde deg inn i alle frivillige
organisasjoner, og bruke all din ledige fritid på å gå i
fakkeltog, skrive sinte leserinnlegg og kaste rød maling på
pelskledde frognerfitter. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre
litt. Og det inkluderer deg. Vil du bli medlem i Noah, kan du velge
et månedlig sum fra 50 kroner og oppover. Noe som også er viktig
men som krevet litt mindre «innsats» er å «like» Noahs side på facebook, og følg litt med der innimellom. Kanskje kan du bruke to
minutter på å signere et opprop. Kanskje kan du «dele» en status
som bidrar til å spre kunnskap. I 2013 ble Noah plukket ut som
finalist og kunne vinne penger fra Stormberg. Dyrekjære mennesker
lot seg engasjere, og via facebook fikk Noah aller flest stemmer, og
vant dermed hele 50.000 kroner. I sånne tilfeller er hver eneste
stemme fryktelig viktig, og jeg er stolt og glad over å ha kunnet
bidra. Her kan du lese mer om alt Noah har fått til i løpet av
fjoråret.
Les gjerne også; «Å kle seg i døde dyr» og «Dyreplageri er ikke vakkert».
Ønsker deg en god uke :)
SvarSlett