Tolvte time

Jeg har vært åpen og ærlig om hvor vanskelig ting har vært den siste tiden, og hvor mye jeg har slitt/sliter både mentalt og fysisk. Det er likevel en god del ting jeg har holdt igjen. Løyet om hvor dårlig jeg faktisk har følt meg. Presset meg til ting jeg ikke egentlig orket. Bagatellisert symptomer. Ovenfor lege og psykolog, for å unngå tvangsinnleggelse. Ovenfor de rundt meg, av hensyn til de, for ikke å skape (ekstra) bekymring. Og også for min egen del, for å holde dødsangsten på avstand.

Jeg «forsvarer» det med at jeg visste det ville bli bedre. Jeg visste at ting ville gå seg til. Når visste jeg ikke, men jeg sa til meg selv at jeg bare måtte holde ut. Litt til. Litt til. Og når den dagen kom, så ville ikke spille noen rolle hvor dårlig jeg var fordi da ville det jo uansett være i ferd med å snu. Det ville ikke lengre være noe forverringspotensiale. Da kunne jeg si at ja jeg er dårlig men nå går det jo rette veien, også ville det beroligede både lege, behandler, foreldre, bekjente og dødsangsten.

Hold på hatten, hæla i taket og tenna i tapeten; dagen er her. Sånn metaforisk sett. Før helga kom omsider kostplanen fra ernæringsfysiologen i Bodø (...har bare ventet i sånn tre måneder eller noe), i tillegg til at noen andre brikker falt på plass. Nok til at det lot seg gjøre å «sette i gang». Så på mandag startet jeg. Ikke et sekund for tidlig. Natt til mandag fikk jeg er horribelt tegn fra kroppen om at den er helt på bristepunktet.

Nå øker jeg på inntak og kalorier. Sakte og svært forsiktig, for at kroppen skal henge med og for å unngå den potensielt livstruende tilstanden reernæringssyndrom. Er ikke det ironisk da; å spise mer skal liksom redde livet ditt men kan også drepe deg? Kostplanen jeg har fått er i seg selv ganske interessant, så den skal få et helt eget innlegg. Sånn litt etterhvert. Først må jeg få bli kjent med den selv. Men alt i alt, dette er godt nytt. Jeg anser meg selv som i aktiv «recovery». Vondt men uendelig vakkert ♥