Kunsten å bruke "utfordringer" til sin fordel

At man har en sort-hvitt tankegang gir ingen positive assosiasjoner, men det trenger ikke være utelukkende negativt. På grunn av aspergersen så er det sånn jeg er. Jeg kan ikke forandre det, så det er ikke noe vits å kjempe mot det – derimot kan jeg jobbe med det. Finne måter å bruke det til min fordel. Vanskelig, utfordrende, men ikke nødvendigvis umulig. Når det gjelder spiseforstyrrelsen, for eksempel. Hittil har «enten» vært å spise så lite som mulig og hele tiden kutte ned, veie så lite som mulig, bli så tynn som mulig. «Eller»-delen er å kjempe. Spise. Ikke lytte til monsterstemmene. Nyte maten. Glede seg over maten. Blir sterkere, tøffere. Brukte tid og energi på å bli bedre, ikke verre. Det finnes ikke noe mellomting, og det er jo like grei, hvertfall når jeg havner på «eller»-siden.

Dette er ikke noe jeg har bestemt meg for, sånn plutselig. Det er mer det at tidligere så har jeg ikke fått det til. Jeg har rett og slett ikke klart å kjempe. Nå klarer jeg ikke la være. Jeg skjønner ikke helt hva som har forandret seg, og er redd det skal snu igjen. Men jeg tror ikke det. Forhåpentligvis handler (noe av) det om sirkler. Altså en god sirkel, eller en ond sirkel. Eller kanskje mer spiral? En sirkel går jo bare rundt og rundt, mens en spiral snurrer seg oppover eller nedover – i alle fall kommer man en vei. Uansett, nå er jeg i en god spiral. En god stim. Og dersom det er vanskelig å bryte ut av en ond sirkel, så burde det jo nærmest umulig å bryte ut av en god en, spesielt når man ikke ønsker bryte ut av den!

Forøvrig synes jeg egentlig det jeg det er feil å bruke uttrykk som «kjempe». Det stemmer ikke helt. Som om det handler om å passivt sitter stille og la spiseforstyrrelsen overkjøre meg VS å kjempe mot den? Kjempe gjør man jo strengt tatt hele tiden, enten det er med seg selv eller mot seg selv. Tilbake til enten-eller. Enten bruker man (all sin) tid og energi på å bli sykere, eller så bruker man (all sin) tid og energi på å bli friskere. Selvsagt finnes det nyanser, men likevel, det blir litt enklere å skjønne/forholde seg til når man setter det på spissen. Likevel kommer jeg nok til å fortsette å bruke «kjempe», altså.

Også var det dette med innsikt da, som jeg skrev et par ord om tidligere. Innsikten handler kanskje ganske enkelt om en omformulering. Så mange ganger har jeg tenkt at jeg må kjempe (mot spiseforstyrrelsen), jeg har ikke noe annet valg. Men kanskje burde jeg begynne tenke at jeg har et valg, for deretter å aktivt velge? Velge å kjempe for livet, ønske å kjempe for frihet. Ikke fordi jeg må men fordi jeg vil.

En annen del av innsikten er erkjennelsen av at jeg ikke har noe å tape på å kjempe, samt følelsen av at det ikke er noe som holder meg igjen. Ja jeg er selvsagt redd, men redsel bør aldri aldri være en stopper for å prøve. Og som psykologen min engang sa, kan man egentlig være modig uten å være redd?

Tolvte time

Jeg har vært åpen og ærlig om hvor vanskelig ting har vært den siste tiden, og hvor mye jeg har slitt/sliter både mentalt og fysisk. Det er likevel en god del ting jeg har holdt igjen. Løyet om hvor dårlig jeg faktisk har følt meg. Presset meg til ting jeg ikke egentlig orket. Bagatellisert symptomer. Ovenfor lege og psykolog, for å unngå tvangsinnleggelse. Ovenfor de rundt meg, av hensyn til de, for ikke å skape (ekstra) bekymring. Og også for min egen del, for å holde dødsangsten på avstand.

Jeg «forsvarer» det med at jeg visste det ville bli bedre. Jeg visste at ting ville gå seg til. Når visste jeg ikke, men jeg sa til meg selv at jeg bare måtte holde ut. Litt til. Litt til. Og når den dagen kom, så ville ikke spille noen rolle hvor dårlig jeg var fordi da ville det jo uansett være i ferd med å snu. Det ville ikke lengre være noe forverringspotensiale. Da kunne jeg si at ja jeg er dårlig men nå går det jo rette veien, også ville det beroligede både lege, behandler, foreldre, bekjente og dødsangsten.

Hold på hatten, hæla i taket og tenna i tapeten; dagen er her. Sånn metaforisk sett. Før helga kom omsider kostplanen fra ernæringsfysiologen i Bodø (...har bare ventet i sånn tre måneder eller noe), i tillegg til at noen andre brikker falt på plass. Nok til at det lot seg gjøre å «sette i gang». Så på mandag startet jeg. Ikke et sekund for tidlig. Natt til mandag fikk jeg er horribelt tegn fra kroppen om at den er helt på bristepunktet.

Nå øker jeg på inntak og kalorier. Sakte og svært forsiktig, for at kroppen skal henge med og for å unngå den potensielt livstruende tilstanden reernæringssyndrom. Er ikke det ironisk da; å spise mer skal liksom redde livet ditt men kan også drepe deg? Kostplanen jeg har fått er i seg selv ganske interessant, så den skal få et helt eget innlegg. Sånn litt etterhvert. Først må jeg få bli kjent med den selv. Men alt i alt, dette er godt nytt. Jeg anser meg selv som i aktiv «recovery». Vondt men uendelig vakkert ♥