Kunsten å bruke "utfordringer" til sin fordel

At man har en sort-hvitt tankegang gir ingen positive assosiasjoner, men det trenger ikke være utelukkende negativt. På grunn av aspergersen så er det sånn jeg er. Jeg kan ikke forandre det, så det er ikke noe vits å kjempe mot det – derimot kan jeg jobbe med det. Finne måter å bruke det til min fordel. Vanskelig, utfordrende, men ikke nødvendigvis umulig. Når det gjelder spiseforstyrrelsen, for eksempel. Hittil har «enten» vært å spise så lite som mulig og hele tiden kutte ned, veie så lite som mulig, bli så tynn som mulig. «Eller»-delen er å kjempe. Spise. Ikke lytte til monsterstemmene. Nyte maten. Glede seg over maten. Blir sterkere, tøffere. Brukte tid og energi på å bli bedre, ikke verre. Det finnes ikke noe mellomting, og det er jo like grei, hvertfall når jeg havner på «eller»-siden.

Dette er ikke noe jeg har bestemt meg for, sånn plutselig. Det er mer det at tidligere så har jeg ikke fått det til. Jeg har rett og slett ikke klart å kjempe. Nå klarer jeg ikke la være. Jeg skjønner ikke helt hva som har forandret seg, og er redd det skal snu igjen. Men jeg tror ikke det. Forhåpentligvis handler (noe av) det om sirkler. Altså en god sirkel, eller en ond sirkel. Eller kanskje mer spiral? En sirkel går jo bare rundt og rundt, mens en spiral snurrer seg oppover eller nedover – i alle fall kommer man en vei. Uansett, nå er jeg i en god spiral. En god stim. Og dersom det er vanskelig å bryte ut av en ond sirkel, så burde det jo nærmest umulig å bryte ut av en god en, spesielt når man ikke ønsker bryte ut av den!

Forøvrig synes jeg egentlig det jeg det er feil å bruke uttrykk som «kjempe». Det stemmer ikke helt. Som om det handler om å passivt sitter stille og la spiseforstyrrelsen overkjøre meg VS å kjempe mot den? Kjempe gjør man jo strengt tatt hele tiden, enten det er med seg selv eller mot seg selv. Tilbake til enten-eller. Enten bruker man (all sin) tid og energi på å bli sykere, eller så bruker man (all sin) tid og energi på å bli friskere. Selvsagt finnes det nyanser, men likevel, det blir litt enklere å skjønne/forholde seg til når man setter det på spissen. Likevel kommer jeg nok til å fortsette å bruke «kjempe», altså.

Også var det dette med innsikt da, som jeg skrev et par ord om tidligere. Innsikten handler kanskje ganske enkelt om en omformulering. Så mange ganger har jeg tenkt at jeg må kjempe (mot spiseforstyrrelsen), jeg har ikke noe annet valg. Men kanskje burde jeg begynne tenke at jeg har et valg, for deretter å aktivt velge? Velge å kjempe for livet, ønske å kjempe for frihet. Ikke fordi jeg må men fordi jeg vil.

En annen del av innsikten er erkjennelsen av at jeg ikke har noe å tape på å kjempe, samt følelsen av at det ikke er noe som holder meg igjen. Ja jeg er selvsagt redd, men redsel bør aldri aldri være en stopper for å prøve. Og som psykologen min engang sa, kan man egentlig være modig uten å være redd?