Når er «til slutt»?

«Det går nok bra til slutt» får man ofte høre når man sliter med noe og har det tung. Eller; «det løser seg nok til slutt». På engelsk er det et sitat som sier «Everything will be okay in the end. If it's not okay then it's not the end». Det er uttrykk som er ment oppmuntrende, men om man begynner tenke på hva som faktisk sies så høres det jo helt forferdelig ut! Hadde det vært snakk om en film eller en bok, er det greit at det løser seg «til slutt». Alle elsker en lykkelig slutt. Og det er helt ok om spenningen og dramatikken bygger seg opp og opp og opp, helt til alt løser seg på de siste ti sidene i boken eller i de siste ti minuttene i filmen. Men det er ikke en film eller en bok det er snakk om – det er liv. Det er mennesker. Hva er vitsen med å kjempe, håpe og tro dersom det ikke blir bra før det nærmer seg slutten?? Nei, det må gå bra/løse seg lenge før den tid altså. Og det gjør det jo som oftest, gjør det ikke? Selv om ting er tunge/vanskelige/umulige, i lang lang tid, kanskje mange år, så varer ikke smerten enig. Det vil gå bedre, det vil løse seg, og når det endelig skjer så er man ikke ved slutten. Tvert i mot så har man resten av livet igjen!

Et annet uttrykk som hvertfall i mine ører er finere, er «før eller siden». Det løser seg, før eller siden. Det er liksom mer nøytralt. Et utrykk uten verken forventninger eller kvalmende optimisme. Det gir rom og forståelse. Det gir et slags løfte om at ting vil løse seg. At selv om man ikke vet akkurat når eller hvordan, så kommer det til å gå bra.

For min del vil nok aldri ting kunne falle helt på plass eller løse seg på en slike måte at jeg kan leve som et friskt og normalt menneske, men forbedringspotensiale er det utvilsomt. Livet vil bli bedre, lysere, lettere. Før eller siden. Jeg håper på «før» og stålsetter meg for «siden».