«Kommer du ikke angre på det der?»

I sommer har jeg gått med korte ermer når det har vært naturlig å gjøre det. Jeg har fryktet kommentarer på arrene mine, men likevel ikke vært forberedt på det selv, om jeg vet det er en sjanse for at hvem som helst plutselig skal komme med en kommentar eller et spørsmål. Tidligere i sommer hadde jeg time på sykehuset. Det var en varm dag, så jeg hadde på meg en lys, fin sommerkjole uten ermer. Jeg ble sittende på venterommet sammen med en litt eldre mann. Vi satt stille lenge, helt til han plutselig sa «kommer du ikke til å angre på det der?». Jeg så han kikket på armene mine, men visste ikke om han snakket om arrene eller om tatoveringene. Og av de to alternativene visste jeg ikke hva som ville være verst. Jeg spurte han om mente tatoveringene, og det var det. «Nei» svarte jeg fast og bestemt, hvorpå han spurte «du har kanskje tatt de nylig?», og da orket jeg ikke snakke noe mer med han.

Påfølgende helg var jeg på en innflyttingsfest, hvor jeg ble sittende sammen med to litt eldre menn. Da jeg tilfeldigvis nevnte at jeg har mange tatoveringer begynte de å snakke om hvor mange som tar tatoveringer når de er ung, som de ender opp med å angre på, og hvor vanlig det er å fjerne tatoveringer. At når man blir eldre vil man ikke nødvendigvis like de samme tingene eller stå for det man stod for da man var yngre. Ingenting var rettet direkte mot meg, det var liksom bare «generelt». Alle mine forsøk på å forsvare tatoveringer (altså tatoveringer «generelt sett», selvsagt) ble overkjørt og det hele pågikk så lenge at jeg til slutt ble så ukomfortabel at jeg sa fra. De svarte naturligvis at det ikke var sånn de mente det, og jeg endte opp med å bare føle meg ekstrem dum og ille til mote.

Å få negative kommentarer eller direkte kritikk for arrene er noe jeg kan takle mye bedre enn om jeg får det på tatoveringene. Arrene er gammel historie, symptomer på sykdom. Tatoveringene derimot, er noe jeg har ønsket meg, noe jeg har valgt, liker, elsker, det jeg liker aller best av kroppen min. Å kritisere arrene, noe jeg ikke kan noe for, er smakløst. Men å kritisere tatoveringene mine, noe jeg er stolt at, er stygt og respektløst. Jeg kan si meg enig i at dersom man en tatovering på fylleferie på Ibiza så vil man sannsynligvis angre, og ønske å få den fjernet. Hos meg er det ikke tilfelle, verken fylle-, Ibiza- eller angredelen. Alle mine er planlagte og gjennomtenkte, hver eneste en har en fin historie og en spesiell mening, som jeg mer enn gjerne deler dersom noen oppriktig ønsker å høre. Men det er ting jeg vil fortelle til noen som er genuint interessert, ikke for å forsvare meg! Jeg skulle ikke trenge forsvare meg.

I øyeblikk som dette #2 (smittsom ro)

Det er nok en varm og vakker juni-dag. Jeg sitter på en restaurant, sammen med noen av mine nære venninner. På mitt initiativ har vi tatt turen hit. Litt fordi jeg trenger utfordringen, mye fordi jeg trenger denne typen påfyll av fine opplevelser og gode minner. Vi er fem stykker, og for de fire andre er dette en fullstendig ufarlig setting. Helt hverdagslig. Helt normalt. Det er ingen av de som lurer på om bestikket er helt rent, om vannet er trygt å drikke, om maten er ordentlig stekt, om noen av de som jobber der er syke, er i ferd med å bli syke eller nylig har vært syke. Roen til de fire andre smitter over på meg, og alt er fint. Alt er normalt. Vi snakker og spiser om hverandre. Maten er god. Alle er fornøyd.

Verden kjennes ut som et varmt og trygt sted med myke kanter.

Vi betaler, og går. Heten slår i mot oss i dèt vi kommer ut døra. Til tross for at alle for få minutter siden var så mette at vi nesten sprakk, er vi enige om at vi skal gå til kiosken for å kjøpe is. Det er tross alt alltid plass til dessert. Jeg tåler ikke melk, men hadde de hatt soya-is der hadde jeg ikke hatt noe problem med å kjøpe meg en is, jeg også. Det blir en iskald flaske med sprudlende innhold i stede.

En av venninnene mine spør om jeg synes det gikk fint på restauranten. Spørsmålet hennes drar meg ut av denne myke, behagelige boblen jeg er i, hvor alt er normalt og fint. Spørsmålet hennes minner meg på min egen realitet, hvor det vi akkurat har gjort verken er normalt eller trygt. Eller? Jeg kjenner etter, kjenner sånn skikkelig etter i hele meg, men i dette øyeblikket kan ikke føle en eneste skygge inni meg. Det var kanskje ikke noe boble jeg var i, det var en smakebit av hvordan verden kan være. Ja, det gikk fint. Helt fint. Det pleier jo å gjøre det.