«Kommer du ikke angre på det der?»

I sommer har jeg gått med korte ermer når det har vært naturlig å gjøre det. Jeg har fryktet kommentarer på arrene mine, men likevel ikke vært forberedt på det selv, om jeg vet det er en sjanse for at hvem som helst plutselig skal komme med en kommentar eller et spørsmål. Tidligere i sommer hadde jeg time på sykehuset. Det var en varm dag, så jeg hadde på meg en lys, fin sommerkjole uten ermer. Jeg ble sittende på venterommet sammen med en litt eldre mann. Vi satt stille lenge, helt til han plutselig sa «kommer du ikke til å angre på det der?». Jeg så han kikket på armene mine, men visste ikke om han snakket om arrene eller om tatoveringene. Og av de to alternativene visste jeg ikke hva som ville være verst. Jeg spurte han om mente tatoveringene, og det var det. «Nei» svarte jeg fast og bestemt, hvorpå han spurte «du har kanskje tatt de nylig?», og da orket jeg ikke snakke noe mer med han.

Påfølgende helg var jeg på en innflyttingsfest, hvor jeg ble sittende sammen med to litt eldre menn. Da jeg tilfeldigvis nevnte at jeg har mange tatoveringer begynte de å snakke om hvor mange som tar tatoveringer når de er ung, som de ender opp med å angre på, og hvor vanlig det er å fjerne tatoveringer. At når man blir eldre vil man ikke nødvendigvis like de samme tingene eller stå for det man stod for da man var yngre. Ingenting var rettet direkte mot meg, det var liksom bare «generelt». Alle mine forsøk på å forsvare tatoveringer (altså tatoveringer «generelt sett», selvsagt) ble overkjørt og det hele pågikk så lenge at jeg til slutt ble så ukomfortabel at jeg sa fra. De svarte naturligvis at det ikke var sånn de mente det, og jeg endte opp med å bare føle meg ekstrem dum og ille til mote.

Å få negative kommentarer eller direkte kritikk for arrene er noe jeg kan takle mye bedre enn om jeg får det på tatoveringene. Arrene er gammel historie, symptomer på sykdom. Tatoveringene derimot, er noe jeg har ønsket meg, noe jeg har valgt, liker, elsker, det jeg liker aller best av kroppen min. Å kritisere arrene, noe jeg ikke kan noe for, er smakløst. Men å kritisere tatoveringene mine, noe jeg er stolt at, er stygt og respektløst. Jeg kan si meg enig i at dersom man en tatovering på fylleferie på Ibiza så vil man sannsynligvis angre, og ønske å få den fjernet. Hos meg er det ikke tilfelle, verken fylle-, Ibiza- eller angredelen. Alle mine er planlagte og gjennomtenkte, hver eneste en har en fin historie og en spesiell mening, som jeg mer enn gjerne deler dersom noen oppriktig ønsker å høre. Men det er ting jeg vil fortelle til noen som er genuint interessert, ikke for å forsvare meg! Jeg skulle ikke trenge forsvare meg.