I øyeblikk som dette #2 (smittsom ro)

Det er nok en varm og vakker juni-dag. Jeg sitter på en restaurant, sammen med noen av mine nære venninner. På mitt initiativ har vi tatt turen hit. Litt fordi jeg trenger utfordringen, mye fordi jeg trenger denne typen påfyll av fine opplevelser og gode minner. Vi er fem stykker, og for de fire andre er dette en fullstendig ufarlig setting. Helt hverdagslig. Helt normalt. Det er ingen av de som lurer på om bestikket er helt rent, om vannet er trygt å drikke, om maten er ordentlig stekt, om noen av de som jobber der er syke, er i ferd med å bli syke eller nylig har vært syke. Roen til de fire andre smitter over på meg, og alt er fint. Alt er normalt. Vi snakker og spiser om hverandre. Maten er god. Alle er fornøyd.

Verden kjennes ut som et varmt og trygt sted med myke kanter.

Vi betaler, og går. Heten slår i mot oss i dèt vi kommer ut døra. Til tross for at alle for få minutter siden var så mette at vi nesten sprakk, er vi enige om at vi skal gå til kiosken for å kjøpe is. Det er tross alt alltid plass til dessert. Jeg tåler ikke melk, men hadde de hatt soya-is der hadde jeg ikke hatt noe problem med å kjøpe meg en is, jeg også. Det blir en iskald flaske med sprudlende innhold i stede.

En av venninnene mine spør om jeg synes det gikk fint på restauranten. Spørsmålet hennes drar meg ut av denne myke, behagelige boblen jeg er i, hvor alt er normalt og fint. Spørsmålet hennes minner meg på min egen realitet, hvor det vi akkurat har gjort verken er normalt eller trygt. Eller? Jeg kjenner etter, kjenner sånn skikkelig etter i hele meg, men i dette øyeblikket kan ikke føle en eneste skygge inni meg. Det var kanskje ikke noe boble jeg var i, det var en smakebit av hvordan verden kan være. Ja, det gikk fint. Helt fint. Det pleier jo å gjøre det.