Somethings gotta give

Jeg vet ikke hvor jeg har meg selv. Det høres rart ut men jeg kommer ikke på noen bedre måte å si det på. Jeg vet ikke hvor jeg er. Jeg vet heller ikke hva jeg er eller hvem jeg er. Jeg balanserer på en hårfin linje, med livet (håpet) på den ene siden og døden (destruktivitet) på den andre. Det føles som jeg bare vaker rundt. Venter, venter på at noe skal skje, noe bra eller noe dårlig. Alt er fantastisk vakker og grusomt stygt på samme tid. Jeg er en gullfisk i en fiskebolle som bare svømmer rundt og rundt og rundt.

Jeg vet ikke hvor smerten kommer fra, jeg sverger på at jeg gjør alt jeg kan for å unngå den. Forebygge den, til og med. Tar gode valg, gjør gode ting for meg selv, er sosial, gjør det som det er meningen at jeg skal gjøre, gjør det jeg blir fortalt. Er «flinkere» enn jeg noen gang har vært... men smerten og angsten henger ved. Klar til å hoppe på så snart en passende anledning byr seg.

Jeg har gode opplevelser fortsatt, øyeblikk av ren lykke. Overveldende glede. Overveldende smerte. Dårlig samvittighet. Oppgitthet. Slitenhet, en uendelig slitenhet! Både psykisk og fysisk. Senvirkninger av det jeg har utsatt kroppen min for over mange mange år. Naturlig nok, kanskje, men forferdelig frustrerende. Manglende matlyst, noe som har vart siden i fjor høst. Hvor surt er det vel ikke at når man etter mange år endelig kunne spise hva man vil, når man vil, så har man ikke lyst på noe som helst?

Et liv bestående av 50% menigsfullhet og 50% «hold ut, bare hold ut». Litt til, litt til, hele tiden litt til.