Jeg hører ikke hjemme her

Familie-middag hos mamma og pappa. Ikke hele familien, men noen ferie-gjester. Vi hadde en lett sommermiddag; salat, potetsalat, brød og spekemat. Da vi satte oss med bordet bestemte jeg meg helt spontant at jeg også skulle spise. Ikke brød eller spekemat, men salat, og jeg smakte på potetsalat, for første gang på mange mange år. Pappas mat er trygg, og mammas borddekning er trygg. Vi koste oss alle sammen. De andre var glad for at jeg spiste sammen med dem, selv om de også hadde satt pris på det om jeg hadde sittet sammen med dem uten å spise. Etterpå skulle vi ha quiz. Reglene var uklare, det ble litt uenigheter. Det gikk utover mitt lag. Jeg ble ikke sur, eller, jo jeg ble nok litt sur, men det tåler jeg faktisk. Men det var noe mer der – jeg vet ikke hva - og plutselig var jeg fanget i en storm av vonde følelser. Det bare økte og økte på. Jeg reiste meg og gikk bort, så diskre som mulig, i redsel for at noen av de andre skulle erte meg for at jeg «ble sur og gikk». Inn på badet, ned på gulvet, mens tårene rant ukontrollert.

Dette var ikke en unik situasjon, men kun et eksempel på situasjoner som kan, i mangel på bedre ord; «vippe meg av pinnen». Jeg klarer se HVA som utløser det, men jeg klarer ikke forstå HVORFOR. Det er ikke noen rød tråd heller, det er bare en følelse av «feil», noe er «feil», og den overkjører all logikk og fornuft. En «feil» som kun jeg kan se og føle, uten evne til å forklare det for andre, for jeg skjønner det jo ikke selv engang.

Akkurat denne gangen kom noen inn til meg, som hadde skjønt at det ble feil for meg, som hadde sett meg. Hun sa det som skulle til for å nå inn til meg, låse meg opp, hjelpe meg ut av følelsene som snørte seg tettere og tettere rundt meg. Hun skjønte, når jeg selv ikke skjønte, og det er ganske fint.

Det er ikke selve situasjonen som utløste det som er problemet (jeg forventer på ingen måte at folk skal liste seg på tå rundt meg), det er reaksjonen min som er problemet. Og jeg skjønner ikke hva det er som skjer. Jeg aner ikke hvorfor det blir sånn, hvorfor jeg blir sånn, hvorfor jeg er sånn! Så jeg føler meg dum, grusomt dum, jeg hater meg selv så intenst, (hvorfor må jeg alltid gråte, faen). Jeg kan gå fra å kose meg, til at verden brått føles fremmed og kald. Det er noe grunnleggende galt med meg, jeg passer ikke inn her, jeg hører ikke hjemme, jeg burde overhode ikke være samme med andre. Alt jeg gjør er å ødelegge for andre mennesker.

Det er så intenst når det står på som verst, jeg er helt låst inne i meg selv, og selv om jeg ikke er like låst hele tiden så er den følelsen alltid med meg. Jeg kan kjenne det ligge å lure. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det eller forberede meg på det eller noe som helst.