I
dag, 13. februar, er det et helt år siden elskede Frøya kom til
meg!
Dette
året med Frøya har gitt meg en endeløs rekke med gleder og oppturer, men også
ekstrem mange bekymringer og mye usikkerhet. Hun er min første hest,
og uten noe form for erfaring har det vært veldig tungt tid tider.
Jeg har vært så bunnløst fortvilt og rådvill, følt meg så
uendelig hjelpesløs. Utallige ganger har jeg grått i stallen, i
bilen på tur hjem, på gulvet når jeg har kommet inn døra hjemme
og/eller i senga når jeg har lagt meg. Mange timer har jeg ligget våken og grublet meg halvt i hjel. Jeg har fått masse tips og råd hos de rundt meg med mange
års erfaring, og det er gull verdt, men det er dessverre ikke sånn
at det finnes noe fasitsvar og endelige løsninger. Ofte er det to
alternativer; man «må bare prøve seg frem», eventuelt «må bare
vente og se».
Da
rideskolen startet opp igjen i fjor høst, ble hun plutselig klin
umulig. Det var en utfordring å ri henne, selv for de som kunne ri.
Hun var tverr og sta, ville ikke gjøre som hun fikk beskjed om,
aller helst ville hun bare løpe inn i midten og stille seg der. Også
jeg, som hadde ridd henne hele sommeren, slet med å få til noe som
helst. Det sto på en lang periode, og jeg var så fryktelig,
fryktelig redd for at noen skulle finne ut at hun passet faktisk ikke i
rideskolen og derfor ikke kunne bli værende i stallen. Det er tross alt ikke alle hester som
er rideskolehester, og det er flere hester som har kommet til oss som
har blitt sendt bort igjen fordi det bare ikke funket. Og hva ville
da skje, jeg har ikke råd til å ha henne i en privatstall, ville hun bli sendt tilbake til de tidligere eierne helt oppe i Harstad?
Siden
hun kom har ikke Frøya vært så veldig god i magen, avføringen har
alltid vært litt løs og kuruke-lignende, men etter sommeren ble det
bare verre og verre. Hun bæsjet ut både hale, rumpe, bakbein og lår
daglig. Hun var i fin form, heldigvis, vi merket ikke noe forandring
i personligheten eller humøret hennes, og det er jo et godt tegn
tross alt. Hun ble undersøkt av to forskjellige dyrleger, det ble
fastslått at det ikke var noe alvorlig, men det skal jo ikke være
sånn, hun kunne ikke gå rundt og være så dårlig. Jeg fikk mange
forskjellige råd, og prøve forskjellige ting. Som regel ble hun
litt bedre noen dager, før det var tilbake til samme gamle.
Innimellom ble hun litt bedre av seg selv, før hun plutselig ble
like ille igjen. Hele tiden var det et steg frem og et steg tilbake.
Det var umulig å se noe mønster ift hvilken høyball hun spiste av,
om hun fikk hestegodbiter eller ikke, om hun sto i luftegård eller
på beite. Det ble bare verre og verre. Hun var så dårlig at hver gang hun fjertet så
(bokstavlig talt) sprutet det ut diare-vann. I perioder var vask av
rumpe, lår og bakbein fast kveldsrutine, hver kveld. Halen var nødt
til å være i flette til en hver tid, ellers ble den en eneste stor
bæsjeklump.
Jeg
har også vært redd for at hun blir utestengt av flokken oppe på
beite. Hun er den som er aller lavest i rang, hvilket betyr at alle
de andre hesjer med henne og jager på henne. Det skjærer meg i
hjertet at de andre er så stygge med henne, hun som aldri gjør noe
galt, hun går alltid unna når de andre kommer, hun passer seg
alltid, hun ypper aldri med noen. Som regel står alle hestene
sammen, de er jo flokkdyr, men ofte vandrer Frøya avgårde, og står
langt unna de andre. Kanskje er det fordi hun blir stengt ute,
kanskje trives hun i eget selskap og liker å gjøre sine egne ting,
jeg vet ikke, men det gjør meg så bekymret og trist at jeg ikke har
visst hvor jeg skal gjøre av meg. Det er ofte når det er foringstid
at hestene blir mest amper og skal vise hvem som er sjef, så jeg har
vært så redd for at de andre jager henne vekk slik at hun ikke får
slippe til matfatet. Kanskje synes hun det er ok å holde seg litt
for seg selv, men å tenke på at hun skal stå sulten og se på at
de andre spiser, er en uutholdelig vond tanke som har holdt meg våken
mange kvelder.
Det
er ikke før denne siste måneden at ting på magisk vis falt på
plass på alle områder (bank-i-bordet!!). I jula begynte jeg blande ut høyet med en
annen type høy som er mye mildere, og som ikke er pakket inn i
plast. Det ble en umiddelbar forbedring, og i motsetning til
tidligere forsøk så har det faktisk holdt seg bra denne gangen
(bank-i-bordet igjen). Hun ble satt i luftegård, for om hun står sammen
med de andre hestene på beite så spise alle hverandres mat, og hun
vil ikke få det høyet hun skal ha. Den siste uken har hun begynt å
være litt på beite sammen med resten av flokken, noen timer per
dag. Hun blir satt inn etter at hun har spist frokosten sin, også
blir hun tatt ned til luftegården igjen slik at hun får spise
middag i fred og ro der. Etter en måneds pause fra beite var jeg
litt usikker på hvordan det ville gå å sette henne inn igjen, men
det går etter all forventning. Noen av de andre hestene vil hilse på
henne, noen overser henne, ellers er det rolig og fint. Det har
dessuten vært utrolig fint vær denne uken så hestene har fått stå
uten dekken og kost seg i sola, så jeg tror Frøya har kost seg
skikkelig. Det er viktig å få være sammen med andre hester!
I
rideskolen er hun eksemplarisk (vel, ikke egentlig, men sammenlignet
med tidligere er hun en helt annen hest). Hun har sine dager hvor hun
bare ikke vil samarbeide, men hun er ikke en «problem-hest». Det
tok en tid, men med hjelp av mange ridetimer utenom rideskolen, og en
instruktør som ridde henne og satte henne på plass med jevne
mellomrom, har hun blitt mye bedre. Hun er mer villig til å jobbe. Når hun kom kunne hun omtrent
ikke galoppere, men nå galopperer hun mer enn gjerne, og jeg
mistenker at hun faktisk synes det er gøy, til og med!
Når
hun har vært så dårlig i magen (og kanskje blitt fra tatt noe av
maten sin oppe på beite) har hun gått ned litt i vekt og blitt litt for tynn. Hun får
ganske mye mer mat nå, og siden hun står alene får hun også i seg
alt sammen. Det hjelper nok på, for hun er blitt så energisk, så
våken. Det er liv og lys i øynene hennes, hun ser mye mer våken ut
og følger mer med. Jeg har ikke sett henne slik før, og det er bare
helt fantastisk å se!
Denne siste måneden har jeg dessuten følt at jeg virkelig har fått kontakt
med henne. Det er tydelig at hun reagerer når hun ser meg, og at hun
vet hvem jeg er. Hun søker mer kontakt enn tidligere, og stoler mer
på meg, tror jeg. Vi har kanskje rett og slett bare blitt godt kjent
med hverandre! Og sånt tar naturlig nok tid. Men nå er vi her,
endelig. Frøya er alt for meg, rett og slett. Jeg skal ha henne med
meg resten av livet. Det har vel ligget i kortene en stund at det
måtte bli en Frøya-tatovering, og at det er et år siden hun kom er
en helt ypperlig anledning. Fire dager før årsdagen fikk jeg det gjort.
Underveis
har jeg mange ganger satt spørsmålstegn om jeg er god nok, om hun
kanskje burde hatt en annen forrytter som er bedre og flinkere enn
hva jeg er, men har heldigvis vært så egoistisk at jeg har villet
ha henne helt for meg selv. Så da har hun fortsatt å være min da,
og blir bare mer og mer min for hver dag som går. Når de mørke
tankene kommer, er det tanken på Frøya som holder meg gående. Jeg har en grunn til å stå opp om morgenen, jeg har en grunn til å komme meg ut av huset hver dag, jeg har en grunn til å sørge for at kroppen min er sunn og frisk, hun har rett og slett gitt meg en grunn til å leve.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar