Nytt år, men same procedure as every year

Det er noe som ligger og ulmer. Noe vondt og ubehagelig som ligger som et trykk rundt tinningene mine. Et eller annet aktivt driver å sniker seg innpå meg. Når jeg tenker over det, er det jo dette som skjer hvert år, på starten av året. De første 3 månedene er ofte de verste. Jeg bare klarer som regel ikke se det der og da. Jeg har egentlig ikke sett det før nå. Jeg har tenkt at januar er en vanskelig måned, og jeg har trodd at det handler om selvskading, men jeg skjønner nå at det gjør visst ikke det likevel. Nå ser jeg at den vanskelige perioden har pleid å strekke seg ut over januar. Ofte er et mønster lettere å oppdage når man har fått det mer på avstand.

Jeg føler meg oftere nedstemt. De positive følelsene blir både mindre og svakere. Tankene om «å gi opp» og «det er ingen vits» dukker opp stadig oftere. Jeg trekker meg mer og mer unna andre mennesker, og har større tilbøyelighet til å ta dårlige valg. Det skal mye mindre til for å gjøre meg trist, usikker og opprørt. Blir jeg først lei meg så blir jeg veldig, veldig lei meg. Jeg har en liten djevel på skulderen som til stadighet minner meg på hvor nyttesløst, meningsløst og håpløst alt egentlig er. Når jeg er sammen med andre så klarer jeg å «ta meg sammen», noe som bare gjør at jeg føler meg verre fordi det føles som jeg er falsk.

Det har altså vært slik i flere år, uten at jeg vet hvorfor det skjer. Tanken på et nytt år er deprimerende nok i seg selv, alt presset om å bli ny og bedre, alt slankepresset, perioden hvor sykdommer som omgangssyke og forkjølelser herjer verst (=automatisk økt angst), mye dårlig vær (selv om «vi går mot lysere tider»), vakuum etter den intense julegleden (og det slitsomme julestresset). Men jeg vet ikke, det er ikke noe konkret årsak jeg kan sette fingeren på.

At jeg denne gangen oppfattet det allerede i januar er helt utrolig. Vanligvis så er det små steiner som begynner å rulle også får de med seg større og større steiner og alt skjer så snikende og gradevis og uten den fjerneste anelse om hvordan jeg har havnet der, har jeg gang på gang endt opp helt på kanten av stupet.

Når jeg er obs på hva som er i gang og skjønner hva det er som skjer, så kanskje kan jeg være litt i forkant. Ta tak i ting litt tidligere, be om hjelp litt tidligere, Kanskje kan vi forebygge, og håndtere situasjoner som oppstår, når de oppstår, i stede for å måtte drive med brannslukking, slik som alle andre år, fordi det allerede hadde gått for langt. Kanskje.