Mental forstoppelse

Det å kunne skive og formulere tankene og følelsene som raser, har vært min mest verdifulle ventil og mitt viktigste våpen mot undergrunnen. Å skrive, å snakke, å sette ord på ting har bidratt til at mye har gitt mer mening. Jeg har sett nye sammenhenger, forstått mer, fått mer oversikt.

Men noe har skjedd. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Det er som om jeg ikke har tilgang til mine egne tanker og følelser. Det er som om tankene og følelsene er en glatt ål som bare glir unna hver gang jeg forsøke fange den. Jeg kan kjenne det ligger der, men jeg får ikke fatt på det, verken med fingrene eller munnen. Det er som ugjennomtrengelig hvelv. Jeg klarer verken se eller forstå sammenhenger. Alt er bare kaos og løse tråder. Og det har mildt sagt vært et problem under innleggelsen jeg nettopp er kommet hjem fra, hvor det var alfa omega å få til å sette ord på ting.

Den siste tiden har vært intens. Jeg har ikke klart å fordøye noe før neste ting har dukket opp. Det eneste jeg klarer tenke er her og nå, og det høres kanskje ut som en bra ting men det er ikke det, ikke i det hele tatt. Jeg kan kjenne det enorme presset fra alt som ligger der bak og ikke får noe utløp. Det hoper seg opp og jeg er redd for hvordan det vil utvikle seg videre.

Det har vært sånn et fåtall ganger før. Da har jeg på et tidlig tidspunkt tydd til selvskading, som har roet ned situasjonen og liksom «flushet» ut denne mentale forstoppelsen. Ingenting annet er like effektiv og kraftig, ingenting annet gir like umiddelbar og stor effekt. Alt annet er små (nesten umerkelige) forandringer over lang tid, og jeg føler ikke at jeg har tid. Jeg lengter desperat etter en «quick fix». I det lange løp er det uhensiktsmessig, men som akkurat nå er gull verdt. Jeg skal likevel forsøke å la det være.